- Gis for lite forskningsmidler til nye arter

Nye studier viser at selv om flere offentlige institusjoner legger til rette for utvikling av nye marine arter i oppdrett, foreligger det i dag ikke gode nok rammevilkår til å kommersialisere denne type industri i Norge. – Man kommer aldri ut i en lønnsom fase uten god tilrettelegging, sier Asbjørn Drengstig.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

Øyvind Sjøthun Røen

- Generelt kan man si at offentlig kapital har betydelig vilje, men liten løftehøyde, mens privat kapital har liten vilje men betydelig løftehøyde, sier spesialrådgiver i Aqvisor, Asbjørn Drengstig.

AqVisor ble startet sammen med flere andre kompetansemiljøer innen Akvakultur og relaterte tekniske næringer. Selskapet er hovedsakelig engasjert i utvikling og kommersialisering av nye teknologier og nye arter i Norden, Europa og Asia, bl.a. har selskapet utarbeidet et forslag til en nasjonal implementeringsstrategi for kommersielt oppdrett i Sri Lanka.

Asbjørn Drengstig mener det gis for lite støtte til nye arter. Foto: AQVisor

- Definisjonen på en vellykket kommersialisering er når en bedrift kan vise til Proof of Concept (POC) og positiv cash-flow. Til tross for over 20 år med FoU på marine arter i Norge, er det marginalt med bedrifter som i dag kan livnære seg fra oppdrett og salg av marin fisk og skalldyr.

Les også: Setter sin lit til rognkjeksen

- En av årsakene til dette, er at staten har valgt ikke å bidra til at nye arter løftes inn i en lønnsom fase ved at dagens støtteordninger er dårlig tilrettelagt og uforutsigbare. Investeringer i FoU aktiviteter frem til POC vil aldri la seg kapitalisere, og denne «tidlig fasen» er derfor meget vanskelig, om ikke umulig, å finansiere av profesjonelle kapitalkilder (såkornfond, venturefond, større private investorer).

- Begrenser innovasjon

Drengstig poengterer at den manglende støtten til forskning og utvikling går på bekostning av innovasjonen.

- Når man bygger en ny verdikjede ved å etablere en ny art i oppdrett, kan man i dag dessverre ikke forvente at nødvendig FoU aktivitet har (tilstrekkelig) risikoavlastning. Det har blitt avdekket at norske bedrifter selv må finansiere en altfor stor andel av kostnadene frem til POC, noe som setter en effektiv begrensing for nyetablerere og innovasjon i marin sektor, sier Drengstig.

Les også: - Forskningsinnsatsen må intensiveres for å unngå stagnasjon

- Et offentlig ansvar

Drengstig mener det er Elisabeth Aspaker og Regjeringens ansvar å støtte selskaper som produserer nye arter. Foto: Fiskeridepartementet

Han mener det er det offentlige sitt ansvar å sørge for at produksjonen av nye arter opplever en utvikling.

- Regjeringens sjømatmelding (St. Meld. 2012-2013) påpeker at det ikke vil være rasjonelt for private næringsaktører ta fatt på utvikling av nye marine arter alene. Tilrettelegging av marin næringsutvikling er derfor et offentlig nasjonalt ansvar. En av de store utfordringene er derfor knyttet til innovasjon i norsk havbruksnæring, spesielt rettet mot nye marine arter.

Tror på samarbeid

Drengstig tror det kan være gunstig for lakseoppdrettere å inngå samarbeid med oppdrettere av nye marine arter, ettersom lakseoppdrettsnæringen har flere tiår med erfaring men har behov for å jobbe mer systematisk med innovasjonsprosesser.

- Jeg tror stimulering til samarbeid mellom etablert lakseoppdrett og nye marine arter kan føre til økt innovasjon. Lakseoppdrett har industriell erfaring og kompetanse, mens nye marine arter holder et høyt nivå når det gjelder FoU. Et slikt samarbeid ville også direkte bidratt til å øke teknologileverandørenes muligheter for å delta i innovasjonsarbeidet til næringen.

Kan bli nedleggelser

Drengstig mener det er avgjørende at staten sikrer en bedre innovasjonsprosess i marin sektor ved å øke, endre og spisse sine virkemidler, samt bedre koordineringen av sine virkemidler overfor bedrifter som ønsker å satse i tiden fremover.

- Det er et sentralt poeng at det politiske fokus rettes dit hvor verdiskapningen skjer og at de økonomiske virkemidlene kanaliseres deretter. Såfremt det ikke legges bedre til rette i årene fremover, vil man med stor sannsynlighet oppleve ytterligere nedleggelser og konkurser, med dertil hørende tap av unike kompetansebaser. En slik utvikling vil verken være samfunnsøkonomisk eller bedriftsøkonomisk lønnsom, avslutter Drengstig.

Les også: - Stort potensiale for nyskaping