Førti år mot fordommer

Av Birgit Sildnes Etter snart førti år i næringen har Finn Hallingstad sett fordom etter fordom stå for fall. Han har erfart at nedtur alltid følges av opptur, for dem som ikke går hodestups overende på vei ned. Han har sett nok til å bli en ukuelig havbruksoptimist. Hallingstad er sikker på at fôrbransjen finner en løsning på råvareknappheten. Spørsmålet er ikke om, men når. Han er også overbevist om at vegolje-skeptikerne vil få samme ettermæle som de mange tørrfôr-skeptikerne. - Du må se muligheter. Våge å tenke annerledes og utradisjonelt. Kombinere tidligere erfaringer og sette dem sammen til ny kunnskap. Det er det framskritt handler om. 71-åringen har selv en imponerende evne til å tenke nytt. Nå bruker han denne evnen på skjell, i Norshell ASA. Han er sterk i troen på at også skjell kommer. Det tar bare litt lengre tid enn forventet. Hallingstad er en tålmodig mann. Han har førtiårs-perspektiv på havbruk. Han vet hvor mange år det tok å overbevise om tørrfôrets og ?Puttens? fortreffelighet. Begge deler er milepæler som har vært med på å legge grunnlaget for den næringen vi har i dag. Gnisten tent Finn Hallingstad leter ikke lenger etter nye løsninger i fôrbransjen. Den oppgaven har han overlatt til andre. Han har gjort sitt, og vel så det. Fra 1964 og fram til han gikk av med pensjon i 1999, har han vært høyst delaktig i det norske fiskefôrets utvikling. Egentlig burde det kanskje vært kraftfôr. For en bondesønn fra Vindafjord i Ryfylke var det naturlig å velge landbruksutdanning. Som fersk sivilagronom begynte han å jobbe i National Industri i Oslo. Men ekteparet Hallingstad ønsket seg hjem til Rogaland. I 1964 dukket det beleilig opp en stilling som kraftfôrkonsulent i landbruksselskapet T. Skretting. Under jobbintervjuet fikk han høre at firmaet eksperimenterte med fiskefôr. - Jeg tente på det med én gang. Jeg visste ingenting om ernæring til fisk, men mye om ernæring av andre husdyr. Det elementære er likt, enten det gjelder mennesker eller dyr. Nå gjaldt det å finne den spesielle sammensetningen fisken skulle ha. Tørrfôr-premiere Oppskriften kom fra USA, men den måtte tilpasses råvarene som var tilgjengelige i Norge. I USA hadde det vært eksperimentert med tørrfôr til regnbueørret siden 50-tallet. Skretting vurderte en stund å produsere på amerikansk lisens, men det ble for dyrt. I stedet valgte bedriften å satse på egne krefter. Heldigvis, kan man si i ettertid. For de egne kreftene tok etter hvert igjen det amerikanske forspranget og ble verdensledende på fiskefôr. De første resultatene kom før Finn Hallingstad. I 1963 kunne Stavanger-bedriften sende sitt aller første kommersielle tørrfôr ut i det marginale markedet. Det var ørretfôr med seks til åtte små prosenter fett. Fra 1964 var Hallingstad med på alt som skjedde på fiskefôrfronten. Som eneste fagmann på ernæring, fikk han eneansvaret for fiskefôr. Men kraftfôret opptok mesteparten av arbeidsdagen. - Fiskefôr var venstrehåndsarbeid den gangen, forteller han. Tallenes tale er også illustrerende for utviklingen. På 60-tallet var det én mann i bedriften som jobbet med fiskefôr på deltid. I dag er fiskefôr heltidsbeskjeftigelse for 205 i Norge og 1300 i Skretting på verdensbasis. På 60-tallet ville Hallingstad neppe vært mottakelig for slike fantasifulle prognoser. - Aldri i verden om jeg hadde trodd det. Aldri i verden, gjentar den ellers så sterkt troende og visjonære fôr-pioneren. Intern motstand Han måtte forsvare sin tro innad i Skretting på hele 60-tallet. Det store flertall i landbruksbedriften betraktet fiskefôr som noe