Parvicapsula: Ny parasitt hos norsk oppdrettslaks

Av Erik Sterud, Pernilla Simolin, Lena Iversen, Elisabeth Myklebust, Solfrid Åmdal, Kari Norheim, Agnar Kvellestad Med slike medieoverskrifter fra de siste ukene skal man ha vært svært fraværende for ikke å ha fått med seg de siste sykdomsutbruddene ved to oppdrettsanlegg i Finnmark og ett i Troms. En flercellet parasitt som hittil har vært ukjent fra norske forhold har forårsaket betydelig fiskedød i de anleggene som er rammet. Veterinærinstituttet har fastslått at det dreier seg om en myxosporidie i slekten Parvicapsula, men om det er en helt nyoppdaget art vi har med å gjøre er ennå uvisst. Hva slags parasitt er Parvicapsula, og hvilken fare utgjør den for oppdrettslaks og villaks? I denne artikkelen vil vi gi en oversikt over de aktuelle sykdomsutbruddene, og gi litt informasjon om parasittens biologi og betydning som fiskedreper. Parvicapsula Parvicapsula er en av mange myxosporidieslekter. Artene i denne slekten karakteriseres av sine asymmetriske, svakt bøyde sporer, der sporeskallet er sammensatt av to skallceller av forskjellig størrelse. Hos flere av artene har det ene skallet en karakteristisk piggaktig utvekst. Inne i sporene ligger det to små pollegemer i den ene enden. Sporene produseres i såkalte pseudoplasmodier, der det dannes to sporer i hvert plasmodium. Lite er kjent om artene i denne slekten. Best kjent er kanskje P. minibicornis, som forårsaker nyresvikt med påfølgende død hos canadisk sockeyelaks på gytevandring. Selv ikke denne artens livssyklus er kjent. Blant annet er det usikkert om laksen smittes i havet eller i elven, men mye tyder på at slekten Parvicapsula er knyttet til det marine miljøet. De syv andre artene som er kjent, er alle funnet i nyrer og/eller urinblærer hos ulike arter av marine fisk. I tillegg viser genetiske undersøkelser at Parvicapsula står nært andre slekter som kun finnes i saltvann. Man vet at det finnes flere arter enn de åtte som er kjent, men disse er ennå ikke beskrevet godt nok til at de har fått et navn. Dette gjelder bl.a. en art som er rapportert i forbindelse med høy dødelighet hos amerikansk coholaks i oppdrett. Denne arten er også påvist hos andre arter stillehavslaks, samt atlantisk laks i samme område. Parvicapsula hos norsk oppdrettslaks Parasitten som er påvist hos syk oppdrettslaks i Norge kaller vi Parvicapsula sp. fordi vi ennå ikke kjenner dens nøyaktige identitet. Betegnelsen «sp.» betyr rett og slett «art» og Parvicapsula sp. betyr da «art i slekten Parvicapsula». Vi vet allerede nå at det ikke er den samme arten (P. minibicornis) som forårsaker dødelighet hos vill sockeyelaks i Canada. Av utseende likner den norske mest på den ubeskrevne slektningen fra coholaks, samt en art (P. unicornis) som er funnet hos tre bunnlevende fiskearter i Nordsjøen (sandflyndre, glassvar og fløyfisk). Avvik i sporestørrelse, vertsart og lokalisering i verten, gjør imidlertid at det trolig er en til nå ukjent art vi snakker om. Hva skjer med fisk som blir infisert? De anleggene hvor Parvicapsula sp. til nå er påvist ligger i Troms og Finnmark. Begge finnmarksanleggene har samme smoltleverandør, mens tromsanlegget har fisk av en annen opprinnelse. Dødeligheten varierte fra 2?40 %, foregikk over relativt kort tid og rammet fisk fra bestemte høstutsett. En merd i det ene anlegget, med fisk satt ut september 2001, hadde svakt forøket dødelighet gjennom vinteren og våren. Dødeligheten økte kraftig i april, og var ca 40 % da fisken ble destruert i mai. Forøket dødelighet ble ikke observert i nabomerdene med fisk satt i sjøen til andre tider. I angrepne merder var det mange svimere med balanseproblemer og etter hvert utstående øyne. Ved obduksjon så vi at fisken var noe mager og var uten fôr i magesekk og tarm. Nesten all fisk hadde blødninger i øynene. Noen fisk hadde punktformede blødninger på innsiden av gjellelokket eller i huden under fremre del