Juridikum: Vederlag for oppdrettskonsesjoner

Rett før påske kom et nytt trinn i den langsomme avsløringen av tildelingskriteriene for de nye oppdrettskonsesjonene, idet odelstingsproposisjon nr. 65 (2000?2001) ble lagt frem. Et av proposisjonens hovedpoeng er at det skal kreves et vederlag som gir uttrykk for det Fiskeridepartementet oppfatter som en «riktig» pris. Det er imidlertid stadig svært uklart hvordan forholdet mellom denne prisen og den markedspris som kan oppnås ved salg av oppdrettsanlegget vil være. De problemer som kan oppstå dersom vederlaget ligger langt under markedsprisen, er overhodet ikke berørt i lovforslaget. 1. Fiskeridepartementets vurdering av vederlaget Fiskeridepartementets generelle vurderinger om hva som er et rimelig vederlag, er gitt i proposisjonens kapittel 9.1.2. Vurderingene er preget av at Fiskeridepartementet mener at et rimelig vederlag bør ligge betydelig under omsetningsprisen for konsesjoner, i forbindelse med anleggsoverdragelser. Fiskeridepartementet tar utgangspunkt i at prisnivået på konsesjoner ved salg av anlegg, ifølge media, ligger opp mot 50 millioner kroner. Det påpekes så to forhold som tilsier at dette er en pris som er høyere enn det en bør sette som vederlag ved utstedelse av nye konsesjoner. Det ene er at den som kjøper et anlegg også betaler for selve anlegget, fisken, goodwill m.m. Det andre er at konsesjonsprisene er skutt i været fordi kjøperne har satt anlegget inn i en bedriftsutviklingsstrategi, der anlegget som en del av en større bedrift, har høyere verdi enn en bedrift som drives for seg selv. Til dette kan det kommenteres at verdien av anleggenes eiendeler uansett vil være små i forhold til verdien av konsesjonen. Når det gjelder de større bedriftenes utviklingsønsker, vil de påvirke prisene for nye konsesjoner på akkurat samme måte som ved kjøp av eldre anlegg med konsesjon. Fiskeridepartementet påpeker videre at vederlaget skal bestemmes ut fra objektive kriterier. Det man tenker seg, er at man skal sette prisen ut fra den avkastningen konsesjonen kan gi. Basis for disse beregningene skal igjen være Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelser. I tillegg uttales det at det vil bli gitt en «skjønnsmessig reduksjon av vederlagskravet». Denne reduksjonen er begrunnet ut fra to forhold. Det ene er at man vil ta hensyn til risikoen i selve prisberegningen. Det andre er at man vil «redusere risikoen for næringsutøverne». Det er i tillegg lagt opp til at man vil foreta en differensiering når dette lar seg forsvare ut fra «objektive kriterier ... for eksempel kostnader knyttet til avstand eller andre relevante forhold». Det kan etter dette slås fast at Fiskeridepartementet har tenkt seg et vederlagsnivå som ligger betydelig under det generelle markedsnivå, ved omsetning av anlegg med konsesjon. I tillegg vil man ha et element av differensiering, men det er usikkert hvor betydelig dette vil bli. Med dette utgangspunktet vil jeg gi noen kommentarer til de to juridiske problemene som ikke nevnes i departementets lovforslag. Det ene er spørsmålet om videresalg av konsesjoner når markedsprisen ligger over vederlaget ved tildelingen. Det andre er spørsmålet om et vederlag under markedspris, eller differensiering av prisene, kan medføre at «prisforskjellen» blir betraktet som en ulovlig statsstøtte i strid med EØS-avtalen. 2. Videresalg av konsesjoner med fortjeneste I og med at Fiskeridepartementet signaliserer at vederlagsnivået skal ligge godt under markedsnivået, vil situasjonen sannsynligvis være at konsesjonene kan selges videre umiddelbart, med betydelig fortjeneste. Det vil selvsagt være grovt urettferdig, og stikk i strid med intensjonene bak tildelingene, om de som får kjøpe konsesjonene kan selge dem og sørge for at det de i realiteten har fått er en gave fra staten på flerfoldige millioner. Dette problemet er så påfallende at det er vanskelig å forstå at det ikke tas opp av Fiskeridepartementet i proposisjonen. Det er svært vanskelig å regulere dette på en effektiv måte. Man kan selvsagt sette opp et forbud mot videresalg, men i praksis er det vanskelig og kostnadskrevende å få dette til på en måte som er effektiv, og samtidig rimelig. Jeg skal vise noen eksempler som kan belyse problematikken. Vi forutsetter at situasjonen er at konsesjonsinnehaveren ønsker å selge hele eller deler av bedriften til en kjøper som er interessert i å gi en pris de er enige om. Et utgangspunkt for et forbud kan da være et enkelt forbud mot salg. Det innebærer at man ikke kan selge anlegget, men det vil i utgangspunktet ikke være noe i veien for å selge eierandeler i selskapet som eier oppdrettsanlegget. Eller for den saks skyld - aksjer i selskapet som eier aksjene i selskapet som eier oppdrettsanlegget. Formelt sett må man regulere en rekke tilfeller her. En annen mulighet er at kjøperen bare kjøper en del av aksjene. Et slikt kjøp kan være fullt legitimt, i den forstand at oppdretteren faktisk har behov for kapitaltilførsel, og selger noen eierandeler for å få økonomi til å drive videre. Det kan på den annen side være en reell overdragelse, der partene samtidig med aksjekjøpet inngår en aksjonæravtale som fastslår at kjøperen for eksempel har dominerende innflytelse i styret, og rett til å drive selskapet slik kjøperen ønsker. For å få et effektivt system her, må fiskerimyndighetene antakelig kreve å få vurdere en lang rekke disposisjoner som foretas i oppdrettsbedriftene. Alternativet er å sette mer generelle regler og håpe at bedriftene stort sett etterlever dem. 3 Statsstøtte Fiskeridepartementet skriver i proposisjonen at: «Differensiering av vederlaget vil skje i samsvar med Norges til enhver til gjeldende internasjonale forpliktelser.» En forpliktelse som her kan være problematisk, er forbudet mot statsstøtte i EØS-avtalens artikkel 61. Statsstøttebegrepet er drøftet i flere dommer i EUs domstoler. Begrepet er svært vidt oppfattet. Det som skaper problemene, er at staten etablerer et system der det er store forskjeller i den prisen som ulike aktører må betale for å få tilgang til næringen. Det er to forskjeller som her kan skape problemer. Det ene er forskjellen mellom prisen for de som kjøper konsesjoner med gamle anlegg, og de som nå får tildelt nye konsesjoner. Det andre er forskjellen som fremkommer gjennom den differensieringen som lovforslaget legger opp til. Jeg har ingen klare konklusjoner på spørsmålet om disse «prisforskjellene» vil oppfattes som statsstøtte. Ut fra proposisjonen er det meget uklart om Fiskeridepartementet også oppfatter dette som et problem.