herk. En framsynt Torolv Skretting hadde imidlertid mot og vilje til å satse. Finn Hallingstad blir i bedriftens jubileumsbok betegnet som direktørens høyre hånd, mens Torleif Abrahamsen regnes som hans venstre. Bortsett fra denne harde kjernen, var det få troende rundt dem. - Vi måtte tvinge oss gjennom for å få utført forsøksproduksjon. Det forstyrret det daglige virket. Det var landbruket vi tjente penger på, ikke dette. Fiskefôret var bare til irritasjon. Alle mente det var galskap. Vi så det annerledes og hadde tro på fiskefôr. Kongelig tro. Selvtilliten ble styrket på en studietur til USA i 1970. Da skulle amerikanske fôrforskere dele sin ekspertise med industrifolk fra Europa. Finn Hallingstad oppdaget til sin overraskelse at ekspertene ikke kunne tilføre dem så mye nytt. - Vi var livredde da vi dro dit, for at vi skulle være på feil spor. I stedet så vi at vi var kommet like langt som amerikanerne. Det var en lettelse. Vi kunne en masse! Så var det bare å fortsette som før og vente på framgangen. Offentlig oppvåkning Men fiskefôr-forkjemperne møtte motstand både internt og eksternt. Sentrale professorer dømte tørrfôret nedenom og hjem. På 70-tallet måtte skeptikerne medgi at i alle fall regnbueørret kunne ernæres på tørrfôr. De holdt imidlertid hardt fast på at tørrfôr til laks i saltvann var en umulighet. I 1973 gjennomførte Skretting, med Finn Hallingstad i spissen, et forsøk som motbeviste dette. Ved Holmane forsøksanlegg i Sirevåg for tretti år siden kunne man for første gang se laks i saltvann som kun hadde gått på tørrfôr. - Vi overbeviste i alle fall oss selv. Resultatene ble akseptert av en del andre, men langt fra alle. Tidlig på 70-tallet ble også de første norske fôringsforsøkene på fisk i offentlig regi gjennomført. Legendariske professor dr. Harald Hvidsten fra Ås sto for det aller første, på Sunndalsøra i 1972. Han hadde nær sagt selvfølgelig Finn Hallingstad ved sin side, utlånt fra Skretting. - Hvidsten fikk høre av en professorkollega at det var under hans verdighet å drive forskning på fisk, sier Hallingstad smilende. Han ser på det offentlige engasjementet som svært viktig. Disse forsøkene fikk en helt annen status enn de som ble utført av et fôrselskap med egeninteresser. Fagblad-fadder Finn Hallingstads arbeidsmengde økte i takt med den stadig økende interessen for oppdrett på 70-tallet. Han hadde et ypperlig produkt, tørrfôr, til en næring få hadde kunnskap om. Ergo måtte kundene læres opp. Hallingstad reiste land og strand rundt og kunne brukt hele dagen på å besvare telefonhenvendelser. Bedriften ga ut brosjyrer med oppdrettsveiledning som ble revet bort. Det lettet arbeidet til de fiskefôransvarlige i Skretting mye, men ikke nok. De måtte finne andre måter å nå kunnskapstørste gründere på. - I 1976 laget vi en innholdsskisse og layout for et fagtidsskrift. Alt var klart til å gi det ut, til og med navnet «Norsk Fiskeoppdrett». Men da vi oppdaget at Norske Fiskeoppdretters Forening også planla det samme, ga vi bort hele konseptet, sier Hallingstad. Som er glad for at det gikk slik. Næringen fikk det samlende, uavhengige organet den trengte. Sensasjonen «Putten» På slutten av 70-tallet var tørrfôr til laks fremdeles tabu i mange kretser. Våtfôr hadde flere fordeler. Først og fremst høyere fettinnhold. Dessuten ble det blandet på anlegget og ga arbeidsplasser lokalt. Men i 1978 kom ?Putten?, og fem år seinere ga den nådestøtet til våtfôret. ?Putten? er en testekstruder som har fått legendarisk status i bedriften. Offisielt ble den kjøpt inn til pelsdyrfôr. Det var kun noen få innvidde som