Juridikum: I strid med EØS-avtalen

Sommeren 1999 tok Stolt Sea Farm opp spørsmålet om oppdrettsloven var i strid med EØS-avtalen med EFTAs overvåkningsorgan ESA. Ved et brev av 15. november i år fikk Stolt Sea Farm fullt medhold i sine klagemål. Jeg skal i denne artikkelen prøve å forklare hva dette innebærer ? og hvor denne saken nå står. ESA (EFTA Surveillance Authority) er det organet som har til oppgave å vurdere om EFTA-landene overholder sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Når Stolt Sea Farm har fått medhold betyr det at ESA har satt en to måneders frist for å rette opp i forholdene. Dersom Norge ikke vil ordne opp, blir det sak innenfor domstolsystemet i EØS og EU. Det Stolt Sea Farm klaget over var bruken av kriteriet om lokal tilknytning som argument ved tildelingen av nye konsesjoner for laks og ørret i Troms og Finnmark for et par år siden. Ved denne tildelingen ble graden av lokal tilknytning brukt som et av flere kriterier, slik at den søker som hadde en sterk lokal tilknytning (mange lokale eiere) sto sterkere enn den som hadde en svakere lokal tilknytning. Stolt Sea Farm, med hovedkontor i England og eiere uten noen tilknytning til Finnmark, kom dårlig ut i en vurdering etter dette kriteriet. I sin underkjennelse av kriteriet tar ESA utgangspunkt i to av de såkalte fire friheter i EU og EØS - retten til fri bevegelse av kapital og den frie etableringsrett. Poenget er ganske enkelt at reglene er et brudd på et krav om at alle personer og selskaper i EØS-området skal ha samme rett til å investere i virksomhet - og spørsmålet er videre om dette er saklig begrunnet fra norsk side. Norge har i sin argumentasjon overfor ESA pekt på to forhold (grovt sett). Det ene er at Norge har tatt forbehold i EØS-avtalen som dekker retten til å eie oppdrettsanlegg. Det andre er at kravet om lokal tilknytning kan rettferdiggjøres ut fra prinsipper som er akseptert i den felles politikk i EU overfor primærnæringene. Spørsmålet om Norge har tatt forbehold har en politisk side som jeg må erkjenne at jeg ikke er særlig kompetent til å uttale meg om. Det er et poeng at et politisk samarbeid som EU og EØS er avhengig av at statene får opprettholde et politisk spillerom, slik at man ikke «trår hverandre på tærne» alt for ofte. Det er således mulig at et ønske om å respektere et politisk spillerom for Norge har større betydning i domstolene enn det har hatt i ESA. Når det er sagt har ESA gode argumenter i begge de spørsmålene som er nevnt over. Ved spørsmålet om forbehold er Norges problem at man ikke har regulert fiskeoppdrett spesielt. Det som er presisert i EØS-avtalen er at Norge har rett til å utelukke utlendinger fra å eie «fiskefartøy». Norges hovedargument er at dette unntaket er uttrykk for et generelt prinsipp som innebærer at samme regel også må gjelde for oppdrettsanlegg. ESAs hovedargument er ganske enkelt at man ikke har tatt noe forbehold bortsett fra «fiskefartøy» - og et oppdrettsanlegg er ikke noe fiskefartøy. Norges argumentasjon om generelle prinsipper har nær sammenheng med den mer konkrete argumentasjonen knyttet til behovet for krav om lokal eierstruktur i oppdrettsnæringen. Norge argumenterer med tre målsetninger for eierstrukturen i sitt hovedsvar, som for øvrig er tatt inn som vedlegg til Odelstingsproposisjon nr. 65 (2000?2001) Interesserte kan finne denne på Fiskeridepartementets sider under www.odin.dep.no. Det første hovedhensynet er målet om å opprettholde en tradisjonell eierskapstruktur i primærnæringen. Det andre hovedhensynet er målet om å føre en sunn regionalpolitikk for å beskytte bosettingsmønsteret. Det tredje hovedhensynet er ønsket om å etablere en diffrensiert eierstruktur i oppdrettsnæringen. Problemet med denne argumentasjonen er at to av de hensynene som her er trukket frem har kommet kraftig i bakgrunnen i den praktiske forvaltningen av oppdrettsnæringen. Dette gjelder for det første hensynet til den tradisjonelle eierskapsstrukturen i primærnæringen. Påstanden fra norsk side har her vært at man i oppdrett ønsker å opprettholde et system der det er den som eier oppdrettsanlegget som driver det - på samme måte som i landbruket og i kystfiskeriene. Problemet er at argumentet ikke følges opp i og med at oppdrettsanlegg er fritt omsettelige og kan overføres til personer og selskaper uten lokal tilknytning. Når det gjelder argumentet om bosettingsmønsteret har dette en uklar sammenheng med eierstrukturen. Arbeidsplassene blir selvsagt der anlegget er plassert - det er upåvirket av hvem som eier. En lokal og lokalbevisst eier vil på den annen side ha en tilbøyelighet til å investere overskuddet lokalt, men det er også et poeng som faller vekk når man har fri omsettelighet. Det eneste reelle poenget Norge har i denne forbindelse er at eierreguleringen har lagt forholdene til rette for en diffrensiert eierstruktur i oppdrettsnæringen - en eierstruktur mange i næringen oppfatter som meget positiv. Poenget er at lokale og mindre kapitalsterke eiere har kommet inn i tildelingsrundene. De mest engasjerte av disse eierne har fortsatt i næringen, mens mange har blitt kjøpt ut av større selskaper. I debatten med ESA har ikke norske myndigheter satset på dette argumentet alene, noe som kan ha svekket argumentasjonen som helhet. Det går i hvert fall klart frem av ESAs vurderinger at de har sett den manglende realitet i argumentene om bevaring av primærnæringenes eierstruktur og bevaring av bosettingsmønsteret. I tillegg har de oppfattet det som urettferdig at lokale eiere kan slippe til gratis, mens eiere uten lokal tilknytning må kjøpe seg inn. Det neste spørsmålet er hva som er konsekvensen dersom Norge velger å akseptere ESAs kritikk. Det vil for det første innebære en endring i oppdrettslovens § 6. Det er i seg selv lite dramatisk. Videre vil det innebære en begrensning i de kriterier som kan tillegges vekt i senere konsesjonsrunder. I utkastet til forskrift for den tildelingsrunden som er varslet i 2002, er lokal eierstruktur tatt med som et av flere tildelingskriterier. Forskriften inneholder også andre kriterier som kan favorisere lokale eierinteresser - særlig kriteriet om at tildelingene skal styrke det lokale næringsliv. Kriteriet om lokal tilknytning må fjernes fra den endelige forskriften. Det er også mulig at man får problemer om konsesjonene gis for å styrke det lokale næringsliv. I tillegg kommer problemet med hva man skal gjøre med Stolt Sea Farm og de andre som klaget etter tildelingene i Nord-Troms og Finnmark. En mulighet er å dele ut ekstra konsesjoner til de som er forbigått. Dersom det nektes vil Stolt Sea Farm muligens vurdere et erstatningskrav. Vurderingen av et erstatningskrav vil være vanskelig, og det krever i hvert fall at Stolt Sea Farm overbeviser en domstol om at forskriften var ugyldig, og at selskapet ville fått en eller flere konsesjoner om man hadde hatt en gyldig forskrift. Mulighetene er altså flere, og sannsynligheten er også stor for at denne saken dukker opp igjen i denne spalten.