Invasjon av kolonimaneten Apolemia uvaria

Av Jan Helge Fosså Det meldes om store forekomster utenfor Trøndelag og Helgeland, og på Frøya har et oppdrettsanlegg mistet 25000 laks. Fisk som kommer i kontakt med manetene, får brannskader på skinnet med økt fare for infeksjoner. Det oppstår også øyeskader hos fisken, noe som kan ødelegge synet. Hvis fisken får manetene i gjellene, er det fare for at den dør. Hva er en kolonimanet? Siphonophora (kolonimaneter) er en orden innen klassen Hydrozoa innen dyrerekken Cnidaria eller nesledyr. De andre ordnene i denne dyrerekken er Anthozoa (koraller og sjøanemoner) og Scyphozoa (stormaneter som glassmanet, brennmanet og dypvannsmaneten Periphylla). Et fellestrekk for alle nesledyr er neslecellene som brukes til forsvar og til å fange byttedyr med. Ved berøring av neslecellen utløses en pigg som trenger gjennom huden på byttedyret, et giftstoff sprøytes inn, og byttet lammes eller drepes. Neslecellene sitter hovedsakelig på tentaklene (brenntråder). Hos noen arter kan brenntrådene bli meget lange. Hos vår hjemlige brennmanet kan de bli titalls meter. På norsk har vi ikke noe innarbeidet navn for siphonophorer, men kjede eller kolonimaneter er ganske dekkende i hvert fall for noen arter. For Apolemia bruker fiskerne bl.a. betegnelsen perlekjedemaneter. Dette navnet stammer fra det inntrykket maneten gir når den blir tatt opp av vannet. Det er såkalte brakter, eller gelelegemer som ser ut som perler. Det er interessant at fiskerne har et eget navn på en art som marinbiologene ikke har kjent til finnes langs kysten før i 1997! Oppbygningen av superorganismen Apolemia En fullt utviklet siphonophor består av en rekke forskjellige strukturer eller individer. De forskjellige individene har spesielle funksjoner; for eksempel som svømmeindivider, fødeopptaksindivider, og noen står for reproduksjonen. Til forskjell fra de fleste andre hydrozoene har siphonophorene ikke noen generasjonsveksling mellom et bunnstadium og en frittsvømmende manet. I stedet er disse hydrozoene helt pelagiske og har utgaver av begge stadiene. Disse sitter langs en hovedstreng som går gjennom hele den frittsvømmende organismen. Alle de forskjellige strukturene oppstår ved knopping fra den ene siden av hovedstrengen. Apolemias kropp har to hoveddeler (figur 5.2). Den fremre består av et flytelegeme og dusin svømmeklokker som kan drive dyret fremover ved hjelp av jetprinsippet. Svømmeklokkene kan fylles med vann som presses ut av en liten åpning ved hjelp av muskelsammentrekninger. Bakenfor kommer den delen av dyret som kan bli 20 til 30 meter langt. Hos Apolemia sitter det ett eller noen få fødeopptaksindivid omkranset av 50 eller flere palper (palper er fangarmer som er mye kortere og tykkere enn brenntrådene). Ved basen av hver av disse finnes tentakler eller brenntråder. Med tentaklene fanges byttedyrene. Noen av palpene er brunrøde og tett besatt med nesleceller. Det er sannsynligvis disse som brenner både fisk og mennesker. Palpene er i ustanselig bevegelse på levende dyr. Livssyklus Livssyklusen til Apolemia er ikke kjent, men nedenfor beskrives en generell livssyklus for siphonophorer som man tror gjelder for Apolemia. Det er en stor variasjon i siphonophorenes reproduksjonssyklus, så det er vanskelig å generalisere. Likevel kan man se på maneten som et umodent larvestadium som bærer med seg og gir næring til formeringsindividene, som egentlig blir de voksne modne individene. Fødeopptak Siphonophorene er rovdyr og lever mest av små krepsdyr og fiskelarver som de fanger med neslecellene på brenntrådene. Siphonophorenes fangststrategi består av to faser: En fiskefase hvor manetene ligger stille og sprer ut tentaklene til et fint nett og venter på at byttedyrene skal svømme inn i nettet og en svømmefase som initieres av at dyret ikke er. Det finnes ikke mange opplysninger om hvordan Apolemia fanger sitt bytte, men fra opplysninger i litteraturen og det jeg har observert av dyret i akvarium, ser det ut til at fiskingen til Apolemia foregår på følgende måte: Apolemia strekker ut hovedstrengen og kan på den måten øke lengden betraktelig, og det kan bli en avstand på opptil 5 cm mellom de funksjonelle enhetene og tilhørende palper, tentakler og gelelegemer. På denne måten øker Apolemia fangstvolumet fordi tentaklene kan strekkes langt ut, minst 30 cm. I akvarium kunne man se hvordan tentaklene utgjorde et tett og dødelig nett for krepsdyr eller fiskelarver i nærheten. Hvor kommer manetene fra? Det er sparsomt med opplysninger i litteraturen om utbredelsen til Apolemia uvaria, men den er best kjent fra Middelhavet. Ved den franske Riviera er den knyttet til oppstrømningsperioder og regnes derfor som en dypvannsart. Den er også rapportert fra Atlanterhavet, Det indiske hav og fra Stillehavet, noe