Informasjon i fiskens ørestein

Havforskningsinstituttet har samlet store mengder ørestein fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag, og Universitetet i Bergen har øresteiner som går flere århundre tilbake i tid. De er samlet inn fra ulike utgravninger. De eldste øresteinene, eller otolitter som de heter på fagspråket, er 7000 år gamle. De ble funnet under Skipshelleren i Vaksdal kommune øst for Bergen. Det er også funnet godt bevarte øresteiner i avfallshauger fra klippfisk- og tørrfiskproduksjon på Måsøy i Finnmark, Vanna i Troms og Alstadhaug i Nordland som strekker seg fra 1400-tallet til godt innpå 1700-tallet. - Dette gir oss innsikt i en tid da det var liten beskatning av fiskebestandene, sier forsker Hans Høie. Han er med i en tverrfaglig analysegruppe med deltakere både fra Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen. Til sammen har de to institusjonene gjennom ørtesteinsamlingene en rik informasjonskilde som kan gi ny kunnskap om fiskebestandene i farne tider og god anledning til å sammenligne forholdene før og nå. Leser temperatur Ved å studere kjemiske sammensetninger i øresteinen - nærmere bestemt forholdet mellom to stabile oksygenisotoper - kan forskerne si hvilke temperatursvingninger fisken har opplevd. Dette kan gi innsikt i variasjoner i havtemperaturen mye lenger tilbake i tid enn den perioden man har gjort faktiske målinger av temperaturen i havet. Alderen på fisken ut fra øresteinene fastsettes omtrent som man leser årringer på et tre. Torsk som lever oppunder iskanten har kort avstand mellom ”årringene”, mens den vokser fortere i varmere vann. Dermed kan forskerne si noe om vandringsmønsteret til torsken, selv om de ikke kan si akkurat hvor den har vandret. Fisk som har vokst dårlig på grunn av lite mat, vil på samme måte ha kortere avstand mellom årringene enn fisk med tilgang på mer mat, som vokser raskere. Ved å måle avstanden mellom årringene, kan en bestemme størrelse til fisken vede ulike aldre og beregne veksten. Lærer mer Øresteinene forteller også når fisken har blitt gytemoden. Dette er av stor betydning for å bestemme gytebestanden. Sporstoffanalyser i øresteinene forteller om signaturen til vannmassene hvor fisken har oppholdt seg. Dermed kan forskerne si at torsken fra Måsøy og Vanna har vokst opp på forskjellige steder. Høyt saltinnhold tilsier at torsken som ble funnet under Skipshelleren ikke vokste opp langt inne i fjorden der øresteinene ble funnet. Kysttorsken og skreien har forøvrig forskjeller i sonestrukturen i øresteinen som er relativt lett å identifisere. Meltzerfondet ved Universitetet i Bergen har gitt 400.000 kroner til pilotprosjektet Universitet i Bergen og Havforskningsinstituttet har samarbeidet om. Forskerne har søkt Norges Forskningsråd om fem – seks millioner kroner til et treårig prosjekt for å videreføre analysene av øresteinene. Dette er både tidkrevende og kostbart arbeid. Så langt har de ikke lykkes å få midler. Datakilde På Havforskningsinstituttets lager på Nykirkekaien står det mange hyller fullpakket med kasser med øresteiner. – Det er svært viktig å ta vare på øresteiene. Vi kan lære mye med dagens analysemetoder. Men om 20 – 30 år har vi gjerne helt andre analysemetoder og kan lære enda mer, sier Høie som er ansatt både ved Havforskningsinstituttet og ved Institutt for Biologi på Universitetet i Bergen. Også andre forskere drar nytte av kunnskapen som hentes ut av øresteinene. Arkeologene lurte lenge på om bosetningen under Skipshelleren bare ble brukt om sommeren. Men analysene av ytterste kanten av øresteinen, altså den siste som ble laget før fisken ble fanget, viser at den ble tatt i en kald periode. Altså har det vært aktivitet her også om vinteren, en opplysning arkeologene satte stor pris på. Med å fortsette dette analysearbeidet kan man danne seg et bilde av fortiden stein på stein – eller kanskje ørestein på ørestein.