Juridikum: Er rømt oppdrettsfisk miljøkriminalitet?

I sommer har vi kunnet lese i avisene at Grieg Seafood har fått utferdiget et forelegg på utrolige 2,1 millioner kroner etter at regnbueørret har rømt fra deres anlegg på Kvitsøy. Det ekstreme bøtenivået har skapt forbausende få synlige reaksjoner i oppdrettsnæringen. Jeg skal i denne artikkelen først gi en gjennomgang av straffereglene som gjelder når fisk rømmer og deretter knytte noen kommentarer til bøtenivået. Et hovedpoeng er at bøter på et slikt nivå faktisk vil skade arbeidet for å hindre rømning fra oppdrettsanlegg. Innledningsvis må det presiseres at et forelegg som dette er ikke en dom. Forelegget er politiets tilbud om en løsning på saken. Det er således uttrykk for hva politiet mener er en passende reaksjon. Dersom forelegget ikke aksepteres av Grieg Seafood må politiet reise straffesak for domstolene. I pressen uttaler bedriften at de ikke vil akseptere forelegget, og det kan dermed gå mot rettssak. Det er i neste omgang påtalemyndigheten som må vurdere om sak skal reises. Straffereglene ved rømning De aktuelle reglene følger av straffebestemmelsen i oppdrettslovens § 20 sammenholdt med drifts- og sykdomsforskriftens § 3 om forsvarlig drift, 25 om rømming og 29 om straff. Det er ikke i seg selv straffbart at fisken rømmer. Regelverkets krav er knyttet til fire forhold. For det første er det et generelt krav om at driften ved anlegget skal være «teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig». Man kan si det slik at rømning i seg selv ikke er ulovlig, men at det vil være ulovlig dersom rømningen skyldes at anlegget er for dårlig konstruert eller mangelfullt vedlikeholdt. For det andre er det i forskriftens § 25 nr. 1 et krav om at enhver lokalitet skal ha utarbeidet en ajourført beredskapsplan for å begrense fremtidig rømning og effektivisere gjenfangst. Beredskapsplanen skal først og fremst bidra til at skadene begrenses når uhellet er ute. For det tredje er det etter § 25 nr. 3 en streng plikt til å melde fra til Fiskeridirektoratets kontrollverk med en gang dersom fisk rømmer eller dersom det er mistanke om rømning. For det fjerde er det i § 25 nr. 4 et krav om å iverksette gjenfangst dersom fisk rømmer. Samlet sett er driftsforskriftens regler ikke preget av at rømning er et problem der det gjelder å få tak i synderne og straffe dem. Reglene er heller preget av at rømning er et problem som man selvsagt må forebygge, men når uhellet er ute er det viktigste at myndigheter og oppdretter samarbeider om å begrense problemene. Regelverket åpner for at overtredelse av en eller flere av disse bestemmelsen kan føre til straff. Strafferegelen er svært ubestemt. Oppdrettslovens § 20 fastslår kun at den «som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller med hjemmel i loven straffes med bøter». Det er også svært lite ? om noe ? rettspraksis som belyser hva som skal til for at det ilegges straff etter loven. Konsekvensen er at det i utgangspunktet er vidt rom for skjønn - både når politiet skal bestemme hva som skal straffes og når det skal bestemmes hvor streng straffen bør bli. Det er imidlertid domstolene som endelig bestemmer hva som er den riktige straffen. Et bøtenivå uten støtte i rettspraksis Det kan med en gang fastslås at en bot på kr. 2.000.000,-, er langt over det straffenivået domstolene har lagt seg på i saker som kan sammenliknes med dette. Ut fra rettspraksis vil jeg tro at bøtenivået skal ligge på ca. kr. 50.000,- til kr. 200.000,- avhengig av grovheten i handlingene. Det må også foreligge grove overtredelser før straff er aktuelt. Når forelegget i denne saken er satt så høyt har det antakelig sammenheng med at politiet er av den generelle