Laget “kokebok” om urfolksrettigheter og ASC-standarden

Kintel har er også siviløkonom fra UiN og har også en bachelorgrad i statsvitenskap fra NTNU. Han har også erfaring som underleverandør av dykketjenester til ulike oppdrettsselskap og har også hatt kortere opphold som røkter underveis i studiet hos flere selskap i Tysfjord-bassenget.

– Jeg har forsøkt ta denne helhetsforståelsen inn i arbeidet med oppgaven, og ikke minst at jeg har god oversikt og kjennskap til det samiske samfunnet etter å ha vært aktiv med utvikling av samisk språk og urfolks entreprenørskap over mange år.

Oppgaven er skrevet i Chile i forbindelse med et praksisopphold der i siste semesteret i bachelorstudiet. Og Chile som stat har i likhet med Norge ratifisert den viktige ILO-konvensjon 169 som blant annet bekrefter urfolks rett til fritt, informert forhåndssamtykke i saker som angår dem. ASC-standardens urfolkskriterier er jo blant annet basert på akkurat denne konvensjonen og denne forpliktelsen.

– Det var veldig interessant å se hvordan ting gjøres i Chile, og når det gjelder oppgavens tema så har jo Chile flere urfolk og spesielt Mapuche-folket er jo stort i urfolkssammenheng. Det er den forbindelse interessant at for eksempel våre naboland Sverige og Finland ikke har ratifisert ILO 169, trolig fordi den forplikter statene i større grad enn mange av politikerne vil. Så sett med urfolks øyne så er denne aksepten av urfolks rettigheter som oppdrettsselskapene nå har gjort, et godt steg i riktig retning.

For Norge gjelder disse samiske marine rettighetene primært fra Nordre Nordland og nordover når en snakker om sjøanlegg. Selv om det i dag er relativt få anlegg eid av disse største selskapene som har forpliktet seg til ASC-standarden, så vet vi at det er i nord veksten innen oppdrett vil komme, derfor blir området gradvis viktigere og da er det en fordel å ha verktøy til å redusere potensielle konflikter.

- Jeg har laget en modell eller en liten “kokebok” om en vil, for selskapene som har forpliktet seg. Jeg har stor tro på kommunikasjon og dialog som verktøy, og jeg tror at dersom selskapene oppriktig vil dette så kan en oppnå bra resultater og større tillit hos lokalbefolkning, både samer og øvrige.

Kintel har nå søkt seg inn på mastergrad i havbruk ved UiN.

– Jeg skal nå først komme inn, og hvis jeg gjør det så blir nok masteroppgaven innenfor biologi, jeg synes det er utrolig spennende å få bidra i næringen som jo har en lysende fremtid.

Lakseoppdrett er på vei mot en bærekraftig utvikling. Global Salmon Initiative (GSI), som består av 17 medlemsbedrifter som representerer over 70% av den globale lakseproduksjonen, har forpliktet seg til å sertifisere alle sjøanleggene til sine medlemsbedrifter etter ASC Salmon Standard innen 2020. Standarden består av miljømessige, sosiale og økonomiske kriterier som skal sertifiseres av uavhengig organ for hvert anlegg.Et av kriteriene beskriver urfolks rettigheter.

Denne oppgaven beskriver hvordan lakseoppdrettere kan oppfylle ASC Salmon Standard med hensyn til urfolks rettigheter i Norge, Chile og Canada. Urfolkskriteriet i ASC Salmon Standard er basert på ILO-konvensjon 169 og plasserer dermed fritt, informert samtykke fra urfolk som et fundament for enhver beslutning som gjelder urfolk. Altså er det bedriftenes oppgave å gjennomføre konsultasjoner med urfolk som påvirkes av det aktuelle oppdrettsanlegget, og dette må gjøres for hvert eneste anlegg en ønsker å etablere i slike områder.

Oppgaven peker også på viktige variasjoner mellom de tre landene med hensyn til hvordan urfolksspørsmål behandles, den mest åpenbare er deres sosiale organisering i respektive representative organisasjoner. I Canada må avtaler gjøres direkte med en av de 600 First Nations, her er allerede urfolks rettigheter allerede implementert i regelverket for tildeling av akvakulturlokaliteter, i alle fall i British Columbia. I Chile sliter de ni urfolk staten har anerkjent generelt med utvikling og selvbestemmelse i forhold til myndighetene, og har ingen representative folkevalgte organer.

I Norge utgjør samene et lite mindretall i befolkningen generelt, men har ett representativt folkevalgt parlament (Sametinget), slik sett er bildet i alle fall mer oversiktlig i Norge sammenlignet med de to øvrige landene. Oppgaven foreslår en modell for å lage en hovedplan på konsernnivå initiert av toppledelsen. Et flytskjema for hvordan en kan konsultere med urfolk presenteres også i oppgaven. Begge verktøyene er med mindre tilpasninger brukbare i alle de tre landene. Ekstern kompetanse for konsultasjon er sentralt, men må være av en slik type og organisering som er akseptabel for urfolk, fortrinnsvis en av sine egne.

Visse viktige utfordringer er også identifisert og forsøkt besvart.Blant dem identifisering av urfolk berørt av oppdrettsanlegg, overvåking/rapportering av oppdrettsbedriftens aktiviteter og også strukturer for kommunikasjon mellom selskapet og interessenter, basert på Social Impact Assessment standard. Oppgaven viser også noen eksempler på hvordan selskaper som opererer i urfolksområder eventuelt kan kompensere for sin virksomhet, med spesiell fokus på arbeidsplasser til berørte befolkning, samt utdanning/opplæring eller kombinasjon av disse.