Klimaendringer og fiskeoppdrett

Av Elin H. Sissener og Frank Asche De siste årene har forskere viet stadig større oppmerksomhet til klimaets betydning for utviklingen i ville fiskebestander. Det spekuleres i hvilken grad klimatiske forhold som temperatur, vind, regn, snø og strømninger i havet påvirker antall rekrutter som produseres etter fiskebestandenes gyting. I den forbindelse nevnes spesielt to vindstrømmer som påvirker klimaet, nemlig den Nord-Atlantiske Oscillering (NAO) og El Niño Sør Oscillering (ENSO). For fiskebestander i det nordlige Atlanterhav er det spesielt det første fenomenet som er interessant, da det påvirker havstrømmene og temperaturene i havet i våre områder. Denne diskusjonen har i liten grad vært videreført til fiskeoppdrett. Vi mener imidlertid at det er all grunn til å gjøre det, da virkningene her kan bli vel så viktige. Det er en velkjent sak at laksens vekst, gitt optimal fôring, er en funksjon av døgngrader. Dette innebærer at den gjennomsnittlige veksten er relativt temperaturfølsom, og klimaendringer kan flytte det optimale området for lakseoppdrett fordi det påvirker produksjonskostnadene. Denne kunnskapen kan også bli nyttig i forhold til det potensialet andre klimatyper gir i oppdrett av nye arter. Klimaendringer gjør i tillegg den norske næringens avhengighet av èn art, nemlig laksen, mer sårbar. Noe som understreker viktigheten av en mer diversifisert oppdrettsnæring som aler opp flere arter. Klimaendringer Vi vil her først gi en grov oversikt over noen av temaene som diskuteres i forhold til ville bestander før vi begynner å diskutere klimaets betydning i forhold til oppdrett i Norge. NAO-indeksen er et uttrykk for forskjellene på det atmosfæriske trykket på havnivået mellom høytrykkssonen over Azorene og lavtrykkssonen over Island. NAO har to faser, en positiv og en negativ. Positiv NAO indikerer stort avvik mellom trykkene, med et intenst lavtrykk over Island og et intenst høyttrykk over Azorene. Dette gir sterke vestlige vinder over Nord-Europa og bringer med seg varmt og stormfullt vintervær. Mens det samme fenomenet fører til kalde og tørre forhold i Sør-Europa, i Middelhavsområdene og i VestAsia. I disse periodene øker transporten av varmt vann inn i Barentshavet og det Arktiske hav, og det er en sterk sammenheng mellom NAO-indeksen og temperaturen i norske farvann. I perioder med negativ NAO får vi kalde vintre i Nord-Europa og mildere forhold enn normalt over Grønland, NordøstCanada og nordvest i Atlanterhavet. Dette fører til kalde strømninger i Barentshavet og i det Arktiske hav. Forskning har vist at NAO har påvirket rekrutteringen av flere fiskeslag, deriblant torsk og sild. På begynnelsen av 1900-tallet hadde vi en periode med positiv NAO, etterfulgt av kaldere vær og en negativ periode fra 1950-tallet til 1970-tallet. Ser man på bestanden for sild i disse periodene, så var den økende med positiv NAO og synkende med negativ NAO (se figur 1) om enn med et unntak i forbindelse med den sterke nedfiskingen av bestanden på sekstitallet. Selv om det ble innført et moratorium på fangstene på syttitallet, tok bestanden seg opp igjen først mot slutten av 1980-tallet, da NAO-indeksen igjen var positiv. Forskning har vist at det har vært en generell oppvarming i store deler av verdenshavene de siste femti årene. I det Arktiske hav har det vist seg at overflatetemperaturen på havet har steget med over 1ºC i løpet av de siste 20 årene. Det er imidlertid ikke enighet om disse endringene er et resultat av naturlige svingninger eller vedvarende klimaendringer. Generelt sett er overflatetemperaturen ventet å øke i takt med økningen i lufttemperaturer i områder uten is, mens den vil forbli upåvirket i områder med is. Målinger i Nordsjøen viser at gjennomsnittstemperaturen mellom 1970 og 1980 var 6,4ºC, mellom 1980 og 1990 6,6ºC og mellom 1990 og 2000 6,8ºC, altså en økning på 0,4ºC de siste 30 årene. Det er med andre ord mye som taler for at en både står ovenfor lange sykler som NAO, og vedvarende endringer (eller eventuelt sykler som går i bølger som er lengre enn hundre år). Oppdrett i varmere farvann? For å drive lønnsom oppdrett må forholdene ligge til rette når det gjelder vanntemperatur, vanngjennomstrømning og fôring, da forskjellige temperaturforhold vil kunne påvirke produksjonskostnadene betydelig. Dersom den globale oppvarmingen vi er vitne til i dag fortsetter, vil det kunne ha en innvirkning på hvilke arter vi kan ale opp i fremtiden. Vil vi få varmere farvann rundt norskekysten? I så fall, hvilke arter kan vi da satse på? Usikkerheten