Jan Arve Gjøvik mener Friede Andersen i Mattilsynet, hvitvasker sitt eget tilsyns ansvar for lusekrisen i innlegget hun hadde som tilsvar til NSL før helgen.

I forrige uke la Frode Reppe i NSL ut en sak der han oppsummerte myndighetenes lusebekjempelse opp gjennom årene, og samtidig så på effektene av den.

"Argumentene har vært et sviktende faktagrunnlag, og faren for å utvikle resistens. Myndighetene har spilt på lag med lusa og forskerne, og næringa må nå betale regninga.", skrev han i kronikken «Lusehelvete og sviktende faktagrunnlag»

Friede Andersen, som er sjef ved seksjon fiskehelse og fiskevelferd i Mattilsynet, svarte med å mene at Frode Reppe fraskriver næringens eget ansvar når han legger skylden for dagens resistensproblemer utelukkende på myndighetene.

Rådgiver Jan Arve Gjøvik, som bl.a er forfatteren av rapporten "Lakselus og rømt oppdrettslaks bør ikke begrense produksjonen av oppdrettslaks i Hardanger", skriver nå i en kronikk at Mattilsynet hvitvasker sin egen rolle og at de gjemmer seg bak politiske føringer: "Men disse føringene er skapt av Mattilsynet selv, med god hjelp av en rekke forskningsmiljø. Det er de selv som har påvirket politikerne og opinionen til å tro at lakselus er et så alvorlig problem for villfisken at dette kan rettferdiggjøre den pågående mishandlingen av oppdrettsfisken."

Under er gjengitt Gjøviks kronikk i sin helhet:

Friede Andersen, seksjonssjef for fiskehelse og fiskevelferd i Mattilsynet, har publisert en kronikk i flere digitale medier, der hun hvitvasker Mattilsynets ansvar for lusekrisa.

Hun skriver blant annet: - En relativt ny, stor og intensiv produksjon som fiskeoppdrett gir dessuten en rekke målkonflikter som offentlige myndigheter må håndtere. I dette tilfellet står det mellom profitt og næringsutvikling på den ene siden og fiskehelse, fiskevelferd og miljø på den andre siden.

Andersen antyder her at fiskeoppdretterne driver et råkjør uten hensyn til fisk og miljø. Men det er faktisk slik at fiskehelse, fiskevelferd og et godt miljø er forutsetninger for lønnsomhet og næringsutvikling. Det finnes neppe fiskeoppdrettere med et driftsopplegg som har profitt i neste kvartalsrapport som horisont.

Rollen som regimevokter

Målkonflikten som eksisterer er skapt av at Mattilsynet har tvunget lakseoppdrett inn i et behandlingsregime som har som mål å hjelpe vill laksefisk. Mattilsynet er regimets vokter, og har blitt oppdrettsnæringens hersker, med fullmakt til å ilegge bøter og pålegge utslakting.

Dette gjøres nå rutinemessig, basert på en feilaktig hypotese om at villfisken vil bli skadelidende dersom ikke lakselusa i oppdrettsanleggene holdes nede på et minimumsnivå.

I løpet av årene som har gått siden 2000, da Mattilsynet innførte grenseverdien 0,5 voksne hunnlus, har det ikke vært mulig å påvise noen trend for villfiskens utvikling, verken positiv eller negativ. Regimet har altså ikke hatt den ønskete effekten.

Villaksen har hatt normale svingninger år om annet siden det generelle bestandssammenbruddet på slutten av 1980-tallet. Overbeskatning i Tana og i noen av Trøndelagselvene har imidlertid satt sine spor i fangststatistikken. Sjøauren har vært stabil eller hatt framgang i mange områder i Nord-Norge med intensivt lakseoppdrett, og tilbakegang i områder uten og med lakseoppdrett i Midt-Norge og på Vestlandet. Det har ikke vært mulig å påvise en sammenheng mellom produksjonen av klekte lusegg i oppdrettsanleggene og utviklingen til villfisken.

Når skal Mattilsynet evaluere smittemodellen?

Til grunn for sin forvaltning har Mattilsynet lagt en smittemodell som er tilbakevist av faktiske observasjoner. Mattilsynet har et selvstendig ansvar for å vurdere smittemodellen og forvaltningspraksisen som følger av den. Vi har ikke sett noe til et initiativ fra Mattilsynet for å evaluere sin modell og sin praksis, men Andersen er tilsynelatende enig i at kunnskapsgrunnlaget for dagens forvaltning er svakt:

- Vi som myndigheter kan likevel ikke tillate oss å bli handlingslammet selv om vi er i en situasjon der kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt.

Andersen skriver at Mattilsynet må legge til grunn politiske føringer. Men disse føringene er skapt av Mattilsynet selv, med god hjelp av en rekke forskningsmiljø. Det er de selv som har påvirket politikerne og opinionen til å tro at lakselus er et så alvorlig problem for villfisken at dette kan rettferdiggjøre den pågående mishandlingen av oppdrettsfisken.

Spørsmålet er om Mattilsynet nå kommer ut av handlingslammelsen og starter en fordomsfri evalueringsprosess, eller om vi kan forvente mer ansvarsfraskrivelse.