Med et kritisk blikk på villaksforvaltningen

Elisabeth Nodland

På Kyst.no har vi, den siste tiden, kunnet lese mye om villaksforvaltningen og hvordan den eventuelt kan forbedres. Her er Norske Lakseelvers svar på egen forvaltningsstrategi.

- All diskusjon om villaksforvaltning ses i lys av lakse- og innlandsfiskeloven, sier Erik Sterud i Norske Lakseelver. Lovens primære formål er å sikre at alle våre laksebestander bevares som selvreproduserende enheter, men loven sier også at bestandene skal forvaltes så de gir et høstbart overskudd som kommer både sportsfiskere og fiskerettighetshavere til gode. Den relativt ferske retningsgivende ”kvalitetsnormen for villaks” sier noe om hvor stor reduksjonen av det høstbare overskuddet kan være uten at en bestand regnes som svekket. Både lakseloven og kvalitetsnormen er viktige styringsdokumenter både for den sentrale og den lokale villaksforvaltningen i Norge, ved hhv Miljødirektoratet og de mange elveeierlagene.

Viktigheten av å forvalte elvefasen

- Det er jo i elva laksens livssyklus både starter og avsluttes, så elvefasen er ekstremt viktig. Elver uten vann, gyteplasser, oppvekstområder eller mat til laksungene gir ingen laks på kroken – så enkelt er det, sier Sterud.

- Hvordan synes du denne delen av livssyklusen forvaltes og hva gjør dere i Norske Lakseelever for å gjøre elven klar for gyting?

- Det holder å ta et blikk bakover i historien så ser vi at svært mange vassdrag i Norge har blitt utnyttet/ødelagt uten tanke for de anadrome laksefiskene. Utslipp og forurensing, reguleringer, kanaliseringer, grusgraving og bygging av ulike sperrer i både hovedløp og sideløp har hatt store konsekvenser for fiskebestandene, sier Sterud. En betydelig større miljøbevissthet siden 70-tallet har imidlertid gjort at situasjonen er kraftig forbedret. Dette er kanskje spesielt tydelig i elver som renner gjennom større byer. Elver som Otra i Kristiansand og Drammenselva er gode eksempler på elver der ingen engang tenkte tanken på at man igjen skulle kunne fiske laks og sjøørret.

Habitatrestaurering og -forbedring er gode tiltak - I våre dager har den økologiske forståelsen blitt enda større, og dette ser vi blant annet på de nye prinsippene for kultivering som nå gjøres gjeldende. I Norge har vi lange tradisjoner for fiskeutsettinger som kompenserende eller forsterkende tiltak. Dette har vært viktig, og er det stedvis fremdeles, men i moderne forvaltning ønsker man heller tiltak som bedrer laksens og sjøørretens muligheter for selv å øke produksjonen. Habitatrestaurering og -forbedring er moderne tiltak.

- Ethvert vassdrag har en begrensning - Så er det viktig å forstå at selv ikke en laksebestand som er uberørt av menneskelige påvirkninger vokser inn i himmelen. Ethvert vassdrag har en begrensning på hvor mange laksunger som kan produseres. Naturlige begrensende faktorer er mattilgang og trygge oppvekstplasser for laksungene (antall plasser i barnehagen). Basert på dette har igjen enhver elv en øvre bærekapasitet for hvor mange gytelaks som er ”nødvendig” for å produsere nok avkom til å fylle disse plassene. Dette økologisk gitte antallet er dog ikke noe man kan telle seg til. Det må beregnes teoretisk ut i fra hvordan elevene ser ut. Forskere har gjort slike beregninger og basert på disse er det nå innført gytebestandsmål i norske elver. Dette er et mål på hvor mye laks som må være igjen om høsten etter fiskesesongen for å sikre antatt maksimal produksjon av lakseunger i elva, sier Sterud. Den grunnleggende oppgaven til rettighetshaverne er å sikre at det ikke høstes av denne livsnødvendige gytereserven, men av et evt. overskudd. Differansen mellom lakseoppgangen (innsiget) og gytebestandsmålet er det høstbare overskuddet. Dette er akkurat samme prinsipp gjelder for eksempelvis norsk arktisk torsk (skrei). Her er det forskernes modeller som er grunnlaget for kvotene, som sikrer at fiskerne høster av rentene og ikke grunnkapitalen. Slik må det være.

