Kommentar

Økt beskatning, økte produksjonskostnader og røde trafikklys spiser av investeringsevnen til de familieeide, lokale havbruksselskapene.

Det er deilig å være utenlandsk - i Norge

Nye regler for verdsettelse av oppdrettstillatelser mangedobler papirverdien av familieeide, lokale selskaper.

For de store børsnoterte selskapene vil ikke endringen få noen praktisk betydning, da aksjer i børsnoterte selskap verdsettes til en andel av aksjenes børsverdi. For familieeide selskap er resultatet at grunnlaget for formuesskatt på tillatelsene øker eksplosivt på papiret fra og med inntektsåret 2022.

Det er snakk om mange millioner som nå må tappes fra selskapene.

Konsekvensene av denne politikken er store for havbruksnæringen. Penger som kunne vært brukt til investeringer, utvikling av selskapene, og nye arbeidsplasser langs kysten, blir i stedet øremerket den norske stat og pengebingen i Oslo.

Legg på de kraftig økte produksjonskostnadene man i dag ser i havbruksnæringen, og man sitter igjen med en ganske så kjip cocktail.

Er man i tillegg oppdretter i PO3 eller PO4 går det fra vondt til verre. Det røde lyset som fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran slo på for disse områdene, betyr at selskapene må ha seks prosent nedtrekk i produksjonen. For oppdretterne i PO4 kommer dette på toppen av allerede 6 % nedtrekk fra forrige runde.

Isolert sett kan rødlyset være utfordrende nok i seg selv for selskapene, men når det kommer på toppen av økte produksjonskostnader og økt beskatning, kan det få dramatiske følger for de familieeide selskapene.

Jeg vil i denne anledning dra frem, og sende i retning hovedstaden, Fjellvettregel 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu

Ole Andreas Drønen, redaktør.

Dette skjer samtidig som myndighetene ønsker vekst. Regjeringen vil nemlig at Norge skal produsere fem millioner tonn laks og ørret. En femdobling av produksjonen innen 2050. Med dagens havbrukspolitikk så kan det nesten virke som om politikerne lager fartshumper og feller for sine egne ambisjoner.

At alt dette skjer med Senterpartiet i regjering er jo også litt finurlig. Har Trygve Slagsvold Vedum og kompani glemt lokalsamfunnene som en gang var så viktig for deres politikk? Vel, latteren har i hvert fall stilnet. Det samme har den gjort hos de familieeide oppdrettsselskapene.

I Nordlaks har det blitt tatt ut 600 millioner kroner i utbytte for at eierne bak selskapet skal kunne betale skatteskjerpelsene som Storinget har vedtatt. Selskapet har drevet med overskudd de siste årene, og er ikke umiddelbart truet av denne endringen.

Problemet er at den økte skatten er en kostnad selskapene må ta hensyn til, uavhengig av om de driver med overskudd eller ikke.

Dersom disse selskapene i fremtiden skulle gå med underskudd så må man ta av egenkapitalen, eller selge hele eller deler av selskapet for å betale skatten.

Samtidig er det slik at for utenlandsk-eide selskaper er det ingen endringer. Da har man i realiteten endt opp med et skattesystem som favoriserer utenlandsk eierskap, og konkurransekraften til de norske, familieeide selskapene svekkes.

Jeg vil i denne anledning dra frem, og sende i retning hovedstaden, Fjellvettregel 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu

Denne kommentaren er hentet fra siste utgave av Norsk Fiskeoppdrett. Der kan du også lese lederintervju med Robert Eriksson i Sjømatbedriftene, som blant annet også snakker om den økte beskatningen.