Anne Brønsten Osland er seksjonsleder i tildelingsseksjonen i Fiskeridirektoratet. Foto: Magnus Petersen.

Mener utviklingsland kan lære av den norske havbruksmodellen

Anne Osland i Fiskeridirektoratet mener andre land kan lære noe av den norske havbruksmodellen og samarbeidet mellom forskingen, forvaltningen og næringen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

I går holdt Havforskningsinstituttet deres årlige fiskerifaglige forum.

Anne Brønsten Osland er seksjonssjef for tildelingseksjonen i kyst- og havbruksavdelingen, og hun trakk frem at det som oftest er de samme utfordringene som går igjen når det er en raskt voksende havbruksnæring i mange av utviklinglandene.

- Det ofte de samme utfordringene som blir understreket igjen og igjen, sa seksjonssjefen.

Utfordringer i utviklingsland

Så stilte hun spørsmål om vi faktisk har noe ekspertise og erfaring i Norge, som kan bidra på en konstruktiv måte til utviklingsland. Sentrale utfordringer som Osland trakk frem var at:

  • de juridiske og forvaltningskreftene er svake eller fraværende,
  • at det kan være liten eller ingen vilje til å regulere,
  • tidligere forsøk på å regulere har mislyktes fordi fremgangsmåten var for smal,
  • det er allerede en stor produksjon,
  • det er ingen systematisk registrering av oppdrettere,
  • det er masse små lite organiserte produsenter, og noen store selskap.

Seksjonssjefen var imidlertid klar på at hun mener at andre land faktisk kan lære noe av den norske havbruksmodellen.

- Den norske modellen samlet byråkratene, vitenskapsfolkene, veterinærene og oppdretteren, på en måte som mange andre land ønsker.

Ifølge Osland var det samarbeidet mellom alle partene som førte til en effektiv forvaltnings- og reguleringsmodell, som har gjort det betydelig lettere for oppdretterne i dag.

- Nå trengs det kun en søknad for alle godkjennelser, det sparer tid og hjelper oss å koordinere.

Videre trakk hun frem hvilke elementer andre land kan bruke fra den norske modellen til voksende markeder innen akvakultur i utviklingsland. Det var deler av det juridiske fundamentet, fokuset på matsikkerhet, hygiene, robust daglig ledelse, prinsipper i avlsprogrammer, vaksiner, kystplanlegging, kartlegging og miljøovervåking.

- Det er viktig at til og med den minste oppdretteren har en tillatelse som vi kan registrere. Det er også viktig å jobbe med de som regulerer og ikke i mot, sa hun.