Kontrakter mellom oppdrettere og kjøpere

Av Ragnar Tveterås*, Ola Kvaløy**, Petter Osmundsen* *Høgskolen i Stavanger og Samfunns- og næringslivsforskning, **Høgskolen i Stavanger Det er en rekke former for vertikal koordinering med åpne spotmarkeder og vertikalt integrerte selskap som to ytterligheter, og kontrakter som mellomløsninger (se figur 1). For laks har man de siste ti årene sett en trend mot økende grad av vertikal koordinering mellom ulike ledd i verdikjeden, hovedsakelig gjennom vertikal selskapsintegrasjon som omfatter oppdrettsleddet. Også i en rekke verdikjeder for landbruksprodukter har graden av vertikal koordinering økt, men der har den dominerende metoden gjerne vært langsiktige kontrakter. I denne artikkelen ser vi nærmere på løsningene som man har valgt i landbruket. Det kan hevdes at kontraktsbaserte løsninger i stor grad har blitt ignorert av havbruksnæringen. Dette kan delvis forklares med at vi generelt har lite erfaring med denne formen for vertikal koordinering i Norge, og at utforming av «gode» kontrakter krever mye kompetanse. Vi tror det er verdifulle lærdommer for havbruksnæringen å hente fra løsningene som andre landbruksnæringer har valgt. I denne artikkelen gjør vi rede for drivkrefter bak bruk av kontrakter i noen næringer, og hvordan kontraktene er utformet. Her vil vi fokusere spesielt på amerikansk landbruk, bl.a. fordi bruken av kontrakter er mest utbredt der, og fordi kontrakter i amerikansk landbruk har blitt gjenstand for de grundigste studier av uavhengige fagøkonomer. I en oppfølgingsartikkel i et senere nummer av Norsk Fiskeoppdrett vil vi diskutere fellestrekk og ulikheter mellom oppdrett og landbruk som har implikasjoner for bruk av kontrakter i oppdrett. Og mulige effekter av kontrakter på inntekter, kostnader, økonomisk risiko og adgang til kapital i oppdrettsnæringen. Kontrakter og vertikal integrasjon i amerikansk landbruk I 1997 ble 34% av den totale produksjonen i amerikansk landbruk solgt på kontrakter. Men det er store forskjeller i andelen som blir solgt på kontrakter mellom ulike landbruksnæringer. Andelen av kjøtt som blir solgt på kontrakter fra oppdrettere til pakkerier er over 80% for broilere, over 70% for svin, ca. 60% for kalkun og ca. 25% for storfe. For broilere har denne andelen vært tilnærmet uforandret siden 1950-tallet, mens for de andre kjøttproduserende næringene har det vært en betydelig økning de siste tiårene. Andelen av produksjonen som leveres i vertikalt integrerte verdikjeder er langt lavere for disse næringene; under 20% for broilere, ca. 30% for kalkun, under 10% for svin og ca. 5% for storfe. Det resterende volumet omsettes i åpne markeder. Men bare for storfe er andelen som selges i spot- eller kontantmarkeder over 50%. Drivkrefter bak økende grad av vertikal koordinering Det er flere drivkrefter bak økende grad av vertikal koordinering i verdikjeder for kjøtt. For det første har det skjedd viktige teknologiske endringer i prosessering av kjøtt i pakkerier. Arbeidskraft har blitt erstattet med maskiner, noe som har ført til at kapitalintensiteten har økt. Med økt kapitalbinding har det blitt stadig viktigere å ha høy og jevn kapasitetsutnyttelse for å oppnå lave kostnader og en tilfredsstillende avkastning på investeringene. Dette har gitt pakkeriene et økonomisk insitament til å sikre råstofftilgang gjennom kontrakter eller vertikal integrasjon. De nye prosesseringsteknologiene har også medført en økning i den optimale skalaen på pakkeriene, noe som har ført til en reduksjon i antallet pakkerier i USA, og dermed færre pakkerier å selge til for oppdrettere. For eksempel har antallet pakkerier i USA siden 1980 blitt redusert fra 600 til 170 for storfe, og fra 500 til 180 for svin. Transportmulighetene for levende dyr fra gård til pakkeri begrenses av økonomiske faktorer, biologiske faktorer og myndighetskrav. En typisk øvre grense for transport av broilere er 30-50 kilometer. Dette betyr at det ofte er svært få alternative pakkerier å velge mellom for oppdrettere. Det nærmeste pakkeriet vil ofte ha en stor forhandlingsmakt som kjøper pga. merkostnaden ved å frakte til det nest nærmeste pakkeriet. Gris og storfe kan transporteres over lengre distanser enn broilere, men også her spiller transportkostnader en rolle. Økende bruk av maskiner i prosessering har også økt behovet for et uniformt råstoff m.h.p. størrelse, fett osv. fordi det er kostbart å måle råstoff og justere maskiner for å kunne prosessere ulike størrelser. Det er vanskelig å sikre et uniformt råstoff gjennom spotmarkeder. Fordi dette krever tiltak i produksjonen lenge før dyret er slakteklart, og fordi spotmarkeder ofte ikke gir tilstrekkelig med informasjon om råstoffet. Også i primærproduksjonen har det