Anvendt teknologi viser veien for oppdrettsnæringen

Det henger tunge skyer over oppdrettsnæringen og problemene er flere og sammensatte, men det er et faktum at den atlantiske laksen er redusert med 80 prosent. Av den gjenværende bestanden hører over en tredjedel hjemme i norske lakseelver, og følgelig har Norge et betydelig forvaltningsansvar. Den samlete fangsten av laks i elv og sjø i 2009 var i Norge på totalt 151 000 laks. Dette er lavere enn den samlete fangsten av laks i elv og sjø i bunnåret 1997 (totalt 193 677 laks), og som var det lavest registrerte fangsttallet på hele nittenhundretallet.

Det er særlig innsiget av smålaks som har vært dårlig de siste årene. I Norge svekkes villaksstammene av rømt oppdrettslaks, Gyrodactylus salaris, vannkraftregulering, fysiske inngrep i vassdrag, forurensning og sur nedbør. I sjøen fører oppblomstring av lakselus fra oppdrettslaks til økt dødelighet for utvandrende smolt. Presset øker ytterligere gjennom betydelig redusert mattilgang i sjøen grunnet overfiske av næringsdyr som tobis, sil, lodde og sild. En kort oppsummering fra Havforskningsinstituttet for 2011 viser til at i enkelte områder med mye oppdrett har infeksjonstrykket fra lakselus på vill laksefisk forverret seg sammenlignet med 2010. Nye problemstillinger i form av meteorologiske fenomener dukker opp i kjølevannet av den globale oppvarming, det dreier seg om øket temperatur og været blir ”våtere og villere”. Den globale oppvarming går raskere enn antatt og resultantene føre til endringer i det marine miljø, disse endringer er ikke enkelt å predikere, det er derimot lakselusens negative påvirkning.

I nyere tid har fokuset blitt rettet mer mot sjøørretens skjebne, og det viser seg at sjøørreten er svært hardt rammet. Til tross for de omfattende bekjempelsestiltakene som er gjennomført mot lakselus av både forvaltningen og oppdrettsnæringen i 2011, blir det klarerer for flere at lakselus har bestandsregulerende effekt på sjøørreten spesielt. Sjøørreten er særlig sårbar fordi den vandrer ut til kysten om høsten for å returnere om våren, det betyr at sjøørreten er utsatt for lakselus hele året rundt.

Oppdrettsindustrien må ta ansvar. Sjøoverlevelsen for laksen er på et historisk lavmål blant annet pga. den sterkt voksende oppdrettsindustrien. Det er mange utfordringer knyttet til oppdrettsnæringen langs kysten: lokal forurensning, fôrspill, rømming, båndlegging av attraktive arealer langs kysten, lakselus, resistensutvikling, sykdom og utslipp av kjemikalier som påvirker havmiljøet. Videre består fiskefôret til oppdrettsfisken av villaksens næringsgrunnlag i havet. Redusert vekst i sjøfasen forklares ut fra at industrifisket tapper havet for viktig næringsgrunnlag for villaksen. Oppdrettsnæringen er den næringen som rammer flest laksebestander, og kommer på toppen av naturlige svingninger og gamle inngrep. Smolten er langt mer sårbar for parasitter og predasjon enn når den vender tilbake som storlaks. Lakselusen hører naturlig hjemme i sjøen, men etter oppdrettsnæringens framvekst har den eksplodert i antall og utbredelse. Lakselusa har tilpasset seg en vert (laks) som fra naturens side opptrer i lave antall deler av året langs kysten på vei til og fra elvene. Nå svømmer det nærmere 400 millioner oppdrettslaks langs norskekysten hele året. Dette har ført til et enormt antall lakselus i kyststrøkene som rammer både laks og sjøørret. Konsekvensene er dramatiske, og smolt med mer enn 5-10 lus blir påført sårskader som er dødelige. Fiske med færre lus får redusert immunforsvar, vokser saktere, endrer atferd, og har en vesentlig dårligere overlevelse enn frisk smolt. Landbasert næringsvirksomhet har strenge miljøkrav som bl.a. håndheves av Statens Forurensingstilsyn (SFT). Prinsippet om at forurenser skal betale og rydde opp etter seg er akseptert både i landbruk, industri og annen virksomhet. Oppdrettsnæringa har til nå vridd seg unna dette prinsippet, men tida er nå overmoden for å innføre prinsippet om at forurenser skal betale for villaksens og sjøørretens skjebne i sjøen. Regjeringen med Miljøvernministeren i spissen sover i timen. Storting og Regjering er rett og slett medansvarlige for et ikke fungerende bærekraftig forvaltning av det marine miljø. Mattilsynet, Fiskeridirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning må utøve sin myndighet overfor oppdrettsnæringen. En styrking av myndighetsapparatet er svært viktig for å unngå en miljøtragedie langs norskekysten på grunn av oppdrettsvirksomheten. Videre må lovverk og forskrifter gjøres tydeligere. Lovverket og praksisen fungerer ikke, de fleste tiltakene er basert på frivillighet fra oppdrettsindustriens side, og der de dårligste i klassen beskyttes av næringen selv.

Tiden er inne for en ny fase i det norske oppdrettseventyret

Mange mennesker snakker varmt om å ta vare på arbeidsplassene, da er det på høy tid å ta problemene på alvor.

Nesten all næring som ikke viser endringsvilje og fornyelse går dukken, også oppdrettsnæringen vil merke dette hvis dagens praksis videreføres. Nåtidens anvendbare teknologi kan redde oppdrettsnæringen, hvis næringen selv viser endringsvilje. Det handler om å anvende teknologien til det beste for å øke dagens oppdrettsnæring betydelig. Teknologien understøtter ideen og planen med å få lukket anleggene. Det handler om sjøbaserte og lukkede anlegg som også kan stå imot et ”våtere og villere vær”. Et lukket anlegg i sjøen resulterer til full kontroll med både rømming, lakselus og forurensing, det handler bærekraftig forvaltning satt i praksis og i system. Norsk næringsliv er blant de ledende innen betong, kompositt, aluminium og stålkonstruksjoner.

De fleste krafttak er kostbare i starten, men på sikt vil det vise seg at investeringen er bærekraftig og lønnsom for næringen. Tilbake sitter både næringen og det marine miljø som seierherrer. Kulturarven kan gjenreises, gutten og jenta med fiskestangen vender tilbake.

Til samme tid må det søkes etter fòr løsninger som ikke tapper og overbelaster det eksisterende marine miljø. De Norske bedrifter er verdensledende på offshore teknologi, utfordringene i oppdrettsnæringen er ikke vanskelig.

Tiden er ute for forskerne, tiden er inne for ingeniørene.

Rune Birger Nilsen Mathopen