Europeisk produksjon av seabass og seabream

Av Per Gunnar Kvenseth Status I løpet av det siste tiåret har oppdrett av seabass og seabream økt kraftig i Europa og Asia. Produksjon av disse artene i Asia foregår hovedsakelig i jorddammer, mens den Europeiske produksjonen for en stor del foregår i flytende anlegg i middelhavsområdet, med teknologier som ligner på det vi kjenner fra oppdrett av laks. Denne artikkelen vil i detalj kun omtale oppdrett av de nevnte artene i Europa. I følge FEAP ble det i 1999 produsert 38.300 tonn seabass i 13 land, dominert av Hellas, Tyrkia og Italia. Det ble produsert 203 mill. yngel. Gjennomsnittsprisen til oppdretter var ca. NOK 52. I tillegg ble det produsert 49.800 tonn seabream i 12 land, der Hellas, Spania og Tyrkia dominerte. Det ble produsert 247 mill. yngel. Og gjennomsnittsprisen til oppdretter var NOK 48/kg. På verdensbasis var produksjonen i 1997 i følge FAO 250 000 tonn seabass og seabream. Yngelproduksjonen foregår i landbaserte anlegg. Sjøvann pumpes opp til basseng på land for stamfisk, klekkeri, produksjon av fôrorganismer og påvekst av yngel. Produksjonstiden fra klekking til yngelen er klar til utsetting for påvekst i merder er ca. 160 dager. De største klekkeriene i middelhavsområdet produserer hver mer enn 50 mill. yngel årlig. Seabass og seabream omsettes vanligvis som hel fisk, hovedsakelig fersk, men også frossen. Som viltlevende fisk kan seabass, Dicentrarchus labrax, oppnå størrelser på 10?12 kg. Størrelser over 700 gram selges like vanlig som filet som hel fisk. Oppdrettsindustrien konsentrerer produksjonen om posjonsstørrelser på 300?500 gram. Seabream som oppdrettes er den såkalte gilthead seabream, Sparus aurata. Vanlig størrelse i naturen er 0,5?3 kg, med en maksimunvekt på 6 kg. Denne omsettes også vanligvis som hel fisk. Store endringer i 1998 I 1998 ble eksportforbudet fra Tyrkia til EU opphevet, noe som førte til en kraftig økning i mengden fisk inn til EU. Dette skjedde samtidig med at produksjonen i Europa økte raskt. Situasjonen førte til en reduksjon i kiloprisen for begge arter. Den totale yngelproduksjonen for begge artene har også økt raskt, fra 318 millioner i 97 til 403 millioner i 98 og 450 mill i 99. Den raske økningen i volumet av bass og bream har vært mulig gjennom europeiske og nasjonale støtteordninger. Siden både bass og bream i utgangspunktet begge var høypris- produkter (i størrelsesorden 120 NOK/kg rundt 1990) var lønnsomheten høy både for yngel- og matfiskprodusenter, og lignet i så måte en del på utviklingen innen lakseoppdrett i Norge. Mye av fisken som ble produsert ble solgt til Italia, dette er fremdeles tilfellet. Når det gjelder markedsføring, så er aktiviteten liten og heller dårlig koordinert. Generelt sett har det vært benyttet lite ressurser på markedsføring, og det er i antall mange flere selgere i antall enn kjøpere. En slik organisering setter press på selgerne, og den erfarte prisnedgangen kunne vært forventet. Utviklingen i Hellas har gått raskt, fra en produksjon på 350 tonn i 1988 til 36 000 tonn i 1998 og fra færre enn 10 oppdrettsfirma i 1980 til mere enn 250 anlegg i 1998. Det er store bekymringer for det italienske markedet, der økt tilførsel har presset prisene under det som i dag anses som økonomisk forsvarlig for drift. Den store konsentrasjonen av salg innen et nasjonalt marked blir ikke sett på som en god situasjon for en sunn økonomisk utvikling for denne delen av akvakultur. Viktig markedsføring og reklamering for disse artene har ført til god utvikling av markedene i Hellas og Spania. Året 1993 var et kritisk år for seabass markedet, spesielt i Hellas, årsaken var todelt. En rask økning i produksjonen av seabass falt sammen med den økonomiske krisen i Italia, hovedmarkedet for seabass. Produksjonen dette året i Hellas var omkring 7 500 tonn, en tredobling fra 1991. Dette falt sammen med den verste økonomiske krisen i Italia i moderne tid. Forbruket på restauranter falt og forbrukerne valgte billigere fisk enn seabass, en høypris art. Som et resultat av dette falt prisen på seabass raskt i løpet av 1993 til under 15$/kg, mens den normale prisen var over $25. For seabream var situasjonen forskjellig. Produksjonsøkningen var mindre dramatisk, og denne fisken selges også til markeder i Frankrike og Spania. Derfor holdt prisene seg forholdsvis stabile på seabream gjennom 1993. Siden 1993 har markedet for seabass blitt noe utvidet, men prisene har ikke kommet tilbake til nivået før 1993. Konsekvensene for seabassoppdretterne i Middelhavet har vært alvorlige, og mange anlegg som har basert anleggene sine på priser over $ 20/kg har erfart store problemer. Selv om sea bass og seabream på mange måter blir omtalt som to former av den samme fisken, er de to artene forskjellig på mange måter. I klekkeriet er sea bass mye enkele å ha med å gjøre enn sea bream, mens det motsatte er tilfellet i påvekst. Sea bream er hardfør og tolererer håving, pumping, sortering og trenging. De vokser fra 1 gram til markedsstørrelse på ca. 400 gram i løpet av 15 måneder. Sea bass er imidlertid lite tolerant overfor trenging (stor tetthet) eller sortering. De vokser senere enn bream, og bruker 18?24 måneder på å nå 450 gram. Kilder FEAP - Federation of Eurpoean Aquaculture Producers FGM - Federation of Greek mariculture FAO - Food and Agriculture Organization