Marine Breed tapte mot Mattilsynet
Marine Breed saksøkte staten for 11,7 millioner kroner for tap som følge av Mattilsynets pålegg om restriksjoner. Retten mente derimot Mattilsynet hadde nødvendig hjemmel i Matloven og avviste kravet.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Marine Breed drev med salg av torskerogn til oppdrettere. Høsten 2008 konstaterte DK klinisk utbrudd av sykdommen Francisellose i et oppdrettsanlegg i merder med torsk som skulle benyttes til stamfiskproduksjon. DK fattet vedtak med restriksjoner overfor lokaliteten og overfor en annen lokalitet som fisk var flyttet til. Ved sistnevnte lokalitet foregikk det stryking av rogn for omsetning og også her ble det stilt diagnose Francisellose. Francisellose var en sykdom som på det tidspunktet ikke var listeført i forskriften som regulerte listeførte sykdommer. Den har senere blitt tatt inn i listene.
Det fremsto som uklart om Mattilsynet hadde hjemmel for å pålegge restriksjoner ved påvisning av sykdom som ikke var listeført og av den grunn fikk virksomheten medhold i sin klage i klageinstansen. Marine Breed gikk deretter til erstatningssøksmål mot staten v/Fiskeridepartementet for tap de påsto å ha lidt som følge av de restriksjonene som DK hadde pålagt dem. Kravet var på 11,7 millioner kroner. Ansvarsgrunnlaget var at vedtakene ble påstått å være ugyldige, fordi de manglet hjemmel og subsidiært at vedtakene var uforholdsmessige.
Staten ble frifunnet for kravet i tingretten, men virksomheten anket til lagmannsretten over feil i bevisbedømmelsen og feil rettsanvendelse.
Lagmannsretten tok stilling til Matlovens anvendelsesområde, hvor loven § 19 og § 23 ble behandlet spesielt.
Retten kom til ifølge Mattilsynet til følgende konklusjon: Dersom vilkårene i matloven om at det er påvist smittsom sykdom med ”vesentlige samfunnsmessige konsekvenser” er tilstede, vil lovens aktsomhetsplikt og bla forbud mot omsetning og flytting av levende dyr inntre; §§ 19 første og annet ledd. Videre kom retten til at når denne situasjonen var konstatert hadde DK hjemmel i § 23 til å gjøre det de mente var nødvendig for å hindre smittespredning.
Staten ble deretter fullstendig frifunnet for erstatningskravet og virksomheten ble idømt saksomkostninger. Dommen er nå rettskraftig.