rundt effektene av naturlige og menneskeskapte klimatiske endringer vanskeliggjør betraktningene av oppdrettsmuligheter i fremtiden. Baserer man seg på den forskningen som tilsier at den globale oppvarmingen vil fortsette, og at dette vil påvirke norske farvann, så er det mulig å se for seg noen scenarier. Vanntemperaturen påvirker fisken på flere måter, blant annet gytingen, overlevelsen av larven og den generelle veksten. Høyere temperatur fører vanligvis til tidligere kjønnsmodning, bedre overlevelsesevne og raskere vekst. Alle disse effektene er i utgangspunktet positive, men blir vannet for varmt reduseres veksten igjen og kan føre til stress og økt dødelighet. For enhver art finnes det dermed et optimalt temperaturområde, et mulig temperaturområde som er noe større, og et temperaturområde som ikke tillater lønnsom oppdrett. Økende temperaturer kan gi rom for oppdrett av nye arter, men vil da forskyve andre arter. For eksempel vil en økning i temperaturen som gjør laksedødelighet á la den vi så sommeren 2002 til et tilnærmet årlig fenomen kunne skyve lakseoppdrett nordover. I tillegg til varmere vann, fører en positiv NAO også med seg mer vind og mer urolig vintervær langs norskekysten. Det gjør anleggene mer utsatt, og er en faktor som kan føre til økte kostnader, spesielt på utsatte lokaliteter. En kan da fort komme i en situasjon hvor valg av lokaliteter varierer med hvor i NAOsykelen en befinner seg. Laks Fjordene, de stabile vanntemperaturene (4?15ºC) og den gode infrastrukturen gjør Norge til et egnet sted for lakseproduksjon, og gjennom 1980- og 1990-årene var Norge den dominerende produsenten av oppdrettet laks. De senere årene har blant andre Chile gitt Norge sterkere konkurranse. Som nevnt ovenfor, så har vanntemperaturen i norske farvann vært stigende de siste 30 årene, og dersom klimaforskerne får rett, vil denne trenden fortsette. Med stabile temperaturer som kriterium for effektiv produksjon, får norsk laksenæring en ny utfordring dersom de endringene vi ser i klimaet i dag er vedvarende. Et bredere satsingsområde innen oppdrett vil da bli nødvendig hvis en vil opprettholde oppdrettsaktiviteten. Lakseoppdrett vil i et slik scenario bevege seg nordover og en kan eventuelt bruke arealene lenger sør til oppdrett av andre arter. Irer og skotter vil også kunne bli tvunget til å se på andre arter. Den sørlige utbredelsesgrensen for laks har tross alt beveget seg fra Spania til Storbritannia over de siste hundre år, og klimaendringer er mest sannsynlig en medvirkende faktor til dette. Torsk Oppdrettstorsken blir kjønnsmoden to år etter klekking ved en vekt på rundt 1,5 kg. Skal man oppnå effektiv oppdrett av torsk bør veksttiden fra utsett til slakt være maksimum 24 måneder, da de enkelte årsutsett av settefisk må være atskilt. Dersom temperaturen i sjøen stiger, vil fisken mest sannsynlig bli kjønnsmoden enda tidligere enn i dag. Noe som kan føre til problemer for oppdretterne, samtidig som vi vet at høyere temperaturer også fører til raskere vekst. Dersom man vil utnytte potensialet i raskere vekst uten å forhindres av raskere kjønnsmodning, finnes det i dag teknologier som kan hjelpe oss i dette arbeidet. Lysstyring har vist seg å kunne utsette kjønnsmodningen med seks måneder, noe som kan øke slaktevekten. Stigende temperatur kan følgelig være positiv for utviklingen av en torskenæring, om den også tåler vanntemperaturen om sommeren. Sistnevnte faktor kan imidlertid tvinge torsken nordover på lik linje med laksen. Piggvar Hoveddelen av piggvarproduksjonen foregår i dag på Atlanterhavssiden av Frankrike, Portugal og Spania. Disse landene har riktige sjøtemperaturer, markedsnærhet og investeringstilskudd for etablering av matfiskanlegg. Bransjen består i dag av et fåtall dominerende integrerte selskaper og en rekke mindre matfiskaktører, etter en periode med strukturendringer der de fleste pionerselskapene dukket under. Totalproduksjonen ligger på rundt 5000 tonn til en verdi av rundt 350?400 millioner kroner (2002). Piggvar ses på som et nisjeprodukt, med et begrenset marked, høy markedspris og kostbar produksjonsteknologi. Terskelen for å starte med oppdrett av denne arten er høy på grunn av sistnevnte faktor, og dette er en medvirkende faktor til at veksten har vært begrenset. Produksjonen av yngel av piggvar har utviklet seg fra ekstensive teknikker i pollsystemer, som i Norge på 1980-tallet, til semi-intensive teknikker i store tanker på land, til de mer effektive og intensive produksjonsteknikker som brukes i dagens kommersielle yngelanlegg. Til tross for