Slik fordeler luselarver seg i brakkvann
Hvordan bestemmer miljøet hvilken dybde lakseluslarvene svømmer til? Det er viktig å vite for best mulig å kunne forutse spredningsmønsteret til larvene.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
I et forsøk beskrevet i en artikkel i Norsk Fiskeoppdrett nr 3 har man fått resultater som gir både umiddelbar bedre presisjon i planlegging og forvaltning. Samtidig som man kan bruke resultatene i direkte operasjonell kontroll av lakselus.
Luselarvenes fordeling er viktig i lusemodellen
Litt av nøkkelen til å kunne håndtere og redusere påslag av lakselus hos laks i oppdrettsmerder og blant ville laks- og ørretpopulasjoner, ligger i å kunne å forutsi nøyaktig spredning av lakselusens larver. Biofysiske modeller, som brukes til dette formålet, inkluderer informasjon om hvordan lakselusens larver posisjonerer seg vertikalt som respons på miljøforhold. For eksempel, basert på tidligere eksperimentelle studier, antar modellene at lakselus beveger seg mot lyset i overflaten, men at de samtidig oppholder seg innunder vannlag med lav saltholdighet.
Det finnes imidlertid ikke detaljert kunnskap om hvor mye larvene unngår ulike saltholdighetsgradienter og dermed deres nøyaktige posisjon i vannsøylen. Nåværende modeller antar at alle lakseluslarver unngår brakkvann som har lavere saltholdighet enn 20. Dersom vi hadde hatt en mer presis vurdering av hvordan lakseluslarvene velger dybde basert på saltholdighet, i deres frittsvømmende stadier (nauplius og kopepoditt), kunne vi ha forbedret den prediktive styrken i fremtidige spredningsmodeller betydelig og lagt bedre operasjonelle planer for å få mest mulig effekt av forebyggende tiltak
Gradvis unnvikelse av brakkvann
Vi oppdaget at de infesterende kopepodittlarvene unngår overflatelaget gradvis mer når saltholdigheten reduseres fra 34 og ned til 16 . I stedet for å vise en tydelig unnvikelse ved en bestemt saltholdighet, fant vi at den relative andelen av kopepoditter i overflatelaget var best forklart av et eksponentielt forhold til saltholdighet. I motsetning til kopepodittene var de ikke-infesterende nauplielarvene mer følsomme overfor lave saltholdigheter og viste kraftig unnvikelse av brakkvann som hadde lavere saltinnhold enn 30 . I alle observasjoner der det fantes en saltholdighetsgradient, så vi en opphoping av larver like under brakkvannslaget (haloklinen).
Hva betyr resultatene for lusens spredning?
De nye resultatene viser at dagens spredningsmodeller som bruker en enkelt terskelverdi for saltholdighet på 20 i forhold til hva lakseluslarvene faktisk unngår ikke stemmer helt overens. Unnvikelsen av brakkvann skjer faktisk mer gradvis når saltholdigheten blir lavere i overflaten. Dataene viser klart at larvene unngår lave saltholdigheter i mye større grad enn forventet, spesielt for nauplielarvene som nesten ikke var å finne ved verdier lavere enn 30. Oppsummert kan vi si at lakselus sannsynligvis unngår opphold i overflatevann mer enn det som var antatt. Basert på disse funn er det allerede laget oppdaterte versjoner av HI sin lusespredningsmodell som er klar til å tas i bruk. Lakseluslarver som velger å oppholde seg under haloklinen og dermed innunder det hovedsakelig utstrømmende brakkvannet i overflaten, vil sannsynligvis bevege seg langsommere til kystnære områder og generelt distribuere seg lengre inn i fjordene enn tidligere antatt. En pilotsimulering med den oppdaterte lusemodellen fra HI indikerer sådan. Denne sammenhengen kan ses på som en god hypotese, men trenger videre studier for å endelig verifiseres. Fra naturens side kan en slik luselarveatferd være en tilpasning til å oppholde seg mer i områder med brakkvann i overflaten og dermed øke sannsynligheten for å møte laksefisk når disse migrerer mellom fersk-, brakk- og sjøvann. Det er også naturlig at kopepoditten utsetter seg mer for ugunstige forhold, for å øke sannsynligheten for å møte vert, mens nauplien ikke burde bruke energi på slikt.