oppfatning at miljøkriminalitet bør straffes mye hardere enn det som er tilfellet i dag. I grove forurensningssaker har vi flere eksempler på at det er utferdiget forelegg på millionbøter som også er akseptert av bedriftene. Det dreier seg blant annet om bøter etter grunnforurensning på Gardermoen og bøter til Statoil i forbindelse med oljesøl. At slike bøter er akseptert betyr imidlertid ikke at bedriftene synes de var rimelige eller i samsvar med rettspraksis. Det er mange andre grunner til at en bedrift vil godta en bot fremfor å påføre bedrift og ansatte belastninger gjennom en rettssak. Det er derfor meget usikkert om dette bøtenivået vil aksepteres av domstolene. Det er i tillegg flere grunner til å behandle rømning fra oppdrettsanlegg annerledes enn «tradisjonell» forurensning i form av kjemikalieutslipp. Det er to forhold som etter mitt syn gjør at en bøtestraff på dette nivået er fullstendig uakseptabel og i tillegg er meget dårlig forvaltning av rømningsproblemet. Poenget er da at bøtestraffen for det første har liten - om noen - preventiv effekt, og at det for det andre medfører at den oppdretteren som har et rømningsuhell har svært mye å tjene på å forsøke å holde dette hemmelig. Bot for rømning har ingen preventiv effekt Norsk strafferettspraksis har et hovedmål. Trusselen om straff skal sørge for at folk lar være å bryte loven. Dersom trusselen om straff ikke har noen slik effekt er det svært vanskelig å begrunne straffereaksjoner. Når det gjelder miljøkriminalitet er tankegangen at straff særlig bør brukes i tilfeller der bedriften har spart penger på å slurve med beredskap og vedlikehold. Boten skal være så stor at slikt slurv ikke lønner seg. På den måten vil man bidra til at bedriftsledelsen ut fra økonomiske betraktninger velger å ta miljøproblematikken på alvor. En slik tankegang kan ikke brukes i forbindelse med rømning fra oppdrettsanlegg i og med at oppdretteren ikke har noe å tjene på rømningen. Rømning innebærer tvert i mot et økonomisk tap for oppdretteren. For oppdrettsbedriften er det god økonomi i å forhindre rømning. Trusselen om straff i tillegg vil neppe ha noen preventiv effekt i det hele tatt. Trusselen om millionbøter vil på den annen side ha en dramatisk effekt for den oppdretteren som oppdager at fisk har rømt. I og med at oppdagelsesrisikoen tross alt er relativt beskjeden, er det svært mye å tjene på å holde det hele skjult. Den oppdretter som tenker strengt økonomisk vil kunne tenke slik at han risikerer millionbot uansett og at straffen antakelig ikke vil bli mye større om man blir tatt i å la være å melde fra. Han tar derfor sjansen på at ingen oppdager rømningen. Rømning må begrenses gjennom samarbeid Jeg er overbevist om at rømningsproblemet begrenses langt mer effektivt gjennom et system der myndigheter og oppdrettere samarbeider i tillit til hverandre, og i tråd med tankegangen bak driftsforskriften. Dette forutsetter at bøtestraff kun benyttes i alvorlige tilfeller, for eksempel der rømningen skyldes grove mangler ved vedlikeholdet av anlegget. Det forutsetter også at bøtenivået settes slik at det er et rimelig forhold mellom forseelse og straff. Saken til Grieg Seafood inneholder selvsagt flere andre elementer enn det som her er nevnt. Det er blant annet uenighet om hva som faktisk har skjedd i saken. Uansett gjør bedriften en innsats på vegne av hele oppdrettsnæringen, om de ved å nekte å godta boten kan sørge for at politiets saksbehandling i disse sakene blir mer fornuftig. Næringen bør stille seg bak Grieg Seafood i dette arbeidet. Dersom forelegg på dette nivået aksepteres av bedriftene, risikerer man nemlig at dette også aksepteres i domstolene når det etter en tid prøves.