skjedd viktige teknologiske endringer med klare likhetstrekk til pakkeriene. Bøndene har tatt i bruk mer produktive teknologier som kjennetegnes ved at de er mer kapitalintensive, mer spesialiserte og har en større optimal skala. Bygningene og maskinene som en broilerprodusent har investert i har få eller ingen anvendelser utenom denne typen produksjon. For at en bonde skal ha noenlunde sikkerhet for en tilfredsstillende avkastning på stadig større investeringer, som man har vært nødt til å foreta for å være konkurransedyktig på produksjonskostnader m.m., har det vært nødvendig å inngå forpliktende kontrakter med kjøper. Sluttkundene har blitt stadig mer krevende når det gjelder produktdifferensiering og uniform (jevn) kvalitet. Produktdifferensieringen går på grad av bearbeiding og tilpassing til ulike behov hos konsumenter (etnisk mat, sunn mat, tilberedningsgrad, mengde etc.). I 1970 stod hele broilere for over 70% av volumet som ble levert fra pakkerier. Denne andelen hadde blitt redusert til under 20% i 1995, og andelen av brystfileter, kyllingvinger og mer bearbeidede produkter hadde økt til ca. 70% av volumet. Storkjøkken, ferdigmatkjeder og supermarkeder har også i økende grad ønsket seg standardiserte, porsjonerte produkter som medfører mindre arbeidsoperasjoner for dem knyttet til måling og porsjonering. Uniform kvalitet har blitt stadig viktigere både for å spare supermarkeder o.a. for målekostnader, men også for å skape trygghet hos konsumentene, og dermed økt tilfredshet og gjenkjøpsfrekvens. Økte krav til matvaretrygghet, enten disse kommer fra myndigheter eller supermarkedskjeder, har medført at pakkerier har vært nødt til å investere i en rekke teknologier, oppgradere kompetansen hos ansatte gjennom rekruttering og opplæring, og innføre HAACP-systemer. Dette har medført økte faste kostnader som har forsterket behovet for storskaladrift og høy kapasitetsutnyttelse. Produksjonskontrakter og markedskontrakter Det er to hovedklasser av langsiktige kontrakter som råder i landbruket - markedskontrakter og produksjonskontrakter. I markedskontrakter (eng: marketing contracts) blir oppdretter og kontraktør (f.eks. pakkeri) enige om hvor mye og når produkter (f.eks. slakteklare broilere) skal leveres, prisformel og produktkarakteristika. Bortsett fra dette har kontraktøren liten direkte kontroll over oppdretterens produksjonsbeslutninger. Langsiktige kontrakter for svine- og storfeoppdrett er i hovedsak markedskontrakter. I produksjonskontrakter (også kalt resource providing contracts) har kontraktøren i tillegg innflytelse over mange av oppdretterens beslutninger når det gjelder innsatsfaktorer og produksjonsprosess, og eier også flere viktige innsatsfaktorer. Produksjonskontrakter blir typisk inngått mellom oppdrettere og såkalte integrators, som er store selskaper som eier fôrproduksjon, klekkerier og pakkerier, og gjerne har FoU-aktiviteter hvor man foretar store investeringer på flere av disse aktivitetene. I broileroppdrett spesifiserer produksjonskontrakter gjerne at integratoren leverer nyklekkede kyllinger, fôr, veterinærtjenester og andre rådgivningstjenester. Oppdretteren eier bygninger og leverer arbeidskraft. Nesten all kontraktsbasert broilerproduksjon i USA foregår i dag på produksjonskontrakter. I forhold til markedskontrakter krever produksjonskontrakter mindre driftskapital, fordi oppdretter slipper å kjøpe viktige innsatsfaktorene i markedet. Produksjonskontrakter fører også til at oppdretter ikke trenger å investere så mye i egen kompetansebygging. Men det fører dermed også til at han har mindre kompetanse på noen områder. Dette kan være problematisk hvis han får problemer med tilvekst og kvalitet, og dette egentlig skyldes forhold som integratoren er har mer kunnskap om og er ansvarlig for, f.eks. fôr, kylling, medisiner eller rådgivning, og dermed burde ta det økonomiske ansvaret for. Generelt gir produksjonskontrakter kontraktør mer informasjon om årsaker til produksjonsresultater i forhold til oppdretter enn markedskontrakter. Produksjonskontrakter vil generelt redusere den økonomiske risikoen til oppdretter i større grad enn markedskontrakter. Fordi produksjonsrisikoen synker når man får tilgang til et høykompetent rådgivningsapparat, og fordi typiske prisformler i produksjonskontrakter gir lavere prisrisiko. Noen studier har funnet at produksjonskontrakter kan skifte mellom 80% og 97% av inntektsrisiko fra oppdretter til kontraktør. Spørsmålet er i hvilken grad den gjennomsnittlige fortjenesten til oppdretter blir redusert som følge av at integratoren fjerner en del av den økonomiske risikoen, og at oppdretter blir mer avhengig av integrator på en rekke områder. Fordeling av fortjeneste mellom oppdretter og kontraktør avhenger