- Vi får stadig bedre verktøy - I sum mener vi både sentrale og lokale holdninger til viktigheten av å bevare og forvalte våre villaksressurser har blitt bedre. Vi får også stadig bedre verktøy for å gjøre jobben enda bedre, og vi mener at det arbeidet som legges ned i den sentrale og lokale lakseforvaltningen stort sett er bra. Viktigere enn hva vi mener er imidlertid oppfatningen til lakseforskerne, påpeker Sterud. Hvert år utgir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, VRL, en statusrapport for norske laksebestander. Den viser at forvaltningen i stadig større grad lykkes med å sikre nok gytefisk. Bortsett fra i Tana, som er komplisert fordi vi deler forvaltningen med et annet land (Finland), er eksempelvis ikke overbeskatning regnet som et problem for norske laksebestander. Høstingen er med andre ord tilpasset innsiget. Nettopp fordi man ser at mange laksebestander er svekket eller svake, selv om forvaltning og tiltak i elvene blir stadig bedre, har forskerne i stadig større grad kastet blikket på sjøfasen og de faktorene som gjør at sjøoverlevelsen for mange bestander i dag må kunne karakteriseres som kritisk lav.

Hva kan villaksnæringen bli bedre på i sin forvaltning?

- Sannsynligvis har vi forbedringspotensial på alle områder. Nå har vi nettopp fått på plass en ny paragraf i lakse- og innlandsfiskeloven som påbyr organisering av alle rettighetshaverne i et vassdrag, sier Sterud. For mange elvers vedkommende har dette vært på plass i mange år, men i noen vassdrag vil dette føre til endringer. Vi tror dette vil øke alle rettighetshavernes ansvarsfølelse for hele elva, og ikke bare egen eiendom og egen fiskerett. Vi ser ellers at det er en utfordring å gå fra en historisk situasjon der laksen mange steder har vært i overflod, til nå å bli et knapphetsgode. Uttrykket ”når krybben er tom bites hestene” er meget bra og er betegnende på situasjonen i en del elver. Dette har vi sett under årets sesong, og vi får nok også se det i fremtiden. Norske Lakseelvers rolle i den situasjonen, må være at vi hele tiden bestreber oss på å følge med og oppfordre våre medlemmer til å tilpasse den lokale forvaltningen det kunnskapsgrunnlaget som våre mange dyktige lakseforskere til enhver tid forsker seg fram til. Selv om det vil føre til endrede forvaltningsprinsipper. Vi har også en svært viktig rolle i å hjelpe forskerne. Blant våre mange medlemmer er det mange med svært høyt kunnskapsnivå. Både om laks generelt, men ikke minst om lokale forhold. Blant annet når det gjelder lokale tilpasninger av modellene for beregning av gytebestandsmål, ser vi at mange av våre medlemmer har mye å bidra med slik at den generelle beregningsmodellen får den nødvendige justeringen.

- Vanskelig å finne robuste forvaltnings- og beskatningsmodeller - Når det gjelder villaksforvaltning generelt må vi til slutt aldri glemme at dette er forvaltning på mikronivå sammenliknet med annen fiskeriforvaltning. Selv om vi har mange villaksbestander i Norge, er mange av dem er svært små. Ikke mer enn 140 elver har årlige fangsttall på mer enn 100 laks, og i kun 24 elver fanges det årlig mer enn 1000 laks. Det sier seg selv at det kan være vanskelig å finne robuste forvaltnings- og beskatningsmodeller, når variasjoner på kun et titalls laks i en fangst- eller gytesammenheng kan ha betydning. Dette stiller helt andre krav til forvaltningen enn de som stilles når man skal beregne fangstkvoter i størrelsesorden 1 million tonn slik vi kjenner fra for eksempel torskeforvaltningen.

Hvorfor er det så få elver som har egen lakseteller?

- Dette er nok et resultat både av elvenes beskaffenhet og ikke minst økonomi. Hvem skal finansiere dette, spør Sterud. For å sikre telling av all oppvandrende laks (evt også utvandrende smolt) kreves det mange steder omfattende installasjoner. Dette er dyrt, og ikke minst kan det være teknisk utfordrende. Vi tror heller ikke det bør være noe mål å ha laksetellere i hvert et vassdrag. Kanskje bør vi ha en del flere enn det finnes i dag, men først og fremst bør vi hente ut mest mulig informasjon fra de tellerne som allerede er i drift, og bruke den informasjonen som utgangspunkt for kunnskapsinnhenting om liknende elver uten laksetellere. Sammenlikning av eksempelvis laksetellinger og fangstresultater i én elv kan gi verdifull informasjon når man kun har fangstresultater å forholde seg til i en naboelv. Spesielt når man sammenlikner langtidsserier. Dessuten må vi ikke glemme at det foregår mye manuell laksetelling i mange vassdrag. Det høres kanskje rart for mange at man kan få sikre data ved å telle laks mens man driver nedover en elv med dykkerutstyr, men sammenlikning av resultater fra drivtellinger og installerte laksetellere viser at man klarer å telle kanskje 90 prosent av all gytefisk ved drivtellinger. Når man har langtidsserier fra slike tellinger har man altså et godt og sikkert grunnlag for å oppdage endringer i oppgangen.