Møte ved milepælen

Kommentar av Torben Foss Den vekker vonde minner for mange og fortjener den noen markering, må det være i ettertankens lys. De sårene som ble påført mange den gangen er ennå ikke helt leget. Mange (inklusive undertegnede) har sin egen versjon av hva om hendte den gang, en fremstilling som kanskje er påvirket av den menneskelige tilbøyelighet til å sette sine egne handlinger i et noe gunstigere lys enn det de strengt tatt fortjener. Noe egentlig oppgjør, rettslig eller historisk, har vi aldri fått. Statens rolle og ansvar, dens (iherdige) initiativ til «å redde det som reddes kunne» er aldri blitt systematisk belyst eller rettslig bedømt. Heller ikke næringsaktørenes rolle er klart beskrevet. Alle har sin versjon. Noen ble syndebukk, andre ble ikoner. Det kunne være fristende å sette igang et arbeid med å samle og bearbeide disse enkeltstående erindringene og versjonene. Det fordres at den som gjør det, har den nødvendige distanse og objektivitet til begivenhetene. Som økonomisk fenomen må FOS-konkursen sammenlignes med Den store Franske revolusjon. Sjelden har en sett at «l?ancien regime» blitt fratatt makten på en så brutal måte. Men som i Frankrike like før revolusjonen var også oppdrettsnæringen, slik jeg ser det, kommet inn i en økonomisk utviklingsfase som, sett i ettertid, gjorde det nesten til en naturnødvendighet å bryte ut av de lenkene som bandt den ned. Syse-regjeringen hadde i realiteten begravd eierbegrensningene og Råfiskloven var nå blitt en tvangstrøye for næringsutviklingen. Oppdretterne ? noen av dem ? hadde ambisjoner om å vokse både i Norge og utover landets grenser. Hvis man ikke har nostalgi som selve meningen med livet, er det vanskelig å la være å innrømme utviklingen har vist at dette takt-skiftet kom på rette tidspunkt. Produksjons- kvanta som en knapt turde drømme om i 1991 er blitt en realitet og veien mot en produksjon på en million tonn laks i Norge er staket ut. Ringvirkningene i form av arbeidsplasser og kompetanse både i næringen selv og blant underleverandørene, er den absolutt kraftigste vekstimpulsen i kyst-Norge i dag. Og ikke minst: Det å bygge opp og drive internasjonale konsern viste seg ikke å være forbeholdt folk som er utdannet ved Harvard eller Oxford. Det kunne også mennesker gjøre som hadde gått sin læretid i oppdrettsnæringen. I femtiårene drømte mange om at den da rådende økonomiske tenkning, planøkonomien, skulle gjøre økonomiske kriser unødvendige. Likeså i oppdrettsnæringen i 90-årene. Konsentrasjonen på eiersiden skulle jevne ut og kanskje fordrive for alltid de evig tilbakevennende fluktuasjonene. Men så skjer det igjen. En periode med en viss overproduksjon avløser en periode med etterspørseloverskudd, og prisene faller fra et høyt nivå til et bunn-nivå. Psykologiske mekanismer som ikke korrigeres av fornuften, skaper overreaksjon. Man har åpenbart fremdeles bruk for gode nerver hvis en vil drive i oppdrettsnæringen. Etter hvert som flere og flere av de store oppdrettsskapene inngår langsiktige avtaler med de store verdensomspennende matvarekjedene, må en anta at svingningene i prisene etterhvert blir mindre. Ingen tror likevel at næringen står foran en seilas i smult farvann. Andre utfordringer vil dukke opp. Noen kjenner vi, andre er ukjente. At bankene etterhvert blir mer opptatt av å øke avkastning og begrense risiko og neppe vil kunne holde på dårlige engasjementer av hensyn til tradisjonene, erfarer vi parallelt med at eierskapet flytter seg til utlandet. Før var det stort sett nok at bedriftslederen kunne vise frem et overskudd. De selskapene som er børsnoterte - og det vil bli flere og flere ? har mye mer krevende avkastningskrav å ta hensyn til. Historien viser at veksten i norsk oppdrettsnæring aldri har latt seg stoppe av problemer. De utfordringene som kommer, vil bli løst på en eller annen måte. Støtteapparatet rundt næringen, alt fra rognproduksjon via fôrsystemer til (i all beskjedenhet) de internasjonale revisjons- og rådgivningsselskapene, står klar til å bistå næringen når motbakkene kommer. Når næringen preges av tilløp til krise, slik som i dag, gjelder det å redusere omkostningene i hver enkelt ledd og utnytte kundepotensialet sitt til det ytterste. Dernest må vi feste blikket på det som er det viktigste, nemlig den sterke, underliggende veksten i verdens lakseforbruk.