Anne Stene er forsker ved NTNU i Ålesund.

Mulige strategier for å kontrollere PD

Dubrovnik: I et samarbeidsprosjekt mellom NTNU og Veterinærinstituttet har man sett på mulige strategier for å bekjempe og unngå PD. - Strategiene kan være dyre, men det kan være dyrere å få sykdommen, påpekte Anne Stene på EAS-konferansen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

Bak studien som ble presentert står blant annet Anne Stene og Lars Gansel fra NTNU, sammen med Mona Dverdal Jansen fra Veterinærinisituttet.

Stene påpekte at en helhetlig tilnærming, som omfatter både patogen, vert og miljø, vil trolig være mest effektivt på lang sikt for å kontrollere smitteveier, infeksjonstrykk og stress.

- Generelle tiltak for å forebygge sykdom hos oppdrettsdyr kan være vanskelig å oppnå i åpne merder med høyt tetthet i områder med omfattende akvakulturaktivitet. Derfor er det nødvendig med ny kunnskap, smarte verktøy og relevant motivasjon for å opprettholde biosikkerheten, mente hun.

I forskningsprosjektet hadde de som mål identifisere strategier for å kontrollere SAV og PD langs Norskekysten.

Stene fortalte SAV knapt har blitt registrert i vill laksefisk og at oppdrettslaks er trolig hovedreservoaret for viruset.

- Brønnbåter som transporterer eller overfører levende infisert fisk, kan spre virus over langt avstander, men mer lokal sykdomsspredning er mer utbredt. Anlegg nær infiserte anlegg eller anlegg eid av samme selskap som har infiserte lokaliteter i området, har økt risiko for å få PD, påpekte hun.

Etter at viruset multipliserer seg i en smittet fisk sitt vev, blir det utskilt til miljøet i store mengder. Andre forsøk har vist at mengden utskilte virus ser ut til å nå sitt maksimum like før sykdomsutbruddet.

- Å vente til fisken har fått PD før man destruerer den, eller at man lar fisken forbli i sjøen til og etter den har blitt frisk, vil føre til omfattende overføring av smittsomt virus.

SAV har ifølge Stene lang overlevelse i rent, kaldt, sjøvann. Viruset blir passivt spredt av vannstrømmer til andre oppdrettsanlegg i ulike avstand og retning mellom akvakulturanlegg.

- Kunnskap om vanntransport er avgjørende for å forstå spredning av virus for å kontrollere sykdommer i lakseoppdrett. Det er ikke mulig å gjøre noe med selve vanntransporten, men imidlertid er metoder for å redusere antall viruspartikler i miljøet viktig.

Hun listet opp flere alternativer for å begrense smitte av virusene:

  1. Å holde fisken i lukkede systemer
  2. Å fjerne fisk som er smittet med SAV
  3. Bruke tilgjengelige SAV-vaksiner - som ikke gir full beskyttelse, men kan redusere virusutskillelse
  4. Laks med latent SAV-infeksjon kan få PD under stressende forhold, så det er viktig å utvikle verktøy for å identifisere stress i oppdrettsfisk.

Strategiene

I prosjektet kan de frem til følgende resultater som Stene listet:

  1. SAV subtype 2 gir ofte svake kliniske symptomer. Dette kan indikere uoppdagede subkliniske infeksjoner som gjør sykdommen vanskelig å identifisere. Vi fant SAV2-rna å være til stede i andre vevstyper enn de som vanligvis brukes i PCR-screening.
  2. Det er viktig å utvikle reproduserbare verktøy for å identifisere stress i oppdrettsfisk for å tilpasse produksjonsstrategier i til dyrevelferdsmål. Vi har utviklet en lavinvasiv metode for å analysere stress i laks, basert på avføring.
  3. Ved å bruke kunnskap om hydrodynamikk, identifiserer vi oppdrettsanlegg som har en sentral rolle i overføring av virus til mange andre områder i et område. Produksjon på slike steder i perioder med sykdomsbekjempelse bør unngås.

    SAV har sitt hovedreservoar i oppdrettslaks. Å fjerne infisert fisk er effektiv for å utrydde SAV-overføring.

Lønnsomt med forebygging

Nå ønsker de å estimere potensielle kostnader ved å ha PD av SAV2 og kostnaden av ulike biokontroll-tiltak som er nødvendige for å kontrollere sykdommen.

- Kanskje dyre forsøk på å kontrollere PD kan være lønnsomme på lang sikt, sammenlignet med å ha sykdom.