Kommentar: Å vise ansikt
Laks er i stadig etterspørsel i utlandet, mens misnøyen vrir om seg i ulike kanaler i Norge. Har næringen råd til å ikke delta i omdømmedebatten, når skepsisen sprer seg til kommunestyrer og landets ledelse?
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Tidligere denne uken publiserte Morgenbladet en kommentar fra den omstridte journalisten og skribenten, Morten Strøksnes. Etter at ingen fra oppdrettsnæringen møtte opp for å ta debatten i forbindelse med fremførelsen av teaterstykket «Laksespelet», tok Strøksnes seg friheten til å visualisere seg hvordan en eventuell debatt ville utartet seg. I innlegget sitt referer han til firkantede lakser med slapt kjøtt og en ubehagelig lukt. Han betegner laksen som en giftoppsamler som aldri burde vært gitt til mennesker, og går langt på vei til å betegne næringen som småkorrupt, manipulativ og preget av propaganda.
Les også: I stedet for debatt
Strøksnes’ spissformulerte retorikk har det siste året fått florere i lokale og nasjonale medier, sammen med innlegg fra andre kritikere som Niels Christian Geelmuyden og Kurt Oddekalv. Innleggene er til en viss grad preget av flåsete utsagn om oppdrettsnæringen og dens virksomheter, men får likevel spalteplass på lik linje med andre seriøse forskningsartikler. I Strøksnes’ utspill mot oppdrettsnæringen var det uten tvil en del ting som var satt på kanten, men hovedkjernen, og også bakgrunnen for innlegget hans var noe jeg bet meg merke i; faktumet at ingen ville stille til debatten og forsvare oppdrettsnæringen. Nå skal det sies at debatten ble holdt på en lørdag ved inngangen til pinsen, men problemstillingen er like fullt noe som trengs å belyses.
For en måneds tid siden ble undertegnede tipset om en liknende sak der Miljøpartiet de Grønne skulle holde en debatt om miljøgift i oppdrettslaks. Heller ikke her klarte man å få næringen, eller forskere for den saks skyld til å stille opp og fortelle engasjerte publikummere hvordan situasjonen egentlig var. Det endte med at jeg plukket opp tråden og tok kontakt med alle de inviterte som hadde gitt avslag på invitasjonen. Til slutt stilte FHL med kommunikasjonsdirektør, Are Kvistad og Nifes med forskningsleder, Ingvild Eide Graff. Det som fort kunne blitt et enveiskjørt klageråd, ble i stedet en nyansert debatt der oppdrettsnæringen kom fra det med hodet i behold.
Les også: Tok miljøgiftdebatten til scenen
Spørsmålet mitt er om oppdrettsnæringen har råd til å ikke vise ansikt i slike tilfeller. Plutselig en dag er det VG, Dagbladet eller noen andre store nasjonale aviser som dukker opp på en av disse debattene. Med oppdrettskritiske politikere, forskere eller miljøforkjempere på krigsstien, skal det ikke mye til før man ser nye sjokkoverskrifter, som man gjorde i fjor sommer.
Etter en kort fartstid i næringen, er mitt inntrykk likevel at de fleste er avslappet til omdømmeproblematikken. Jeg tror nok mange støtter seg til at etterspørselen etter laks er svært høy. Det siste året har Norges sjømatråd kunnet melde om den ene eksportrekorden etter den andre. Men selv om utlandet ikke kan få nok av norsk laks, må man huske på at det er kommunene og staten her hjemme som styrer om næringen skal få vokse eller ikke.
Det siste året har man sett flere eksempler på at oppdrettere møter motstand ved den minste endring eller utvidelse i de forskjellige kommunene. Saken om Salmar Organic i Brandal står kanskje frem som det beste eksempelet. Her har lokalbefolkningen startet underskriftskampanjer og arrangert folkemøter for å stoppe utvidelsene. Til tross for lovnader om arbeidsplasser og millioninntekter til en bunnskrapt kommunekasse, vil ikke lokalsamfunnet i dette tilfellet tillate mer oppdrett.
Les også: Vil stoppe Salmar-planane i Brandal
Den jevne nordmanns holdning til oppdrettsnæringen er nok ikke like positiv overalt. Men næringen er stadig i utvikling, og de siste årene har man mange positive nyvinninger å vise til. Med oppløftende forskningsrapporter om sunn laks og en næring som bærekraftsmessig er på vei i riktig retning, føler jeg i hvert fall at man har mye å forsvare.