visste at den også skulle brukes til fiskefôr. - Vanlig husdyrfôr hadde lav fettprosent. Vi trengte teknologi som kunne gi oss en pellet med høyt fettinnhold og god fysisk kvalitet. ?Putten? putret og gikk og laget sine 100 kilo forsøksfôr i timen i fem år. Gjennombruddet kom på oppdrettsmessen i 1983. Da kunne Skretting presentere verdenssensasjonen ekstrudert fiskefôr ? en porøs, sentsynkende pellet med fettinnhold på rundt 30 prosent. Med det nye fôret konkurrerte fôrselskapet ut et av sine viktigste produkter; melfôret. Nå stilnet også professorene som hardnakket hadde hevdet at laks i saltvann umulig kunne gå på tørrfôr. Verst var det for konkurrentene. - Vi fikk enorm oppmerksomhet på messen, men konkurrentene raste. Ekstrudering er en energikrevende og dyr prosess. De andre fôrselskapene hevdet at fôret ble for dyrt, og at essensielle næringsstoffer ble ødelagt av høyt trykk og høy temperatur. Konkurranse Mot slutten av 80-tallet kom konkurrentene likevel etter. I dag er alt fiskefôr ekstrudert. Hallingstad hoverer ikke. Tvert imot. Han er enig i innvendingen om at ekstrudering er en fordyrende prosess, og regner med at ny teknologi vil avløse den en gang så revolusjonerende ekstruderen. Han ser det også som sunt at det store forspranget Skretting hadde til sent på 80-tallet ble tatt igjen. Konkurransen mellom fôrselskapene har vært med på å gi bedre fôr. På 80-tallet var det fremdeles fem konkurrenter mot dagens tre. Hallingstad tror ikke det har vært noe tap for oppdrettsnæringen, heller tvert imot. - Det er ikke nødvendig med tre. To gode selskaper er nok til å få tilstrekkelig konkurranse. Tre er ett for mye, sier han engasjert, uten å felle noen dødsdom over Biomar. Men han følger naturligvis spent med hva som skjer med det varslede salget. Han er riktig nok blitt pensjonist for fire år siden, men klarer aldri å pensjonere seg mentalt fra oppdrettsnæringen. Den er tatt opp i blodet for flere tiår siden, og der blir den. Norshell er allerede nevnt, men han har også hatt eget lakseoppdrett. Fra 1978 til 1994 var han disponent i selskapet Finnøyfisk i tillegg til jobben i Skretting. - Jeg bruker å terge andre oppdrettere med å si at det var hobbyen min, flirer han, men oppdrett var faktisk noe han bare drev med på si. Driften var problemfri og ytterst lønnsom. I 1994 solgte han seg ut med millionfortjeneste. Ville tall På oppdrettsmessen i Trondheim i 1981 irriterte han en sal full av bransjefolk. Hallingstad holdt et foredrag der han blant annet la fram egne prognoser for produksjonsvekst. For 1985 traff han bra med en prognose på 32 000 tonn mot 34 000 tonn i virkeligheten. For 1990 anslo han 45 000 tonn. - Folk skrek om seg og ble helt ville. Det kunne da ikke gå an å være så urealistisk. Virkeligheten ble som kjent enda villere ? 161.500 tonn. Hallingstad tviler på at den enorme ekspansjonen på 80-tallet ville kommet uten ekstruderteknologien. Våtfôr var langt mer tungvint og arbeidskrevende. Med nye konsesjoner, lettvint tørrfôr og bedre produksjonsmetoder lå alt til rette for vekst. BP gjorde det mulig for Skretting å ekspandere. Uten BP ville ikke ekstruderen kommet, og heller ikke fabrikken på Averøy i 1983 eller i Stokmarknes i 1989. Oljeselskapet BP kjøpte halvparten av Skretting i 1981. Hallingstad var ikke skeptisk til å få internasjonal storkapital inn i den tradisjonsrike Stavanger-bedriften. Frisk kapital var en dyd av nødvendighet for at selskapet skulle utvikle seg. Først fikk bedrifter som Hydro, Statoil og Denofa og andre store norske tilbud om å kjøpe seg inn, men ingen slo til. Det kan de nok