"Skalte og forvalte dyrehelse"

Ofrer nordområdene

De nye hovedreglene for å hindre etablering i overvåkingssonene er at PD-smittet fisk ikke «automatisk skal utslaktes». Forvaltningen beskriver dette som en mer «fleksibel og risikobasert forvaltning» av PD-bekjempelsen. Forvaltningen trekker frem Nord-Trøndelag som et eksempel på at utslakting ikke har fungert for å hindre spredning, så nå får «fisk i dette området som hovedregel stå til normalt slaktetidspunkt dersom fisken ikke utgjør en stor smitterisiko». Denne praksisen bærer allerede frukter med stadig nye påvisninger i dette området.

Samtidig varsler forvaltningen at PD ikke skal spres nordover i landet, og at lokaliteter med påvist PD-smitte nord for Nord-Trøndelag/Bindal som hovedregel blir pålagt tømming med kort frist. Bakgrunnen for dette er at «avstanden mellom den nordligst smittede lokaliteten i Nord-Trøndelag/Bindal og nærmeste PD-frie lokalitet i Nordland er så stor at dette kan utgjøre en naturlig barriere for passiv smitteoverføring mellom sjø». Hva i all verden er det faglige fundamentet for en slik risikovurdering?

Forvaltning og forvirring

På hvilket faglig grunnlag kan forvaltningen påstå, at det det å fjerne fisk med virus ikke er et godt tiltak for å redusere risiko for spredning? For ikke å nevne stoppe spredning? Vi snakker her om et virus som er svært smittsomt, spres fort og skilles ut i store mengder før fisken blir synlig syk. Erfaringer fra utslakting i nordområdene kan umulig være hensyntatt her. Det er relevant å spørre seg om denne konklusjonen også rommer alle de andre gode risikoreduserende tiltakene som må virke sammen med uttak av fisk, risikoreduserende tiltak som det slurves med i stor stil over hele landet og som forvaltningen i stor grad »forventer at næringen selv tar ansvar for». Vi kan jo være enige en ting: Å slakte ut fisk og samtidig fortsette å slurve med biosikkerheten, ja det er svært lite effektivt. Her har både næringen og forvaltningen nok erfaringer og kunnskap å høste av. All denne informasjonen burde være grundig gjennomgått før man hopper på konklusjonen om at utslakting har feilet.

Forvaltningen tror allikevel på utslakting som hovedregel litt lenger nord, altså litt lenger nord en der vi gav opp ved forrige korsvei. Det satses på effekten av en naturlig smittebarriere mellom sørligste PD-mistanke (sist nå i Leka-området) og nærmeste PD-frie lokalitet. Om vi da ser bort fra Tosen hvor PD først rullet i gang, så er det kun noen mil i luftlinje til neste lokalitet. Å bruke benevnelsen «naturlig smittebarriere for passiv smitteoverføring» må i beste fall bero på sviktende smittehygieniske risikovurderinger, for å bruke forvaltningens eget ordforråd. Man kan heller ikke ha tatt inn over seg hvilke andre «branngater» som har falt en etter en langs kysten vår.

I samme åndedrag så ønsker forvaltningen at oppdretterne nå selv tar medansvar for å lage branngaten så stor som mulig, det er den samme forvaltningen som for relativt kort tid siden godkjente driftsplaner som la opp til en årlig flytting av stor, sjøsatt fisk fra Nord-Trøndelag og inn i Nordland. Dette til protest fra flere havbruksselskaper nettopp pga. smittefare. Hva er det forvaltningen egentlig vil med PD-bekjempelsen og sykdomsbekjempelse generelt? Hva er den langsiktige tanken her?

Forvaltning og føringer

Forvaltningen har nå startet arbeidet med å lage en bekjempelsesplan som skal gi «tydelige føringer på hovedretningen i PD-arbeidet fremover». Mattilsynet har i et møte denne uken bedt næringen om innspill. Som en del av næringen fremmer jeg herved forslaget om at man starter med å lese formålsparagrafen i den nylig etablerte PD-forskriften. Formålet i forskriften må gjenspeiles i hovedretningen i arbeidet fremover, betydningen og viktigheten av det må understrekes gang på gang. Sammen med de varslede, klare målsetningene i bekjempelsesplanen skal «hensiktsmessige kriterier for faglige skjønnsvurderinger legges til grunn for avgjørelser i enkeltsaker der forskriften gir rom for dette». Som vi nå er lovet skal dette til slutt sikre «enhetlig forvaltning og sikre rammebetingelser». Basert på denne veterinærens erfaringer og faglige skjønnsvurderinger av både prosess og innhold, så gjenstår det å se. Jeg frykter at den eneste sikre rammebetingelsen vi ender opp med, er at hele Norge til slutt må lære seg til å leve med PD. I praksis vil innholdet i den varslede bekjempelsesplanen være helt avgjørende for hvor lang tid nordområdene har på seg før PD introduseres. Skal vi holde PD fra livet enda en stund så må vi jammen redusere noen politiske og næringskåte kokker ved koking på denne bekjempelsessuppa. Vi har alle redskapene, vi vet hvordan vi skal bruke dem og vi må tørre å ta dem i bruk. Vi kan ikke jobbe døgnet rundt for å ivareta dyrehelse og velferd i ei næring som sliter med dødelighet og svinn, og samtidig spre PD videre med åpne øyne og loven i hånd. Det skulle jeg gjerne skrevet et varsel om vedtak på, og gitt forvaltningen svært kort frist til uttalelse