Avlusningsrate utgjør gjellerisiko
Veterinærinstituttet har nylig avsluttet et prosjekt om proliferativ gjellebetennelse hos oppdrettslaks i sjøvann. Resultatene viser at hyppigheten på avlusningene kan være en risikofaktor for utvikling av gjellebetennelse.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Proliferativ gjellebetennelse (Proliferative gill inflammation - PGI) er betegnelsen på en kronisk betennelse i gjellene hos laks. Sykdommen påfører norsk oppdrettsnæring store tap og reduserer fiskens velferd. I perioden fra august 2012 til februar 2015 gjennomførte Veterinærinstituttet et prosjekt der målet var å øke kunnskapen om mikrobiologiske årsaksfaktorer, sykdomsutvikling og risikofaktorer på lokalitetsnivå. I nært samarbeid med fiskehelsetjenestene ble det samlet inn gjellevev fra i alt 26 lokaliteter med gjellesykdom.
Ved hjelp av molekylærbiologiske metoder og vevsundersøkelser (histologi) ble materialet undersøkt for tilstedeværelse av fire antatt gjellepatogene mikroorganismer. Et histopatologisk skåringssystem og in-situ hybridiserings-teknikker ble etablert. Disse teknikkene ble benyttet i forbindelse med en analyse av sammenhengen mellom agens og vevsforandringer. Spesifikke vevsforandringer i forbindelse med kronisk gjellebetennelse ble beskrevet. Noen synes å være agens-spesifikke. Gjennom metagenomiske analyser ble nye genområder av potensielle gjellepatogene mikroorganismer kartlagt.
Den epidemiologiske studien for å kartlegge mulige risikofaktorer på lokalitetsnivå innhentet informasjon fra Havbruksdata, MOM-B-undersøkelser og Lusedata fra 40 lokaliteter. Resultatene fra denne undersøkelsen viste at antall avlusninger kan være en risikofaktor for utvikling av proliferativ gjellebetennelse hos laks. Mulige forskjeller mellom ulike lusemiddel ble ikke vurdert i analysen. I prosjektet ble det også gjennomført smitteforsøk med B. cysticola. Overføring av smitte til frisk fisk kunne imidlertid ikke dokumenteres. Prosjektet bidro til å etablere en smittemodell for AGD på atlantisk laks i Norge.