Professor Per Jakobsen viser frem forskjellen mellom to muslinger som har laks (venstre) og ørret (høyre) som vert. Foto: Magnus Petersen.

Havbruksnæringen bidrar til å redde utrydningstruet art

Per Jakobsen, professor ved institutt for biologi (UiB) er en av de viktigste personene som står mellom ferskvannsmuslingens utryddelse og en redningsaksjon uten like.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

På fem år har Per Jakobsen klart å kultivere elvemuslingen (Margaritifera margaritifera) i et eldre smoltanlegg som eies av Lerøy vest ved Kvernavatnet på Austevoll. Utfordringene har vært omfattende, spesielt fordi livssyklusen er avansert, og fordi mye kunnskap mangler om arten. Selv mener Jakobsen at prosjektet ikke ville lykkes uten hjelp og lærdom fra havbruksnæringen.

Professor Jakobsen vokter over en gruppe stam-muslinger fra en elv med en truet bestand, som brukes til å produsere yngel. Foto: Magnus Petersen.

- Det kan trekkes paralleller mellom tidlige lakseoppdrett i Norge på 70-tallet og arbeidet som vi har gjort her. Vi startet med en organisme som vi visste veldig lite om, og hvor vi måtte prøve og feile for å lykkes, sier professoren.

Nå har anlegget kapasitet til å produsere opp mot 40,000-60,000 muslinger, som settes tilbake i de respektive elvene, der foreldrene ble innhentet. Jakobsen bruker ett og et halvt år på å vokse muslingene fra en størrelse på 0,3mm til 7mm.

Fra 2mm kan de nemlig filtrere fra vannmassen selv. Før de kan filtrere er de avhengig av å innta mat gjennom å åpne skjellet og sleive i seg planterester, alger og plankton med foten. Det er nemlig i den tidlige fasen når muslingen spiser med foten, og graver seg ned i bunnen av elvene, den er mest sårbar. En rekke årsaker har ført til at mange muslingbestander ikke overlever denne fasen, og følgelig er bestandene nesten utelukkende bestående av gamle individer.

- Det fines mye som vi har lært her som kan brukes for oppdrett av andre arter, forklarer Jakobsen mens han viser sitt intrikate system for vanntilførsel for muslingene.

Fisken

Professor Per Jakobsen viser forskjellen mellom to muslinger som har laks (venstre) og ørret (høyre) som vert. Foto: Magnus Petersen.

Ettersom muslingen er parasittiske i begynnelsen av livet, trenger den å finne en lakse- eller ørretgjelle for å overleve den første tiden.

- I begynnelsen drev vi først og fremst med elektrofiske for å fange fisk med små muslinger på gjellene. Men det var problemer med å fange tilstrekkelig med fisk, og det var ofte ikke nok muslinger på gjellene, forklarer han.

- Deretter satt vi ut fisk i bokser sånn at vi hadde kontroll på all fisken, og for å plassere fisken strategisk slik at den fikk et maksimalt med påslag av muslinglarver. Problemet var bare at fisken kunne fortsatt drasse med seg sykdommer og smitte til anlegget.

Nå til dags går det egen fisk på anlegget, både laks og ørret som er spesialbestilt av Eidfjord. Fisken blir behandlet varsomt, og får behandling ved sykdomsutbrudd, i tillegg kommer en egen veterinær jevnlig.

- Muslingene er så tilpasset og genetisk differensiert mellom elver at vi må ha flere ulike fiskestammer for å sørge for at fisken blir skikkelig infisert av muslingene, forklarer professoren. 

Yte faktorer

Det har hovedsakelig vært ytre faktorer som har vært ansvarlig for de problemene de har hatt under utviklingen av oppdretten av muslingene.

- Det har i det siste vært predatorer og sopp, som vi har oppkalt de tre dødssynder, som bærer hovedansvaret for dødeligheten den siste tiden.

Disse dødssyndene er organismene: Flatormer (Macrostomum spp.), mark (Chaetogaster spp.), og sopp. For å motvirke effekten av disse dyrene har han laget et eget vannrensingsystem, isolert grupper for å unngår kryssmitte og har ulike behandlinger mot sjukdommen.

- Vannet går gjennom flere UV-filtre, blir tilsatt kalk og filtreres ned til 5μm. I tillegg resirkuleres mesteparten av vannet, så vi har bygget et system for å fjerne fosfor og nitrogen basert på moderne RAS-anlegg.

Professor Jakobsen viser frem sitt intrikate vannsystem. Foto: Magnus Petersen.

Denitrifiseringen gjøres ved hjelp av bakterier på brikker for å øke overflatearealet og dermed mengden bakterier.

- De er alkoholikere, ler Jakobsen mens han heller ren sprit ned i tanken for å gi bakteriene riktige forhold for vekst.

Den nyeste teknologien er nå vanndeponiet, som sørger for at vannkvaliteten er god og jevn. I tillegg går vannet gjennom et kar med planter som fjerner næringsstoffer og bidrar litt til å skape organisk plantemateriale som muslingen trives med.

Tilbake til elvene

Etter å ha produsert muslingene settes de ut i de opprinnelige elvene, endog i en beskyttet boks. Dette er både for å forhindre predasjon av fugler eller andre dyr, og for å kunne holde nøyaktig oppsyn og se på overlevelsen det første leveåret. I fjor ble de første satt ut, og med en dødlighet på under 5% kan ikke Jakobsen annet enn å være glad. Det viser seg også at muslingene dobler sørrelsene sin tilbake i elvene på bare fire måneder.

- Det at vi har fått låne dette anlegget har gitt oss en unik mulighet som få har. Det hadde nok ikke vært mulig å kunne komme med sånne resultater etter fem år, uten å ha disse mulighetene, avslutter Jakobsen.