Innføring av sporbarhet i verdikjeden for norsk sjømat (II)

Av Petter Olsen og Jostein Storøy Figur 3 viser nedenfor en modell for kjedesporbarhet, hvor den tilgjengelige informasjonen lagres i lokale databaser. Undersøkelser av material- og informasjonsflyt i norsk fiskeindustri har vist at omkring 90% av informasjonen som et ledd i kjeden har om fisken/produktet, ikke lenger kan gjenfinnes i neste ledd. Et eksempel er levering av villfanget fisk fra fangst til filetering. Dersom mer enn en båt leverer fisk på samme dag kan den typiske norske filetfabrikk i ettertid verken spore produktet tilbake til leveranse, fartøy, fangststed eller fangsttidspunkt. Tilsvarende i oppdrettskjeden der en brønnbåt i enkelte tilfeller henter fisk fra flere forskjellige merder. Dersom det i ettertid viser seg at noe var galt med medisin eller fôr, vil denne blandingen av fisk gjøre det vanskelig å begrense skaden ved å tilbakekalle bare de berørte partiene. Denne typen informasjonstap er et problem også av andre årsaker: ? Supermarkedskjedene klager over at de får mindre informasjon om fisken de kjøper enn de får om andre sammenlignbare matvarer1. ? Forbrukeren har mer tillit til et bedre dokumentert produkt, og kravet til og preferansen for bedre dokumenterte produkter er klart økende. ? Dersom en et stykke ute i kjeden oppdager at noe har gått galt vil manglende sporbarhets-informasjon gjøre det vesentlig vanskeligere å spore tilbake til feilkilden. ? Tilbakekalling av produkter og begrensing av skade er vesentlig mer problematisk dersom kjedesporbarhet ikke er implementert. ? Industrien selv mener at en stor del av informasjonen som i dag går tapt er viktig eller nyttig2, bl.a. for å kunne ta mer optimale beslutninger i produksjonen. ? Lover, regler og forordninger, både nasjonale og internasjonale, spesielt europeiske, setter stadig økende krav til sporbarhet og er allerede vedtatt eller under innføring. For å unngå dette informasjonstapet må industrien fokusere på sine unikt identifiserte «sporbare enheter», eller batcher. En batch kan være en enkel fisk, men mer realistisk er det; en kasse, en eske, en palle, et døgns eller et skifts produksjon, all fisken i ei merd eller i en brønnbåt, eller all fisken som ble fanget i et hal eller på en dato. Hver batch får et unikt nummer og all informasjon om batchen knyttes til dette nummeret. En batch defineres altså som «den minste mengden med fisk som har all sin informasjon til felles». I verdikjeden for fisk og produkter har vi flere tilfeller der batcher føyes sammen, f.eks. når to små båter leverer hver sin fangst til samme produksjonsbatch. Vi har også flere tilfeller i kjeden der en enkelt batch splittes opp i flere mindre batcher, f.eks. når en produksjonsbatch pakkes i mange esker som hver også får sin egen informasjon tilføyd (typisk vekt og pakketidspunkt). For at kjedesporbarhet skal fungere må hvert ledd i kjeden dokumentere hvor batchene de leverer har sin opprinnelse, og hvilke batcher som ble sammenføyd eller splittet under produksjonen. Mengden informasjon som må registreres og overføres i et slikt system tilsier at elektronisk overføring eller uthenting er nødvendig. I andre matvarekjeder finner vi eksempler på to forskjellige typer løsninger for slik elektronisk overføring. Dersom sender og mottaker er enig om et felles format kan sporbarhetsinformasjonen kodes i en elektronisk melding som dekodes hos mottaker, som så bruker denne informasjonen til dokumentasjon, merking eller beslutningsstøtte i produksjonen. Alternativt kan produsent legge informasjonen tilgjengelig på en nettside (Internett eller Intranett), og så kan kjøper hente mer eller mindre omfattende rapporter om produktet etter behov. Nøkkelen til innføring av kjedesporbarhet er altså å bestemme hvilke batcher en vil spore i hvert ledd, (oppløsning) og så fysisk merke disse med et unikt nummer. Sporbarhetsinformasjonen knyttes til dette nummeret, og overføres eller tilgjengeliggjøres elektronisk til kjøper eller utbyder. Hvert ledd er ansvarlig for å ta vare på informasjonen når nye batcher genereres, eller når gamle batcher splittes opp eller føyes sammen. NS 9405 angir retningslinjer for fysisk merking av kasser og paller, bl.a. ved at inforrmasjonsinnhold i klartekst, kodet informasjon (strekkoder) og etikettens utforming er foreslått (se figur 4 nedenfor). Batchidentifikatoren, som inngår på etiketten, vil knytte den fysiske merkingen på godset med den tilhørende elektroniske informasjonen som ligger lagret i databaser. Konklusjon Norske sjømatbedrifter som eksporterer til det europeiske markedet må tilpasse seg de nye EU-direktivene om dokumentasjon, produktsikkerhet og kjedesporbarhet som skal tre i kraft de kommende årene. Det er flere store utfordringer som må løses for at en slik implementering av kjedesporbarhet skal kunne gjennomføres og bli vellykket i norsk fiskeindustri: 1 Begrepene omkring sporbarhet må defineres og avklares for alle berørte aktører, og gjøres tilgjengelig for industrien i klartekst og på norsk. 2 Industrien må bevisstgjøres på forskjellen mellom kjedesporbarhet og intern sporbarhet, og spesielt ansvaret forbundet med å ta vare på og videreformidle informasjon. 3 Omfanget av og kostnaden ved innføring av kjedesporbarhet i de enkelte kjeder og ledd må analyseres og synliggjøres. 4 Eksisterende og fremtidige formelle krav til kjedesporbarhet må dokumenteres. 5 En anbefaling eller standard for hvilken type batchidentifikator som skal velges må utarbeides og NS 9405 må tas i bruk. 6 Anbefalinger eller standarder må utarbeides for hvilken informasjon om produktet som skal overføres, og hvordan denne informasjonen skal kodes eller gjøres tilgjengelig. Uten standarder vil leverandørene stå ovenfor et bortimot uoverkommelig problem når hver kjøper forlanger sitt produkt dokumentert på sin måte, og informasjonen oversendt i sitt format. 7 Bedriftenes systemer for intern sporbarhet må oppdateres eller klargjøres for eksport av informasjon. Dette medfører at registreringene må være systematiske og sammenlignbare. 8 Det må kjøres pilotprosjekt og parallell drift av gammelt og nytt system for å trene opp personell, bli kvitt innkjøringsfeil, samt etablere rutiner og robusthet for det nye systemet. 1 F.eks. i presentasjonen «Traceability for the retailer», Robin Mitchell, Sainsbury?s Supermarkets, 1st TraceFish Conference, København 22. mai 2001. 2 I det ovennevnte Nordisk Ministerråd prosjektet viste f.eks.. kartleggingen av informasjonsflyt i norske laksekjeder at totalt 86 dataelementer ble registrert. Når industrien (kvalitetsansvarlig i 16 utvalgte bedrifter) ble bedt om å rangere hvor viktig de forskjellige dataelementene var i forhold til sporbarhet og dokumentasjon av produktet (fra 1 - «Uviktig» til 5 - «Veldig viktig») ble gjennomsnittskarakteren 3.75, og hele 40 av dataelementene fikk en score på 4.00 eller mer. Typisk er bare maks 5?10 av disse tilgjengelig for konsumenten.