som tyder på en meget vid utbredelse. I Europa er det også observasjoner fra Irskesjøen, langs vestkysten av Storbritannia og i den nordlige delen av Nordsjøen. De nordlige observasjonene er sjeldne og uregelmessige. Det er mest sannsynlig at Apolemia kommer til våre breddegrader med atlanterhavsvannet Atlanterhavsvannet kommer sørfra mellom Færøyene og Shetland, og en mindre gren går inn i Nordsjøen nord for Shetland. Dette vannet fortsetter sørøstover langs den vestlige og sørlige skråningen av Norskerenna og dukker opp og blander seg med andre vannmasser i Skagerrak. Det er således fullt mulig å forklare forekomsten av Apolemia med at den er transportert inn med atlanterhavsvannet. Det er en teoretisk mulighet for at manetene kan komme fra Middelhavet. Tidligere er det beskrevet en driftsrute til våre farvann som transporterer såkalt Lusitansk plankton fra Middelhavet. Planktonet driver ut ved Gibraltar med en understrøm som dreier nordover, og flyter langs kontinentalskråningen på dypt vann. Ved Skottland dukker strømmen opp og blander seg med de øvre vannmassene og blir fraktet videre nordover til norskekysten og til de nordlige delene av Nordsjøen. Maneten kan altså ha kommet fra Middelhavet og formert seg på veien. Arten er muligens vanligere i våre farvann enn hva tidligere observasjoner kan tyde på. Opplysninger fra fiskere indikerer at arten faktisk forekommer regelmessig. Apolemia kan forveksles med salper som kan forekomme i store meng der langs kysten. Disse kan også danne lange kjeder, for eksempel Salpa fusiformis. Imidlertid ser ikke disse ut som perlekjeder når de blir tatt opp av vannet. Det virker derfor sannsynlig at det er Apolemia fiskerne har observert, men det er vanskelig å være helt sikker. Er manetene kommmet for å bli? Faunaen langs norskekysten og i de norske fjordene er meget ung sett med biogeografiske øyne. Den har bare hatt tiden etter siste istid til kolonisering. Det betyr at nye arter stadig vil komme til våre kyster og «forsøke» å kolonisere nye områder. Om en slik stor invasjon av Apolemia som vi fikk i 1997 og i år, vil kunne føre til at den slår seg til i våre farvann, er vanskelig å si. I tilfelle er det sannsynligvis de største og dypeste fjordene og Norskerenna som peker seg ut som potensielle områder. Det er vanskelig å si hva som gjør at noen arter slår seg til i fjordene, mens andre ikke gjør det. Vanligvis vet vi altfor lite om biologien til mange av de marine artene. Når det gjelder Apolemia, forekommer den ifølge fiskerne regelmessig langs kysten (selv om dette har gått forskerne hus forbi). Hvis så er tilfelle, har arten hatt mange sjanser til å kolonisere våre hav og fjordområder. Det er derfor ikke noen spesiell fare for at den skulle kolonisere våre områder akkurat i år. Den store invasjonen av salpen Salpa fusiformis i 1955 førte til at man fant overvintrende individer i flere fjorder på Vestlandet og i Nord-Norge, men de forsvant etter hvert. Det er ikke lett å forutsi om en art trives og vil reprodusere i nye områder, men det har vist seg før at arter kan vise ukjente egenskaper på nye steder. Faren for fremtidige problemer med geleplankton for oppdretterne Oppdrett i sjøen vil alltid være sårbart for uønskede biotiske og abiotiske faktorer som giftige alger, parasitter, brennmaneter av forskjellig slag og giftutslipp. Problemene med brennende maneter var inntil nylig ukjent. På Shetland hadde oppdretterne tidlig i 1997 problemer med glassmaneter (Aurelia aurita) og mistet mye fisk. Problemet var masseforekomst av de minste stadiene og unge individer. En hypotese er at polyppstadiet finnes i store mengder på anlegget (flytebrygger etc.) og kanskje til og med er i stand til å nyttiggjøre seg overskuddsfôret. Masseforekomst av en annen liten manet (mindre enn 15 mm), Solmaris corona, på Shetland i august?september 1997 førte også til problemer og all fisken i minst ett anlegg strøk med. Denne maneten er oseanisk og har en sørlig utbredelse. Forekomsten på Shetland kan forklares med lokal tilstrømning av atlanterhavsvann eller endringer i Atlanterhavsstrømmen. Denne maneten kan, som Apolemia, siden komme til våre kyster. Det er altså to typer manetforekomster som kan skape problemer for oppdretterne: 1) masseinvasjon av oseaniske arter som kommer sørfra med atlanterhavsvannet, og 2) oppblomstring av lokale arter. Om sommeren forekommer det store mengder av vanlig glassmanet i Kattegat, Skagerrak og langs norskekysten uten at dette vanligvis skaper problemer. Denne arten er relativt stor og går ikke lett i stykker og vil derfor holdes utenfor fiskemerdene. De oseaniske artene som hittil har skapt problemer har enten vært små (Solmaris corona), eller har lett for å gå i småbiter (Apolemia), og har på den måten kommet, seg inn i merdene.