av buken. Under gjellelokket, like fremfor den første gjellebuen, ligger det på hver side en liten gjelleliknende struktur som kalles pseudobrankie. På disse fant vi et gulhvitt belegg, og hos noen fisk så vi at gjellevevet som lå i kontakt med pseudobrankien var lysere enn vevet rundt. Ved mikroskopi av ferskt materiale fra pseudobrankiene fant vi store mengder sporer og pseudoplasmodier av Parvicapsula sp. Hos noen fisk var det også et mindre antall parasitter i gjellene. Gulfarget lever var typisk for fisken. Hos noen fisk fra anlegget i Troms fant vi blødninger i leveren, og i blødningsområdene var det rikelig med parvicapsulasporer. Blodprøver viste at de fleste fiskene var anemiske (blodfattige). I histologiske preparater (tynne, fargede snitt av fiksert vev) så vi også et høyt antall parasitter i pseudobrankiene, som dessuten var betente og preget av omfattende ødeleggelser. Funksjonen til pseudobrankiene er ikke helt klar. Antakelig er dette organet ansvarlig for å sende oksygenert blod til øynene, og mye tyder på at pseudobrankiene har en rekke sensorer som registrerer pH, gass- og ionekonsentrasjoner i blodet. Parasitten ble også funnet i mindre konsentrasjoner i gjeller, lever, nyre og øyne hos noen fisk. De fleste fiskene hadde et økt antall hvite blodceller og betennelser i indre organer. Avmagring og anemi, samt andre obduksjonsfunn, viser at fisken kan har vært syk i lengre tid. Vi har ikke kunnet finne noen andre årsaker enn parasitten som kan forklare dødeligheten. Hvor kommer parasitten fra? Dette helt grunnleggende spørsmålet har vi ikke svaret på, men vi jobber med å finne det ut. Vi kan imidlertid fastslå at dette ikke er noen parasitt som har oppstått hos oppdrettslaksen. Oppdaget, men ikke oppstått. Basert på generell kunnskap er det mest nærliggende å anta at parasitten hører hjemme i saltvann. Dette utelukker imidlertid ikke at en smitteoverføring kan skje i smoltanlegg som bruker sjøvannstilsetning. Det er nemlig tvilsomt om selv UV-bestråling tar knekken på de motstandsdyktige myxosporidiesporene. Basert på de observasjoner som har vært gjort, kan vi dra visse slutninger. I de oppdrettsanleggene som er rammet har vi funnet parasitten i all laks vi har undersøkt, og i store deler av fiskebestanden ser sykdommen ut til å ha kommet like langt. Dette indikerer at fisken har vært utsatt for et massivt smittepress over et begrenset tidsrom. Vi kjenner flere myxosporidiearter som har en årstidsavhengig forekomst og spredning. Det vil si at sporene modnes og er infektive bare til bestemte tider. Vi vet ikke når infeksjonen oppsto i de aktuelle tilfellene. Basert på det vi vet om sykdomsutviklingen kan vi antyde at laksen ble smittet i løpet av en kort periode før og/eller etter sjøsetting i fjor høst. Hvorfor har vi ikke sett dette tidligere? En spekulativ hypotese er at dette er en nylig introdusert parasitt. Stillehavslaks, oftest pukkellaks, som stammer fra russiske utsettinger på Kolahalvøya fanges regelmessig i nordnorske elver. Kan disse ha tatt med seg parasitten, som så har funnet en egnet mellomvert hos oss og etablert seg her? Dette er teoretisk mulig, men det er like sannsynlig at parasitten vi snakker om er en vaskeekte nordmann. Burde vi ikke da ha sett dette tidligere? Svaret på det spørsmålet kan være at pseudobrankiene, hvor parasittene i dette tilfelle fantes i høyest antall, vanligvis ikke har blitt undersøkt ved de mer rutinemessige undersøkelser av organer fra syk fisk. I to av de tre anleggene som nå er rammet har vi sett en begrenset dødelighet. Det finnes mange lignende tilfeller med fiskedød, der selv erfarne veterinærer ikke har funnet noen dødsårsak. Dette viser betydningen av å gjøre nye og mer omfattende prøveuttak fra syk fisk, når første forsøk ikke har gitt resultater som kan forklare sykdom og dødelighet. Hvordan blir vi kvitt parasitten? Selv om vi ikke vet hvor den kommer fra, kan vi regne