- La oppdretterne leie konsesjonen heller enn å eie den

Det skriver artikkelforfatterne Jostein Albert Refsnes og Lars Liabø i en artikkel som er gjengitt i sin helhet under.

Artikkelen stod først på trykk i DN.

Regjeringen Støre har støttet og videreført Solberg-regjeringens initiativ om å utrede  tillatelsessystemet i havbruksnæringen. Det bredt sammensatte utvalget ledes av  forskningsdirektør Linda Nøstbakken i Statistisk sentralbyrå. 

Vi har fulgt næringens utvikling tett i 40 år, og har synspunkter på hvordan  havbrukspolitikken bør utformes for at verdiene skal fordeles og kontrolleres på en  mest mulig effektiv og samfunnsgagnlig måte. 

Nordmenns mening om hvilke ressurser som rettmessig eies av fellesskapet, har endret  seg. Forståelsen for at naturgitte ressurser, ikke minst de fornybare, er verdier som vi  alle eier, krever at havbrukspolitikken må revurdere sine gamle løsninger.

Det mest brennaktuelle eksempelet er vannet som brukes til strømproduksjon.  Fellesskapet, altså norske borgere, forlanger å få en mye større andel av verdiskapingen  av norsk vann og vind.

Hav og fjorder tilhører fellesskapet. Fremtidig bruk av norsk hav og fjord til dyrking og  høsting må skje gjennom en avtale mellom den aktuelle oppdretter og fellesskapet.  Fellesskapet representeres av kystkommuner og staten. Forvaltning og kommersiell  utnyttelse av fellesskapets naturressurser er en avgjørende rett og plikt for naturlandet  Norge, for øvrig en rett og plikt som må utøves med kompetanse. 

Med dette prinsipp som utgangspunkt blir dagens konsesjonssystem svært urimelig.

Dagens tillatelser til å «dyrke den blå åker» er både blitt gitt bort og kjøpt latterlig billig  i mange år, men i det siste solgt gjennom statens auksjoner til 200 millioner kroner  stykket, og i form av «gulrottillatelser», hvor søker skal utvikle ny teknologi. 

Det er noe spinngalt med en politikk som forlanger en tung og dyr investering bare for å  få tillatelse til å drive næringsvirksomhet. Først når tillatelsen er kjøpt og betalt, kan investeringene i selve virksomheten komme i gang. Denne terskelen er altfor høy, og  fungerer som en stor brems for å oppnå de mål som landet og næringen har om utvikling og vekst.

Målet med en modernisering av havbrukspolitikken må være å gi fellesskapet mer  direkte innvirkning og utbytte av dyrkingen i havet. Det er kommunene og staten som  bør forvalte fellesskapets verdier. Ingen private, utlendinger eller nordmenn, bør kunne  eie «den blå åker». Den er vår felles allmenning. 

Alternativet til å eie, er å leie de stedene som stat og kommune regulerer til havbruk. 

Kommuner og stat har solid erfaring med utleie av landeiendom. Det mest åpenbare  eksempelet er kommunenes utvikling og utleie av egne industriområder, som  inkluderer viktig og nødvendig infrastruktur. 

Prinsippet om å leie arealer i sjø og hav har derfor mye interessant å hente fra utleie av  landvirksomhet. På landjorden opererer vi med et godt og gammelt system med festetomter. 

Det er hensiktsmessig å innføre begrepet «sjøtomt» i havbruksnæringen, og tenke på  disse som festetomter. De bør bortfestes av eieren – kommunen eller staten. 

Ettersom vi her opererer med en naturressurs som skal eller kan brukes «i evig tid»,  bør festekontrakten ikke ha tidsbegrensning. Men bortfester kan og bør operere med  for eksempel 20-års justeringsintervaller. Disse skal benyttes til å oppjustere og  ajourføre festekontrakten. På 20 år vil det skje viktige fremskritt på teknologi (biologi,  digitalteknologi, veterinær, mekanisk og så videre.). 

Den enkelte bortfester – oppdrettskommunen – kan i sitt kommunestyremøte, etter  anbefaling av sitt havbruksutvalg, ta stilling til hvorvidt og eventuelt hvordan  betingelsene i festekontrakten skal endres, legges til eller justeres. På denne måten kan  kommune og stat jevnlig fornye dagsaktuelle krav av ulik karakter, som miljø,  dyrevelferd og økonomiske forhold.

Systemet «bortfesting av fjord og hav» vil ha stor innvirkning på hvordan en  oppdrettskommune, og sikkert også fylkeskommunen, må utvikle seg. Kompetanse og  kapasitet blir nøkkelutfordringer. En interessant konsekvens vil trolig være hjemflytting  av godt utdannet arbeidskraft med stor kompetansebredde. Altså vil festesystemet  bidra til en profesjonalisering av fellesskapets representanter. 

Ny havbrukspolitikk blir dermed også ny distriktspolitikk. 

For øvrig vil vi nok se ulik bortfestingspris av sjøtomtene. Ulik biologisk kvalitet og grad  av relevant og god infrastruktur, og kommunens krav til festers virksomhet, vil være  blant aktuelle prisindikatorer. Tilgangen på gode lokaliteter er begrenset. 

For å sikre lavest mulig fotavtrykk og best mulig fiskehelse, er det viktig at kommunene  får et incitament til å tilby de beste sjølokalitetene for matproduksjon. Et slikt  incitament finnes ikke i dag. 

Poenget er at systemet skal tillate ulik kommunal praktisering, trolig dog med et statlig  helhetsperspektiv. 

Hva skal vi gjøre med alle de ulike konsesjoner som allerede er i eierskap hos selskaper  av varierende størrelse (og til dels nasjonalitet) langs kysten? 

En endring av eierskapet i den retning som vi her slår til lyd for, vil selvsagt være  krevende. Men Norge har en erfaring som kan benyttes, nemlig «hjemfallet» av  fossekraft. En reell godtgjørelse for konsesjonsverdiene som selskapene har, må skje. 

Hjemfallskompensasjonen gikk over flere år. Det samme kan gjøres i dette tilfellet. En  aktuell verdifastsettelse er konsesjonenes markedsverdi. 

Norge er den eneste oppdrettsnasjon i verden som opererer med det nåværende  konsesjonssystemet. Alle andre land har en ordning med leie. 

Det er noe spinngalt med en politikk som forlanger en tung og dyr investering bare for å  få tillatelse til å drive næringsvirksomhet, skriver de avslutningsvis.