Dag Møller fikk gull
Selskapet for de Norske Fiskeriers Fremmehar i sitt mer enn hundre års virke kun tildelt fem medaljer av edleste valør. Før helgen fikk professor Dag Møller den sjette for sitt rolle av avgjørende betydning for utviklingen av norsk oppdrettsnæring.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Han fikk medaljen under en seremoni på Kystmuseet i Øygarden utenfor Bergen. Norsk Fiskeoppdrett gratulerer Dag Møller med en høyst fortjent gullmedalje!
Under bildet følger en gjengivelse av juryens begrunnelse.
Tildeling av Selskabets gullmedalje til Dag Møller 11. november 2011
Som de fleste her er kjent med, har Selskapet for de Norske Fiskeriers Fremme gjennom mer enn 100 år hatt det privilegium å dele ut Selskapets medalje til ”mænd, som paa en eller anden maade havde indlagt sig fortjeneste af de norske fiskerier ".
Tidligere praksis viser at "fiskerier" har vært definert temmelig bredt: De 5 gullmedaljer, 71 sølvmedaljer og 68 bronsemedaljer som er utdelt i årene 1904–2002 har gått til fiskere, fartøy-, motor- og redskapsprodusenter, til tilvirkere og maskinoppfinnere, til organisasjonsmenn og politikere blant fiskerne, til hav- og fiskeriforskere, til havbrukere og sågar for kulturbygging: Det er interessant at havforskningsdirektør G. Rollefsen i 1950 fikk medaljen, ikke primært for sitt virke som havforsker, men "for inspirert nyskaping av Fiskerimuseet"! For øvrig ble tre av gullmedaljene gitt ti1 Selskabets egne ledere; Kr. Lehmkuhl i 1904 (preses og sekretær, "for energisk og opofrende arbeid i Selskabets tjeneste"), Johan Thesen i 1918 for det samme, og til Einar M. Nielsen i 1950.
Ingen medaljer ble utdelt 1973–1993, og bare fem i årene 1994–2002 – ikke av mangel på gode kandidater. Arrangementet her i dag viser at vi har en glimrende medaljekandidat nær for hånden, når vi først har bestemt oss for å revitalisere den gode tradisjonen.
Presentasjon av det sjette heftet i serien Fortellinger om Kyst-Norge: ”Åkeren kan òg være blå”, forfattet av Edgar Hovland og Dag Møller, som dere allerede har fått presentert på en utmerket måte, forteller den spennende historien om havbrukets trange fødsel og vekst til en av våre viktigste eksportnæringer, og om de visjoner som pionerene hadde for en utvikling til beste for kysten med dens utsatte næringsstruktur, spredte befolkning og bosetting. Veien frem til våre dagers store format har vært brolagt med store utfordringer av forskjellig slag, ikke minst gjelder dette bekjempelsen av fiskesykdommer.
Vi har også i dag markert at Dag Møller overdrar sin unike kunnskapssamling om havbruksnæringens historie til Museum Vest avdeling Norges Fiskerimuseum. Dette tilfører museets allerede enestående boksamling et kjempeløft på et fagfelt der dekningen ikke har vært spesielt god. Den inngår som ett element i det planlagte Senter for fiskeri- og havbrukshistorisk forskning, som blir lokalisert i Fiskerimuseets bibliotek på Bontelabo.
Samlingen er laget i forbindelse med hans sterke ønske om å få utarbeidet en forskningsbasert, men samtidig leservennlig historie om dette næringseventyret. Det er Møllers fortjeneste at et slikt bokprosjekt er kommet på beddingen. Det planlegges utgitt i 1914, kanskje som et femte bind i den store fiskeri- og kysthistorien. Men som allerede nevnt: Kunnskapssamlingen vil være til nytte for alle som skal arbeide med denne næringens historie, og har dermed verdi langt ut over boken.
Denne mangfoldige innsatsen til beste for havbruksnæringens kulturhistorie er viktig nok.
Men Dag Møllers innsats for næringen peker langt ut over dette. Kulturinnsatsen representerer egentlig en oppfølging av og imponerende tillegg til mange års innsats for næringens reale forhold.
Vi er i godt selskap når vi nå har valgt å honorere nettopp ham. Da han fratrådte som professor ved Institutt for fiskeribiologi ved fylte 70 for ti år siden, ble han nemlig slått til ridder av første klasse av St. Olavs orden. Vi tillater oss å referere fra begrunnelsen for den utmerkelsen, slik den ble gjengitt i bladet Norsk Fiskeoppdrett. Det ble gjort: ”for mer enn 30 års innsats i fiskeri- og havbruksnæringen. Dag Møller har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av norsk oppdrettsnæring."
Ikke minst tillegges han avgjørende betydning for forskningsprogrammet Frisk Fisk, som han ledet fra etableringen i 1980 til programmet ble avsluttet i 1994.
Da var det også slutt på de alvorligste sykdommene i norsk oppdrettsnæring. Møller var også sentral i arbeidet som førte til etableringen av Havforskningsinstituttets havbruksstasjoner i Matre og Austevoll.
Han var også en markant forsvarer for at oppdrettsnæringen skulle forvaltes av Fiskeridepartementet og ikke Landbruksdepartementet, slik sterke krefter jobbet for på begynnelsen av 1970-tallet. Og han vant. Da arbeidet med regelverket rundt fiskeoppdrett begynte og det såkalte Lysøutvalget ble nedsatt, hadde Dag Møller sin naturlige plass der, som i et stort antall andre utvalg, råd og komiteer.”
