Fiskeri eller fikseri?

Fiskerinæringen fremstår som en fikserinæring. Fiske for 1 milliard kroner går utenom det offisielle systemet, melder Eksportutvalget for fisk. Utenlandske selskaper kjøper russisk torsk, ilandfører den og mellomlagrer den i Norge, før den eksporteres til tredjeland. Alt dette uten at et en eneste kilo er registrert. Videre leser vi at torskeeksportørene har forsøkt å unngå tollsatsene inn til EU, og dermed fått EU på nakken. Flåten fisker mer enn kvotene tillater, overfiske blir ikke rapportert, torsk blir sei, hyse blir uer, og laks blir ørret. Og slik fortsetter det. Her må det virkelig ligge mye interessant for alle som går med en krimforfatter i magen. For oss som skal leve av denne bransjen er dette alt annet enn spennende krydder i den gråe hverdag. ?Overta etter oljen?, er det noen som messer. ?Eksportverdi på 250 milliarder kroner i 2030?, er blitt sagt så mange ganger at stadig flere går rundt og tror at dette er en naturlov. Slik er det ikke. Første bud for alle som mener at fiskeri og oppdrett har en fremtid i dette landet, er å verne om de naturgitte betingelsene som gjør at vi har noe å leve av i fremtiden. Slik ressursene forvaltes i dag, er det mye som tyder på at vi er i ferd med å ødelegge disse betingelsene. Vi gidder ærlig talt ikke å felle en tåre over fiskere som får besøk av Kystvakta. Som får beslaglagt bruk og fangst, og som på toppen av det må ut med en klekkelig bot. Ressursene i havet er ikke en privatsak. Det er et offentlig anliggende. Ressursene eies av den norske befolkningen, og forvaltes av de politikerne som den samme befolkningen til en hver tid velger. At næringen ikke har kollektiv forstand nok til å sørge for at uttaket skjer i henhold til de retningslinjer som er gitt av forvaltningsmyndighetene, er synd. Ikke bare for alle som jobber innenfor næringen, men også for omdømmet. I over ti år har norsk oppdrettsnæring lagt i krig med myndighetene i våre viktigste markeder. Nå frykter vi at denne krigen også skal overføres på andre fiskeslag. Hvis det skulle skje, har fiskeri-og oppdrettsnasjonen Norge et alvorlig problem. Teorien om at fiskeri og oppdrett skal overta etter oljenæringen som landets viktigste eksportnæring, er og blir en tom floskel så lenge vi ikke er i stand til å rydde i egne rekker. En av diskusjonene som har fått mest oppmerksomhet det siste året er hvorvidt vi skal ha en fusketelefon eller ikke. Dette sier etter vår mening alt om hvor begredelig tilstanden er. Næringsutøverne må ha forstand nok til å skjønne at byråkrater og politikere ikke er barnehagetanter. Mentaliteten om å drive på som man vil inntil «tanta» oppdager det, må det bli slutt på. Så får utfordringen gå til myndighetene om å lage et forvaltnings- og strafferegime som er så klart og fornuftig at alle både kan forstå og akseptere det.