med at den aktuelle parvicapsulaarten er etablert i vår marine fauna. Generell kunnskap viser at smitten mest sannsynlig kommer fra en mellomvert. Så selv om parasitten skulle være en fremmed art, kan den gjennomføre sin livssyklus i vårt miljø. Uten at vi vet det med sikkerhet, tror vi at også en eller flere andre fiskearter enn laks kan være vert for parasitten. Vi regner utryddelse av parasitten som utelukket. Problemstillingen blir derfor hvordan vi skal unngå at oppdrettslaksen blir infisert. Her får vi faktisk hjelp av fienden selv. Jo flere stadier en parasitt har i sin livssyklus, desto flere muligheter finnes det til å bryte denne. Det er derfor flervertsparasitter ofte er mindre problematiske i oppdrett enn parasitter med en direkte livssyklus (kun én vert). I fremtiden må vi altså prøve å forhindre at oppdrettslaksen blir eksponert for infektive sporer. Foreløpig er det kun høstsmolt som er rammet. Er det tilfeldig? Hvis infektive parasittsporer kun frigjøres i et begrenset tidsrom på høsten, vil jo nødvendigvis også tidligere vårutsatt smolt bli eksponert for disse. Det er imidlertid fullt mulig at denne fisken da er blitt så stor at den ikke blir infisert, eller ikke utvikler sykdom. Dreiesykeparasitten Myxobolus cerebralis skader for eksempel kun småfisk ved at den kommer inn i sentralnervesystemet til fisken, mens skjelettet ennå består av mye brusk og lite ben. Selv om Parvicapsula mest sannsynlig ikke er avhengig av de samme forholdene hos verten, kan det godt være andre forhold hos smolten som gjør den spesielt mottakelig. Dette kan jo være grunnen til at vi aldri har sett denne parasittsykdommen hos villaks (det skal imidlertid sies at vi ikke har lett spesielt etter den heller). Hvis det viser seg å være slik at det kun er høstsmolt som rammes kan det være grunn til å se nærmere på praksisen med høstutsetting og/eller sjøvannstilsetning om høsten. Vi har etter hvert flere tilfeller der vi har sett at det å forsere naturlige utviklingsprosesser hos oppdrettslaksen kan by på overraskelser. Kanskje ser vi nå at vi gjennom høstutsetting eksponerer fisken for parasitter den naturlig ikke blir smittet med, og som den dermed ikke har forutsetninger for å bekjempe. Vi sier ikke at det er slik, men det kan være en påminnelse om at uventede ting kan inntreffe når man tukler med naturen. Når laksen har brukt noen tusen år på å komme fram til at det er smart å vandre ut i sjøen om våren, er det kanskje grunn til å respektere dette. Hva gjøres videre? Statens dyrehelsetilsyn har iverksatt et kartleggingsarbeid som skal avdekke eventuelle nye tilfeller. I samsvar med dette sendes prøver til Veterinærinstituttet for undersøkelse. For Veterinærinstituttets vedkommende vil dessuten identifikasjon av parasitten, eventuelt beskrivelse av en ny art, være prioritert. Dersom det viser seg å være en hittil ukjent art, er den vitenskapelige veien frem til en navnsetting relativt tung og lang. Det er en lang rekke vitenskapelige kriterier som skal oppfylles før en ny art blir anerkjent av et internasjonalt miljø. Vi snakker i hvert fall om en tidsramme på et halvt til ett år. For oppdrettere er det kanskje mest interessant å forhindre at dette skjer igjen. Da er det viktig å kartlegge parasittens utbredelse, finne dens mellomverter og avdekke dens livssyklus. Dette er arbeid som kunne passe godt for en forskningsstipendiat ved Seksjon for fiskehelse ved Veterinærinstituttet. Der vi allerede er i ferd med å bygge opp en fiskeparasittologisk gruppe, bestående av etablerte forskere og to stipendiater, som jobber med andre betydningsfulle parasittslekter (Spironucleus og Caligus). Et slikt arbeid må skje i samarbeid med feltveterinærer, oppdrettere og kanskje fiskere. Veterinærinstituttet vil søke bevilgende myndigheter om midler for å igangsette dette arbeidet. Distriktsveterinæren i Alta, Herdis Gaup Aamot, takkes for innsendelse av deler av materialet.