Ny studie om spredning av lus
Veterinærinstituttet har i samarbeid med Norsk Regnesentral gjort en studie av hvordan lakselusa sprer seg mellom og innen oppdrettsanlegg. Studien avdekker risikoen for smittespredning mellom anlegg i forhold til avstanden mellom anleggene.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Forskerne har beregnet hva som er sannsynlig opphav til lusesmitten i oppdrettsanlegg og hvordan anleggene står i smittekontakt med hverandre relativt til sjøavstand anleggene imellom. Studien er basert på analyser av lange tidsserier av rapporterte lusetall og data over bestander av laksefisk ved oppdrettsanlegg, i tillegg til andre faktorer som påvirker luseforekomster.
Ved å se på alle disse dataene samlet, fant forskerne at gjennomsnittlig 66 % av lusesmitten har internt opphav, dvs. fra lusepopulasjon på egen fisk, mens 28 % har eksternt opphav i lusepopulasjoner i naboanlegg. De resterende 6 % har ukjent eksternt opphav, men det er nærliggende å tenke at denne smitten stammer fra lus på vill fisk eller rømt fisk.
- Lavt nivå av kjønnsmodne hunnlus viktig
− Disse resultatene tolker vi dithen at den eksternt-produserte smitten er viktig for initieringen av lusepopulasjoner i bestander av nyutsatt oppdrettsfisk eller i bestander som har vært behandlet mot lakselus, forteller Peder Jansen, forsker ved Veterinærinstituttet.
− Det eksterne smittepresset avgjør hvor raskt en intern lusepopulasjon selv begynner å produsere smitte og hvor stor smitteproduksjonen blir innad i et anlegg i startfasen. Etterhvert som den interne lusepopulasjonen utvikler seg og smittenivåene av kjønnsmodne hunnlus øker, så vil smitte produsert internt gradvis overta og dominere som smittekilde.
− Dette resultatet understreker betydningen av å holde nivåene av kjønnsmodne hunnlus lave for å holde kontroll med lusenivåene, sier Jansen.
Smitterisiko mellom anlegg avtar med sjøavstand
Beregninger av smitterisiko mellom anlegg og hvordan dette avhenger av sjøavstand anleggene imellom, viser at smitterisiko avtar raskt med økende sjøavstand for nære anlegg. Det er for eksempel stor forskjell på beregnet smitterisiko mellom anlegg som ligger én km fra hverandre sammenlignet med anlegg som ligger to km fra hverandre.
For anlegg som ligger lengre fra hverandre opprettholdes likevel noe smittekontakt. Disse resultatene tolkes slik at veldig nære anlegg gjennomgående står i nær smittekontakt. Videre så vil anlegg som ligger i intensive produksjonsområder ha mange naboanlegg innenfor avstander med varierende grad av smittekontakt og derfor være utsatt for høyt ekstern smittepress. Disse avstandsforholdene er nyttige ved vurderinger av potensialet for smittespredning mellom anlegg.
− Det er imidlertid viktig å være klar over at beregningen er gjort på bakgrunn av alle anlegg langs kysten over mange år. Det enkelte anlegg og varierende miljøforhold, for eksempel med hensyn til vannstrøm, vil kunne avvike fra disse generelle mønstrene, presiserer Jansen avslutningsvis.
Les hele artikkelen i PLOS ONE:
Space-Time Modelling of the Spread of Salmon Lice between and within Norwegian Marine Salmon Farms