at Norge stod for en stor del av utviklingen av yngelproduksjon, så ligger de største anleggene i Frankrike og Spania. Dette skyldes i stor grad at vanntemperaturen er for lav i Norge. Matfiskproduksjon av piggvar krever relativt høye temperaturer (mellom 11ºC og 20ºC). Landbaserte produksjonsanlegg i Norge under utvikling benytter resirkuleringsanlegg, spillvann og lavere strømpriser enn ellers i Europa. Dette krever at det legges til rette for utnyttelse av eksisterende varmtvannskilder langs kysten og store investeringstilskudd. Dersom klimaet endrer seg og fører til innslag av kaldere vannstrømmer utenfor kysten av Frankrike, Spania og Portugal (positiv NAO-indeks), så kan Norge ha et fortrinn innenfor oppdrett av piggvar, da man her har tilgang på varmt spillvann. Når vi i tillegg vet at produksjonsteknologien har kommet over de verste barnesykdommene, kan Norge ha en mulighet til å ta opp konkurransen med de landene som i dag produserer mesteparten av piggvaren. Klimaendringene kan dermed få en indirekte positiv effekt for norske oppdrettere ved at kjølige strømninger i sør medfører vanskeligheter for oppdrettsnæringen i Spania, Portugal og muligens Frankrike. I tillegg har piggvar og mange andre arter som er mer varmekjære enn de vi vanligvis finner i norske farvann den egenskapen at den kan fôres opp på plankton. Den stiller dermed ikke i den samme klassen som laks og torsk, som per i dag ales opp på marint fôr. Hvis det blir en faktisk mangel på marint fôr og dermed høye fôrpriser vil dette kunne være viktig dersom Norge skal fortsette å være en volumprodusent av oppdrettsfisk. Steinbit Utviklingen av teknologien knyttet til oppdrett av steinbit startet på slutten av 1980-tallet, og Norge er et av de ledende landene innen denne utviklingen. Andre aktører er Island, Canada og Chile, men det er anslått at Norge ligger fire til seks år foran disse konkurrentene, da man her har bygget opp en stor produktiv stamfiskbestand av oppdrettsfisk. Flekksteinbiten ser ut til å være den arten man lettest kan ale opp. Flekksteinbit finner man gjerne på sand- eller mudderbunn i arktiske strøk. Temperaturene som kreves av flekksteinbiten er lavere enn de vi finner de fleste steder i Norge om sommeren, og matfiskanlegg har dermed blitt bygget på land med inntak av dypvann. Enkelte steder i NordNorge, der vannet er kaldere, har man satt i gang prøveprosjekter for flekksteinbit i merder. Dette kan imidlertid by på problemer dersom man får en gradvis økning av temperaturene i sjøen som følge av klimatiske endringer. På den andre siden, så vet vi at flekksteinbiten er en bunnfisk, og dersom man klarer å gjennomføre forsøkene med flatbunnmerder, så vil ikke temperaturøkningen spille en like stor rolle, da de øvre lag varmes opp først. Vi må imidlertid ta høyde for hva disse endringene kan føre til hos konkurrerende land som Island og Canada. I forbindelse med positiv NAO vil man også rundt Island mest sannsynlig få høyere temperaturer enn det som har vært, mens det motsatte vil skje rundt Canada. Sistnevnte land kan dermed bli en større konkurrent enn det er per i dag, da temperaturene kan bli mer optimale der enn i Norge. Selv om steinbiten kan bli trengt nordover slik dagens temperaturtrender ser ut, vil den være en viktig art for bredden i norsk oppdrettsnæring. Og med en motsatt sykel for NAO, vil en kunne se at steinbiten følger etter andre arter sørover og blir en viktigere art for norsk oppdrettnæring i kalde perioder enn når det er varmere. Klimaendringer vil være viktig for produksjon og artssammensetning Langsiktige klimaendringer vil mest sannsynlig gi ulikt utslag på ulike oppdrettsarter og vekstforholdene deres. Klimaendringer kan følgelig gi oss en pekepinn på hvilke arter det vil lønne seg å satse på i fremtiden. Hvis en fortsetter som nå, med laksen som den eneste store arten i norsk oppdrettsnæring, vil norsk nærings konkurranseevne variere også med de langsiktige klimaendringene langs kysten. Produksjonen og næringens størrelse vil da også variere med klimaet. Får man derimot et betydelig kvantum av andre arter, vil klimaet sannsynligvis spille en mindre rolle for total oppdrettsproduksjon, mens det fortsatt vil påvirke hvilke arter man velger å satse på og stedene man produserer dem. Dette krever også at en etterhvert får større fleksibilitet i forhold til hvilke arter konsesjonene er gyldige for. Det vil for eksempel fort kunne bli optimalt for et anlegg i Nordland å produsere laks i èn periode, steinbit i neste, før en vender tilbake til laks når temperaturen igjen stiger.