Arisk renhet eller fargerikt fellesskap for vill laks?

Kronikk av Erik Slinde

Norsk oppdrettslaks som er basert på innsamling av laks fra 40 norske elver, er eksempel på et fargerikt fellesskap. Vill-laksen derimot, skal forvaltes etter ariske prinsipper med “ren” laks i hver enkelt elv. Hver vår når det nærmer seg åpning av elvene for fiske etter laks er media opptatt av problemet med rømt oppdrettslaks, og miljøverninteressene angriper dette som en genetisk trussel mot det ariske idealet.

Norsk miljø ideologi har endret Frøyset elva som jeg eier i, fra en god ørret elv til en elv som i dag inneholder både ørret og laks. Dette fordi den i sammenheng med sur nedbør problemet ble valgt ut til å bli kalket. pH steg til verdier som laksen tåler og ”Asylmottaket for rømt oppdrettslaks” har virket. Rømt laks har fått asyl, og er godt integrert i elva. I 2010 ble det solgt 396 fiskekort, og 96% ble returnert med fangstrapport. Totalt ga 2010 sesongen en fangst på 200,5 kg laks og 265,6 kg ørret. Skjellprøver viste at 93% av laksen var ”vill”, mens 7% var oppdrettslaks. Tre lakser som fiskerne mente var oppdrett viste seg å være ville. 10% av laksene som ble fanget ble satt ut igjen. For meg et fiskevelferdsproblem, for mange forvaltere en ønskelig utvikling.

Basert på skjellprøver er definisjonen av en vill laks “en laks som er født i en elv og klarer å komme tilbake”. De ville laksene i Frøyset elva er etterkommere av rømt oppdrettslaks og er å betrakte som bastarder eller innvandrere fra ”fremmede” norske elver. Laksestammen i elva er av miljømyndighetene vurdert som ikke bærekraftig fordi den er for liten, men det er rikelig med nære slektninger i norske merder som ikke klarte å slippe ut av fangenskapet i 2010. Tidligere år har fangstmengdene vært på samme nivå, men med et betydelig innslag av rømt laks, basert på skjellprøver.

Når rømt oppdrettslaks formerer seg sammen med “arisk” laks i forskjellige elver, er man redd for den genetiske utviklingen. Enkelte snakker til og med om fremmede gener. Domestiserte gener eller oppdretts gener vurderes som ikke ønskelige. Det er 10ende generasjon av oppdrettslaks som i dag svømmer rundt i norske merder. Den er avlet fram for å gi det beste produksjonsresultat, og ikke for å være mindre vill eller tam. Det er de samme norske genene som ble fanget inn på 1970 tallet som i dag finnes i oppdrettslaksen.

Laksen har eksistert i millioner av år og har vist en utrolig tilpasningsevne til endrede klima- og miljøforhold. Til Norge kom den for 11 500 år siden da isen forsvant. Den har så miljøtilpasset seg forskjellige elver slik at vi finner såkalte forskjellige stammer med forskjellig genetisk sammensetning. Hvordan utviklingen av gener endres over tid i en elv har forskerne så langt ikke sett på, det ville lett kunne ødelegge det ariske tankegodset. Neddreping av alle dverghanner (hanner som forblir i elva til de er kjønnsmodne uten å foreta noen vandring i havet) med rotenon i gyrodaktylus (en til dels dødelig lakseparasitt) infiserte elver, representerer den største miljøkriminalitet som er utført mot norsk laks sett fra et arisk perspektiv. Når oppdrettsforskere i Drammenselva (som man ikke tør å rotenonbehandle) har vist at resistens mot parasitten er sterkt arvelig, og bruk av klekkerier hvor en tester for denne egenskapen vil kunne gi resistent fisk, så vil ikke miljømyndighetene engang vurdere dette som et hjelpende tiltak for å redde villaksen i denne elva.

Det er relativt få laks som formerer seg i de enkelte elver hvert år. Feilvandring er derfor nødvendig for å hindre innavlsdepresjon og manglende genetisk variabilitet. Fargerikt fellesskap er faktisk en forutsetning for å klare millioner av års overlevelse.

Laksens genom er nå sekvensert (en kjenner rekkefølgen av byggesteinene i den genetiske koden). Selv ser jeg at det proteinet som jeg arbeider med hos laks (oppdrettslaks) finnes som fire forskjellige koder i genomet. Utfordringen i dag er ikke å vise at det er forskjeller mellom elver og forskjellige oppdrettsfamilier, men å vise hvilke gensekvenser som finnes i norsk oppdrettslask og ikke finnes i forskjellige elvestammer og motsatt. Ved nedfrysing av sperm vil en kunne ta vare på genvarianter som en mener er av betydning. Arisk genfilosofi har vist seg å ikke være bærekraftig, det er bastardene og det fargerike fellesskap som overlever.

Miljøbevegelsen er sterk og siden norsk oppdrettsnæring tjener gode penger så er den et kjærkomment angrepsmål. Sykdom i merder hører vi mye om, mens de 100.000 sauer som dør hvert år på beite eller de mange kyr som dør på bås, får lite fokus. Det er derfor nå interessant å lese at produksjonsegenskapene til triploid laks, det vil si laks som ikke er i stand til å formere seg, har like gode produksjonsegenskaper som ”vill” oppdrettslaks på grunn av den fôrutviklingen som har funnet sted. Tiden er vel derfor inne til å ta i bruk denne teknologien, så får oppdrettsnæringen et problem mindre å forsvare seg mot. Det kan betraktes som en seier for den teknologiske utviklingen av norsk akvakultur. Mangfoldet som rømt oppdrettslaks har bidratt med til norske elver blir borte, men den naturlige feilvandringen hos laks vil fortsatt representere en utfordring for den ekstreme ariske tankegang. Heldigvis!

Kronikken er hentet fra Norsk Fiskeoppdrett nr 6, som nå ligger i postkassene til abonnentene.