Nytt studie underbygger teorien om at ILA virus HPR0 kan endre seg til mer sykdomsfremkallende varianter
FHF melder at resultatene fra et nylig avsluttet prosjekt ledet av Veterinærsinstituttet støtter hypotesen om at den ikke-sykdomsfremkallende varianten av ILA virus, HPR0, kan endre seg og bli til en virulent variant, såkalt HPR-del. Veien fra ikke-sykdomsfremkallende variant skjer trolig gjennom flere steg, altså via en lav-virulent variant før viruset blir skikkelig aggressivt, hvor ulike stressfaktorer og infeksjoner trolig også medvirker.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Veterinærinstituttet har i flere år jobbet med problemstillingen rundt de ulike variantene av ILA virus, og avsluttet akkurat en omfattende studie som hadde som mål å forstå mer om virusets egenskaper. Hvert år har norsk laksenæring utbrudd av ILA, og de som rammes har store tap på grunn av lovpålagt utslakting av fisk i de merdene hvor man påviser sykdommen.
I noen av utbruddene av ILA har det vært åpenbart hvor smitten kom fra (for eksempel naboanlegg med pågående smitte), mens det i mange tilfeller bare dukker opp helt ut av det blå. En hypotese har vært at en variant av ILA virus (HPR0) som ikke gir sykdom kan endre seg og bli til en farligere variant (HPR-del) som gir sykdom. HPR0 finner man ofte hos laksen. Derfor er ILA et område det fortsatt jobbes mye med, og er også et av satsingsområdene til Fiskeri og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF) som finansierte prosjektet.
I dette prosjektet ønsket man å se på flere ting. Først ønsket man å studere genene og genuttrykkene til de ulike virusvariantene, for å kunne si noe om hvor viruset var i overgangen mellom å ikke være sykdomsfremkallende til å bli det. Så ønsket man å få på plass en smittemodell for HPR0 og å dyrke viruset i cellekulturer. I dette prosjektet lyktes man hverken med å etablere en smittemodell for viruset eller å få viruset til å vokse (replikere) på laboratoriet. Men man fant ulike genuttrykk hos de ulike variantene, og det kan se ut til at forskjellene i genuttrykk hos HPR0 og de sykdomsfremkallende variantene nettopp lå i evnen til å replikere (gå inn i cellene og lage flere virus).
Neste steg i dette prosjektet var å se på risikofaktorer for ILA utbrudd, og da spesielt med tanke på faktorer på anleggene eller i miljøet rundt som kan påvirke HPR0 til plutselig å endre seg til HPR-del. Smitte fra naboanlegg ble også tatt med som faktor. Når risikofaktorene var på plass var målet å lage en modell som kunne si noe om anlegget sto i fare for å få ILA utbrudd eller ikke.
- Vi fant at slike utbrudd var knyttet til følgende forhold; anlegg med geografisk beliggenhet i Nord-Norge, at forekomst av IPN synes «å prime» ILA-utbrudd, bruk av lang tid å fylle opp en lokalitet med smolt, og om fisken hadde vært utsatt for høye tettheter i løpet av de første månedene i sjøfasen», sier prosjektleder Edgar Brun fra Veterinærinstituttet. I prosjektet ble det også testet om man fikk bedre smitteforebyggende resultater om man slaktet ut hele anlegget ved påvisning av ILA, men det fant man ikke ga bedre resultat enn å slakte ut enkeltmerder. «Men tidlig påvisning og raske tiltak er svært viktig, sier Edgar Brun i en pressemelding.
- Fremtidig håndtering av ILA bør derfor ha fokus på å oppdage utbrudd så tidlig som mulig, og deretter følge opp med effektive tiltak for å hindre horisontal smitte. Vi ser at smittesituasjonen fort kan komme ut av kontroll når tiltakene ikke er tilstrekkelige eller settes inn for sent.
Prosjektet har i denne sammenhengen utviklet en nettapplikasjon som vil kunne bidra til raskt å identifisere hvilket risikonivå et anlegg har i forhold til en utbruddslokalitet. Med utgangspunkt i en tidligere omtalt spredningsmodell identifiserer applikasjonen hvor mye smitte de omkringliggende lokalitetene har blitt utsatt for på bakgrunn av sjøavstander mellom lokalitetene, antall fisk hos den infiserte lokaliteten, antall fisk hos de mottakelige lokalitetene rundt, samt praksis rundt utsett og flytting av fisk hos de mottakelige lokalitetene.
Arbeidet med å etablere en smittemodell og å klare å dyrke HPR0 vil fortsette videre, og mye av kunnskapen man har fått i dette prosjektet blir nyttig å ta med seg videre.