av den relative forhandlingsmakten. For en oppdretter vil transportavstander til konkurrerende pakkeriselskaper bety mye for forhandlingsmakten. Prisformler i USA I markedskontrakter for svin har man ofte en prisformel med markedspriser fra store, veletablerte spotmarkeder som såkalt basispris. Dermed unngår man hyppige, kostbare reforhandlinger av basispris i kontrakten hver gang det skjer endringer i markedspriser. Fra basisprisen foretar man avslag eller premierer relatert til størrelse og kvalitet på de leverte dyrene. For eksempel vil pakkerier typisk belønne store griser med lavt fettinnhold i kjøttet i prisformlene. For produksjonskontrakter på broilere er situasjonen en annen. Kontraktsprisene har normalt ikke basispriser som er relatert til spotpriser, delvis fordi det er få spotmarkeder igjen å forholde seg til. Et sentralt element i kompensasjonen til oppdretter er den såkalte settlement cost, som typisk kan ha følgende formel: Settlement cost = (antall kyllinger . pris kylling + mengde fôr . pris fôr) / slaktevekt til broiler. Nesten alle broilerkontrakter har en todelt kompensasjonsstruktur som består av en basiskompensasjon og en variabel bonus basert på oppdretterens prestasjon m.h.t. settlement cost relativt til andre oppdrettere som er med i samme «turnering», f.eks.: Pris per kg = Basispris + (Gj.sn. settlement cost ? egen settlement cost), hvor Gj.sn. settlement cost er gjennomsnittet for alle oppdrettere i samme turnering. Settlement cost-elementet gir oppdretter incentiver til å redusere dødelighet, øke slaktevekt og redusere fôrfaktoren. En turnering består av et antall oppdrettere som leverer til samme integrator i en gitt periode, og som er lokalisert i samme region, slik at de i prinsippet skal ha blitt utsatt for de samme sjokk. Slike prisformler skal altså frita dyrker fra den økonomiske risiko knyttet til felles sjokk, f.eks. temperatur, sykdom, kvalitetskylling og fôr. Samtidig kan turneringselementet føre til en stadig hardere konkurranse mellom oppdrettere, fordi det ikke er tilstrekkelig å forbedre seg i absolutt forstand ? man må også heve produktiviteten i forhold til andre oppdrettere. Hvem tjener på kontrakter? I prinsippet blir kontrakter bare inngått dersom begge parter har noe å tjene på dette sammenlignet med deres beste alternativer. Den store veksten i bruk av kontrakter i landbrukssektorer tyder på at det er velferdsgevinster knyttet til disse, gitt utviklingen i teknologier og markedskrav som har ført til at tradisjonelle spotmarkeder ikke fungerer effektivt. Dette betyr ikke at de rådende kontraktsregimer blir ansett som ideelle av alle involverte parter. I USA har det vært debatt om en rekke sider ved kontrakter i landbruket. I brede kretser råder det en oppfatning om at de store broiler integrator-selskapene tar en uforholdsmessig stor andel av fortjenesten i verdikjeden, slik at det blir svært lite igjen til oppdretterne. Mange broileroppdrettere ender opp med lønninger som ligger under den relativt lave amerikanske minstelønnen. Det har vært politiske initiativer både på delstats- og føderalt nivå for å innføre lover som gjennom regulering av kontraktsformer kan sikre de økonomiske interessene til broileroppdrettere. Det har bl.a. vært aktuelt å forby prisformler med turneringer. De store integrator-selskapene er mer mobile enn oppdrettere, fordi de typisk har virksomheter i flere regioner og kan flytte produksjon mellom dem. Integratorer har også generelt bedre kunnskap om relevante forhold både på produksjons- og markedssiden. Ved reforhandlinger av kontrakter kan integratorer utnytte den forhandlingsmakten som flere utsidealternativer gir dem. I hvor stor grad lav økonomisk avkastning til f.eks. broileroppdrettere skyldes overkapasitet i oppdrettsleddet, produksjonskontrakter eller andre forhold kan diskuteres, men det er ikke tvil om at de strukturelle endringene som har skjedd når det gjelder teknologi og selskapsorganisering har bidratt til å svekke forhandlingsmakten til oppdrettere. Det hevdes også at integratorer tvinger oppdrettere til å investere i spesialisert produksjonsutstyr i stor skala, slik at det er kostbart å trekke seg ut av en kontraktsrelasjon. Kontrakter har ofte også vært kortsiktige. Ofte skrives kontrakter bare for én kohort av broilere som oppdretter fôrer opp. Dermed får integratorer mulighet til å utnytte forhandlingsmakt i hyppige reforhandlinger. En av de viktigste lærdommene fra amerikansk landbruk synes å være at oppdrettere i flere regioner har vært for svakt organiserte i forhold til de store selskapene de står overfor. Dette har integratorer utnyttet når de har utformet kontrakter. I neste artikkel vil vi gå grundigere inn på ulike lærdommer for norsk havbruksnæring.