Markedsadgang er største utfordringen

Av kritiske suksessfaktorer er profesjonelt og langsiktig markedsarbeid, å tilby de kvaliteter som markedet etterspør, etablere tillit til norske leveranser i markedet og ha en oversiktlig og forutsigbar tilgang på kvalitetsskjell noen av momentene som planen trekker frem. - Derfor prioriteres markedet sterkt i denne strategirapporten. En mer langsiktig strategi kunne gitt andre forhold høyere prioritet, sier Gunnar Eiken i Stiftelsen Norsk Skjellforum. Det europeiske markedet kontrolleres av relativt få europeiske aktører som kan ha motiv for å beskytte egen markedsdominans, og det er ikke noen hemmelighet at etablerte utenlandske markedsaktører tilsynelatende agerer for å legge hindringer i veien for markedsadgang. Spesielt for norske blåskjell. - Dette tar vi imidlertid som er tegn på at norsk skjellnæring blir sett på som en potensiell trussel og at vi dermed er på rett vei, sier Eiken. Han mener at norske myndigheter må undersøke om det europeiske skjellmarkedet fungerer i henhold til internasjonale konkurranseregler. Hvis så ikke er tilfelle, må nødvendige tiltak settes i verk. Som god nummer to er det de finansielle rammevilkårene som næringen selv mener er med å sette de sterkeste begrensingene på kort sikt. - Det er et stort behov for offentlig medfinansiering for å bringe næringen inn i en kommersiell fase, sier Eiken, og trekker frem tema som ulike former for driftskreditter, tilskudd, lån og offentlig egenkapital. Les mer i papirutgaven Rammebetingelser Å få en skjellkonsesjon der mulighetene for drift er best er ikke alltid like lett. Derfor etterlyses det i planen et bedre regelverk som gir forvaltningen et nødvendig redskap for å sikre næringen riktig og lik behandling uavhengig av geografisk lokalisering. - Samdrift og polykulturer kan få betydning for økonomien i kommersiell skjelldyrking. Derfor er det et behov for økt kunnskap om skjell som potensiell smittespreder ved samlokalisering og flytting av yngel, sier Eiken. Potensialet Blåskjell, østers og kamskjell er inne i ulike faser på veien mot kommersialisering, men felles for dem alle er at man uten tvil aldri har vært så nær industriell produksjon som man er nå. Som i resten av Europa er det blåskjellproduksjonen som har størst volum i Norge, målt både i antall aktører og i produsert og eksportert volum. Veien mot kommersialisering har blitt lenger enn tenkt for alle artene. - Dette skyldes nok at både de biologiske så vel som de teknologiske utfordringene har vært større enn forutsett, men det har også betydd mye at satsingen på nye marine arter knapt nok har vært halvhjertet hos flertallet av norske politikere. Så langt har satsingen mest kommet til uttrykk i politiske festtaler, mens uttellingene i bevilgninger til FoU og næringsutvikling har vært for små i forhold til behovene, sier Eiken og understreker at nå i begynnelsen av 2004 står skjellnæringen overfor en situasjon der man er på nippet til å lykkes. Status Blåskjelldyrkerne rapporterer om store mengder skjell i sjøen og eksportstatistikken har vist økninger år for år. Ved utgangen av oktober 2003 lå eksporten ca. 65 % høyere enn på tilsvarende tid i 2002. - Produksjonsøkningen er imidlertid større, så eksporten kunne vært vesentlig større dersom man hadde fått solgt den mengde skjell man ønsket, sier Eiken. Evig eies kun et dårlig rykte Mange norske skjelldyrkere og eksportører har i de siste årene prøvet seg på å selge skjell på Kontinentet. Dette har ikke alltid vært like suksessfylt. - En del leveranser har det blitt, men det har vært vanskelig for enkeltaktører å levere de kvaliteter og mengder som markedet har etterspurt. I tillegg har mange av likviditetsmessige årsaker sett seg tvunget til å selge skjell i bulk, fortrinnsvis til videreforedlingsindustrien. Dette er et dårlig betalende marked. Over tid har norske aktører derfor pådratt seg et uheldig rykte, forklarer Eiken. Konsekvensen av dette er at det nå er vanskelig å oppnå fornuftige priser på kvanta av betydning da det gis inntrykk av at norske blåskjell er av dårlig kvalitet. - Dette mener vi ikke stemmer, for flere tilbakemeldinger viser at norske kvalitetsblåskjell faktisk ikke står tilbake for noe av det som blir produsert på Kontinentet, sier Eiken. Vertikal integrering I strategiplanen hevdes det derfor at det trengs en bedre organisering av salg og markedsføringsfunksjonen for å bedre markedsadgangen. - For å sikre tilgangen til markedsinformasjon i alle ledd av produksjonskjeden og for å oppnå en rettferdig fordeling av verdiskapningen, er det mye som tyder på at man bør tilstrebe en vertikal integrering. Den enkelte aktør må spesialisere seg på sitt ledd med maksimal fokus på kvalitet. Det ser ut til at en struktur med regionale pakkerier kan komme til å spille en viktig rolle når en skal utvikle og implementere kunnskaper om produksjon av kvalitetsskjell tilpasset markedets behov, sier Eiken. Færre aktører Strategiplanen hevder videre at virkemiddelapparatet bør konsentrere sin innsats med tung satsing på noen få aktører, hvor effekten av virkemiddelbruken kontinuerlig evalueres i lys av hva næringen som helhet er tjent med. En spredning av midler på mange små aktører, mener en i planen øker risikoen for at effekten blir liten. Produksjon Flertallet av blåskjelldyrkerne sliter foreløpig med å styre produksjonen av skjell. Mange holder fortsatt på med første generasjons utsett der de til en viss grad har forsøkt å implementere teoretiske kunnskaper. Dyrkerkompetansen er i rask utvikling og det er påvist at et godt valg av lokalitet og utforming av anlegg sammen med tynning og/eller utstrømping gir de beste forutsetninger for en forutsigbar produksjon. - Hittil er det lagt for lite vekt på å finne fram til gode lokaliteter. Det bør derfor arbeides med å finne gram til praktiske og gode kriterier for en lokalitets produksjonsevne, slik at søknad om fremtidlige lokaliteter blir basert på kunnskap mer enn tilfeldigheter. Logistikk Begrensningen i antall pakkerier har vært et logistikkmessig problem for mange produsenter når de skal framby og eksportere sine skjell til Europa. - Ved vurdering av antall og lokalisering av pakkerier er det viktig å fokusere på at pakkeriene bør ha en viss regional funksjon. Det er viktig at nye pakkerier baseres på tilgang til nødvendig biomasse. At de bidrar til å øke markedsinformasjon i alle ledd i produksjonskjeden og det er sannsynligvis en fordel at produsentene er inne på eiersiden for å sikre stabilitet og fornuftig fordeling av verdiskapningen. Et samarbeid mellom pakkerier bør også vurderes for å sikre leveransene, heter det i strategiplanen. Rammevilkår I rapporten er en helt klar på at en suksess vil avhenge av om nasjonen er villig til å satse tilstrekkelig og målrettet nok. Så langt oppfattes innsatsen som ujevn. - For å utløse potensialet, må vi ha en bred enighet om en tung og koordinert offentlig satsing over en tiårsperiode, sammen med en forutsigbar og positiv holdning fra finansinstitusjonene. Da er vi rimelig sikre på at skjellnæringen har alle muligheter til å bli en lønnsom næring av stor betydning for Norge, sier Eiken.