Det nevnes også at Møller som forsker har bak seg et betydelig forfatterskap av vitenskapelige artikler innenfor fiskeribiologi, særlig på feltet populasjonsgenetikk.
På dette doble grunnlaget er det en stor glede for meg, på vegne av Selskapet for de Norske Fiskeriers, å meddele at direksjonen med akklamasjon har besluttet å tildele Selskapets gullmedalje til prof. Dag Møller.
Vi benytter anledningen til å gi noen glimt fra kandidatens mangslungne faglige liv – det var ingen selvfølge at han kom til å bli lakseforsker. Ikke bare det:
Det salte hav hadde unge Møller liten omgang med i oppveksten. Han ble født så å si ute i Nordmarka en septemberdag i 1930, ved Lillevann, «to trikkestopp før Frognersetra». En god barndom omgitt av skog, mark og blinkende ferskvann. Etter Kristelig Gymnasium valgte han å studere matematikk, kjemi og zoologi ved Universitetet i Oslo og her kom laksefiskene inn i Møllers liv. Til hovedfaget i zoologi ble han nemlig geleidet inn i et forsøk der han fôret laks og ørret i fri elv. Møller hadde nok tenkt å bli lektor, og fullførte derfor også pedagogisk seminar. Men så ble han sterkt anmodet om å praktisere zoologikunnskapene sine, og søkte derfor den eneste stillingen som i mars 1958 var ledig innenfor dette fagområdet – et vikariat i en stipendiatstilling ved Havforskningsinstituttet i Bergen.
Dermed ble Dag Møller sendt til Svolvær, og der lå "G.O.Sars". Gunnar Sætersdal ønsket velkommen ombord og steamet rett mot Røstbanken for å lete etter skreien.
Sætersdal gav den unge zoologen en spennende oppgave: ”Du skal studere mulige ulikheter i torskeotolitter (øresteiner) i Barentshavet for å se om disse kan gi oss ny kunnskap om torsken”.
Med god hjelp fra dyktige assistenter gikk Møller løs på oppgaven, og fant at mønsteret i torskens ørestein med 84 prosents sannsynlighet fortalte hvor torsken hadde vokst opp og vandret i Barentshavet.
Men Møller var ikke fornøyd.
Det måtte gå an å foreta mer sofistikerte analyser, for eksempel ved å måle frekvensen av arvelige karakterer for å identifisere ulike populasjoner av torsk, og han skrev et grundig notat om dette.
”Og hva fant dere ut, om torsken”, var et av spørsmålene han i sin tid ble stilt av journalist Arnold Farstad i Fiskets Gang - Vi greidde å identifisere syv ulike antigener hos torsk. Av disse valgte jeg ut tre som hadde gode reaksjonsmønstre mot sine respektive antistoffer, og vi greide faktisk å identifisere ulike torskepopulasjoner. Vi fant helt klare forskjeller mellom skrei og kysttorsk.
Resultatet ble at Norge fikk en tilleggskvote på ti prosent for vår norske kysttorsk.
Jeg nevnte tidligere om visjoner knyttet til utvikling for kystens befolkning og bosetting, og i det samme intervjuet uttaler Møller: - Jeg er også sikker på at folk som bor og arbeider ute i disktriktene er mye lykkeligere enn byfolk, for de lever mer i takt med naturen. Det er imponerende å se hva som skapes ute i Kyst-Norge, av folket selv, både av fiskere og oppdrettere. De etablerer til og med videregående skole, i ledige oppdrettslokaler, for å kunne gi sine barn muligheter for utdanning i hjembygden.
Dette svaret forteller om et samfunnsbevist menneske med visjoner langt ut over det faglige.
Men tilbake til Møllers havbrukskarriere:
I 1967 kom John Anderson opp på Møllers kontor og tilbød ham fast stilling i Canada. ”Vi vil gjerne at du hjelper oss med å finne ut om vi har en eller flere ulike laksepopulasjoner i våre elver på østkysten”, sa Anderson.
Møller takket ja, og etter å ha fått sin doktorgrad i 1968, reiste han til Canada, hvor han analyserte han laks fra 28 elver, og fant at hver eneste elv hadde sin særegne laksepopulasjon.
I 1971 kom Dag Møller tilbake til Norge, med kunnskap og pågangsmot, akkurat i rett tid til å være med å bygge opp det norske lakseeventyret. Og et eventyr var det, og næringen har vokst mye raskere og blitt mye større enn vi kunne forestille oss. I 1970 uttaler Møller til Fiskets Gang: - Hva blir så den største ufordringen for norsk havbruk?
-Tang og tare, svarer Dag Møller kontant. Her ligger det enorme muligheter, også med tanke på fôr til tradisjonelt fiskeoppdrett. I Japan ligger bøyestrekkene tett i tett i mange fjorder, og hvorfor skulle ikke vi kunne gjøre det samme? Tenk på hvilken fenomenal energikilde tang og tare er, og næringen henter de selv fra havet og sollyset. Men for å få dette til må vi ha en forskningspolitikk som ser framover, og som tar de store utfordringene på alvor, og det har vi dessverre ikke i dag, svarte Dag Møller.
Og tro ikke at Dag Møller har tenkt å hvile. Vi har med en usedvanlig aktiv pensjonist å gjøre, og håper å kunne trekke veksler på hans kompetanse og arbeidskraft ennå noen år.