ha angret på i ettertid. - BP gjorde en god handel, og vi gjorde en god handel. Ingen tvil om det. Takket være BP-pengene hadde fôrselskapet tre fabrikker i drift under den enorme ekspansjonen på 80-tallet. De produserte alt de klarte for å møte etterspørselen etter ekstrudert fôr. - Dermed må jeg si at vi er delaktig i krisen som oppsto i 1991. Med ekstruderteknologien ga vi oppdretterne mulighet til overproduksjon på en enkel måte. Det resulterte i FOS-konkurs. Magiske tretall Hallingstad har sterke meninger om det som skjedde etter 1991. Eller rettere sagt ? det som ikke skjedde. Han mener oppdretterne tok altfor lite lærdom av krisen for 12 år siden. Altfor få har løftet blikket opp fra produksjonen på merdkanten til markedsføring, bearbeiding og distribusjon. - Det er bare tull å si at vi har nådd taket i laksemarkedet i dag. Markedet må bearbeides til å ville ha mer laks. Produktene må bli mer fristende, tilnærmet ferdige, sånn som med kjøttet. Han synes ikke produsentene har vært seg sitt ansvar bevisst. De burde ikke overlate hel laks til tilfeldige eksportører, men følge laksen lengre fram i markedet og se hva forbrukerne egentlig vil ha. - Det handler hele tiden om å se etter nye muligheter. Man må aldri stoppe opp, maner en 71-åring som langt fra har stoppet opp, etter snart fire tiår med oppdrett. I 2004 feiret Hallingstad førtiårsjubileum i næringen, mens bedriften i hans hjerte har sine merkedager på tretallet. Han undrer seg over hva det er med Skretting og tretallet. I 1963 kom tørrfôr til ørret. I 1973 kom tørrfôr til laks i saltvann. I 1983 kom ekstruderen. I 1993 kom coating-metoden, som holder fettet på plass der det skal være ? inne i pelleten. Det gjorde det mulig å produsere fôr med over førti prosent fett. I 2003 fikk han oppleve det han aldri ville trodd i starten. Samtlige fôrselskaper i Nutreco skiftet navn og 14. januar var det plutselig 1300 Skretting-medarbeidere i hele verden. Hallingstad understreker at fiskefôrets norske historie nok ville sett annerledes ut hvis den var fortalt fra konkurrenthold. Men konkurrentene tåler nok å høre Hallingstads versjon. Ingen av dem kan skilte med førstehåndskunnskap om fôrutviklingen helt fra 1964. Flaue fordommer Hallingstad har ikke tall på hvor mange ganger framskritt og nyvinninger er blitt møtt med «det er ikke mulig»-påstander opp gjennom årene. Dette forsvarsverket ble typisk nok mobilisert da de vegetabilske råvarene meldte sin ankomst sent på 90-tallet. Han er ikke i tvil om at også denne skepsisen vil forsvinne, på samme måte som motstanden mot tørrfôret. - Det er fordommer alt sammen. Hvis vi hadde trodd på fordommene, ville ikke næringen kommet noen vei. Det er klart fisken kan klare seg med vegetabilsk energi. Se på mennesker. Alle land i verden har ulike matkulturer. I Østen er maten totalt forskjellig fra i Norge. Men vi lever da stort sett bra likevel. Sånn er det med fisken også. Finn Hallingstad lever selv godt som pensjonist. Den aktive typen, naturligvis. Han er mye på hytten, sysler med skjell og er daglig innom sin gamle arbeidsplass. Der er han blitt titulert både som markedsdirektør og viseadministrerende direktør. Selv synes han det er uvesentlig å nevne titler. Det er fiskefôret som betyr noe. Hallingstad anser seg som privilegert som har fått være med hele veien. - Jeg har vært utrolig heldig. Jeg kom tilfeldigvis inn i oppdrettsnæringen helt i starten, og fikk være med på et rent eventyr. Det har ganske enkelt handlet om å bruke de mulighetene vi fikk, og ta nye utfordringer etter hvert som de kom. Jeg føler at vi lyktes bra.