JUS: BIFANGST OG STRAFF

Saltvannsfiskeloven av 1983 gir administrasjonen vide fullmakter til å utferdige forskrifter med formål å hindre uønsket fiske av arter som må beskyttes for å opprettholde ressursene i havet. Kapittel II i saltvannsfiskeloven inneholder fullmakter for å sette begrensninger i fiske. Flere fiskeslag deriblant torsk har begrensninger i fangstingen ved at det er fastsatt fartøykvoter. Når denne kvoten er oppfisket hersker ett generelt forbud mot ytterligere fiske. I forskrift fra oktober 1989 er det imidlertid åpnet for at man kan ha bifangst. I begrepet bifangst ligger at det er fisk som "man ufrivillig får" når hensikten egentlig er å fangste ett annet fiskeslag som man lovlig kan fiske. Som kjent kan det være attraktivt å fange enkelte fiskeslag som torsk som bifangst. Spørsmålet som oppstår er når er bifangsten lovlig fanget og når et man over få den straffbare side? Slik forskriften er utformet hersker det forskjellige regler om man befinner seg innenfor eller utenfor Skagerrak. Mengden bifangst kan også variere fra felt til felt og etter årstiden etc. Generelt kan man si at utenfor Skagerrak gjelder at bifangst av sei, torsk og hyse til sammen og til enhver tid ikke skal overstige 20% i vekt regnet av hele fangsten ombord. Dette er et utgangspunkt. Reglene kan være mer kompliserte enn som så. I en sak i høyesterett fra 1995 ble en fisker dømt til bot etter at han hadde fisket med fløytline i et område hvor det var gått ut henstilling fra fiskerimyndighetene om ikke å gjøre det. Tidligere på dagen hadde han fisket utenfor henstillingsområdet. Han gjorde forgjeves gjeldende at innblanding av fisk måtte sees i forhold til hele dagsfangsten. På den annen side må det være rimelig klart at setter man ut line eller garn i god tro for å fiske for eksempel blåkveite og får alt overveiende torsk kan man være straffri om man straks bytter felt, men setter man redskapen utigjen kan det gå galt. I en sak i høyesterett fra 1991 fikk en fisker bot og inndragning fordi han fortsatt å sette ut line etter blåkveite til tross for at første linesett innbrakte 70% torsk. Det lovlige var 40%. Hadde han straks skiftet fiskefelt ville nok situasjonen vært en annen. Jurister bruker å si at den straffbare handling har en objektiv og en subjektiv side. Den objektive side innebærer at man må ha overtrådt ett straffebud. (Hatt for mye bifangst). Den subjektive side innebærer at dan som har tatt for mye bifangst må ha opptrådt uaktsomt da han gjorde det. Dette igjen innebærer at fiskeren ikke har opptrådt så aktsomt som man med rimelighet må kunne forvente av ham. Han har en plikt til å unngå at han får for stor innblanding av bifangst. Dersom man har grunn til å tro at man er på et fiskefelt med for stor innblanding skal man holde seg vekk. Hadde man imidlertid grunn til å tro at innblanding av bifangst ville ligge innenfor det lovlige stiller saken seg annerledes. Beveger man seg mot grensen av det lovlige tar man en risiko som man selv må bære. I praksis er det også slik at det vil være fiskeren som må bære bevisbyrden for at han var i aktsom god tro da han satte ut redskapen.