Bananrepublikkens grunnlov

Norge har på flere områder mer til felles med begrepet bananrepublikk enn det vi liker å tro. Da snakker vi ikke om banarepublikk som et land i Mellom-Amerika, men som en tilstand. Råvareproduksjon har historisk sett vært vår styrke. Fra havet har vi forsynt verden med de flotteste matvarer, fra nedbørsrike fjellstrøk produserer vi energioverskudd og fra bunnen av Kontinentalsokkelen forsyner vi verden med olje og gass. Vi har også vært flinke til å produsere teknologi til å hente frem disse naturgitte rikdommene. Norsk fiskebåter er høyteknologi på sitt mest avanserte, lete- og boreteknologi er blitt eksportvare, på linje med kraftturbiner. Men hva gjør vi med selve råvarene? Lite eller ingenting! Fiskeri-og havbruksnæringen er utpekt som nasjonale satsningsområder i et fremtidsscenario uten de store olje- og gassrikdommene. Det er også angitt et tidsperspektiv på en slik utvikling, og det er ikke snakk om mer enn 20 år. Slik situasjonen er i dag, kan det fremstå som en gåte hvordan vi skal komme dit i løpet av tiden som gjenstår. For hva er situasjonen? Jo, av de 2,6 millioner tonnene vi hentet opp fra havet i fjor, ble bare 7% anvendt fersk, mens hele 43% ble anvendt til mel, olje og dyrefôr. Resten ble anvendt som frosset eller farse. I sistnevnte kategori er det rundfrossen sild, makrell og lodde som utgjør de store kvanta. Konklusjonen er at bearbeidelsesgraden i norsk fiskerinæring er på et historisk lavmål, og det i en tid vi er omgitt av teknologi så avansert at vi kan skjære en fiskefilet i rokokko-mønster ved hjelp av ultratynne vannstråler. Så vil økonomene si: Men det er da ikke lønnsomt å drive foredling i Norge. Tullprat! Vi har til gode å se et regnestykke som konkluderer med at det ikke er lønnsomt å drive foredling i Norge. Her handler det om å se på samspillet mellom tilgang på råstoff, tilgang på teknologi og organisering av produksjon, produktutvikling, logistikk og salg. Vi konstaterer at vi har de beste råvarene, helt gratis rett utenfor stuedøren. Vi har teknologi som fullt ut er i stand til å gjøre alt som er nødvendig med råstoffet, men vi har en skrikende mangel på kompetanse innenfor området organisering, produktutvikling, logistikk og salg. Legger vi en slik analyse til grunn er det en feilslutning å si at det ikke er lønnsomt å drive videreforedling i Norge. Det er udugelighet! Med noen få, hederlige unntak humper fiskerinæingen videre, godt fornøyd med banarepublikkens grunnlov: Det er ulønnsomt å drive fiskeforedling i Norge. Nei, gutter og jenter, her må det andre krefter til. Hver morgen dere står opp og ser dere i speilet, så si til dere selv: Vi kontrollerer råstoffet, og markedet vil ha sjømat. Da er det vi som har kontrollen! Resten er bare snakk om organisering. Se på Rimi-Hagen og Rema-Reitan. De har blitt milliardærer på organisering.