Parasittenes inntogsmarsj

Av Erik Sterud, Veterinærinstitutt i Oslo erik.sterud@vetinst.no Hva er egentlig en parasitt? En parasitt er en organisme som er helt avhengig av en annen organisme for å kunne fullføre sin livssyklus. Det ligger også i definisjonen av en parasitt at den er til skade for sin vert. Er den ikke til skade, er den ingen parasitt ? basta. Det eksisterer en myte om at en parasitt ikke har til hensikt å ta livet av sin vert, fordi den selv vil dø dersom verten dør. Dette er feil. For det første bekymrer ikke en parasitt seg om sin verts ve og vel. For det andre er det for svært mange parasitter det beste som kan skje, at verten dør eller er så svekket at den lett blir spist av andre dyr. Mange parasitter er rett og slett avhengige av dette for å komme seg videre i livet. I mange tilfeller er dog skaden en parasitt påfører verten sin ikke spesielt dramatisk. Dersom en parasitt tapper deg for en bloddråpe, spiser noen av hudcellene dine eller snyter deg for litt energi er det jo ikke akkurat dødelig, men dersom 1.000 parasitter av samme slag gjør det samme kan det være fare på ferde. Mengden parasitter har altså stor betydning for om verten kan sies å være skadet eller «syk». Enkelte parasitter, som for eksempel torskens gjellemark (bilde 1), kan imidlertid være farlige også i et lite antall. Parasittisme er et meget utbredt levesett. I alle grupper av levende vesener finner man parasitter. Betegnelsen parasitt forteller altså hvordan en organisme livberger seg, og ikke hvordan den ser ut. For ordens skyld kaller man ikke bakterier og virus for parasitter selv om spesielt de sistnevnte egentlig er det i aller høyeste grad. Parasitter - den naturligste ting i verden Ta en hvilken som helst vill fisk opp av havet og den har garantert en lang rekke parasitter i seg. For eksempel er torsken kjent som vert for flere enn 120 parasittarter. Det er naturen slik den skal være, og det er svært lite ekkelt med dét. Selv om alle fisk har en eller flere parasitter er det allikevel få som har så mange parasittindivider at det blir akutt problematisk for fisken eller oss som fanger den. Det er nemlig med parasitter som med de fleste andre ting her i verden ? de er ujevnt fordelt. Noen få vertsindivider har fått bøtta full, mens de fleste andre bare har så det skrangler i bunnen. Men hvordan rimer dette med de problemene vi ser hos oppdrettsfisk? Oppdrettssituasjonen er spesiell Fisk i oppdrett lever under ganske andre forhold enn villfisk. For det første er det liten variasjon i hvordan de eksponeres for sykdomsfremkallende organismer. Hvis det først kommer slike inn i merdene, vil alle fiskene være omtrent like utsatt. For det andre er smitteforholdene usedvanlig gode for organismer som smitter direkte fra fisk til fisk. Resultatet kan lett bli at en stor andel av fisken får en kraftig parasittbelastning. Kjenner vi lusa på gangen? I en særstilling blant fiskeparasittene står fremdeles lakselusa, selv om problemene av i dag ikke lenger dreier seg om direkte skader på oppdrettsfisken. Fokus er i stor grad flyttet over på villfisken, der luseproblematikken nå handler om hvordan denne best kan beskyttes mot luseangrep når den kommer ut i saltvann som smolt. At lakselusa skulle gå fra å være et kvalitetsstempel på villaks til å bli en av den samme laksens og sjøørretens verste fiender var det ingen som kunne forutsi i hine hårde dager. Men til tross for at vi nå kjenner dette historiekapittelet er det vel svært få som tør våge å forutsi at det samme kan bli tilfelle med torskens lus. Foruten å være vert for torskelusa Caligus curtus, er torsken en glimrende vert også for den arten vi kaller skottelus Caligus elongatus (bilde 10). Den sistnevnte arten er allerede et etablert problem for laksen i enkelte regioner og kan definitivt bli det for oppdrettstorsken. Og igjen ? hva med villfisken? Med 400.000 tonn torsk, som «realistiske» anslag antyder, stående i merder langs norskekysten om noen år, skal det ikke mange lus per fisk til før vi har en formidabel lusestyrke stående. Klar til å kaste seg over nyklekkede ekte lofottorsk fra Henningsvær eller andre lokaliteter. For ikke å snakke om hvilken merbelastning en økt mengde C. elongatus vil være for både oppdrettslaks og villaks. Som en lite trivelig kuriositet kan det også nevnes at det i fjor ble funnet en liten uanselig lus av en helt annen sort på villfanget oppdrettstorsk i Nord-Norge. Det viste seg at denne lusa var en hittil ukjent art av Argulus-slekten (bilde 11). Argulus tilhører de såkalte fiskelusene (Branchiura), og til dem som måtte lure på hva de kan stelle i stand for en oppdretter, anbefales et dykk ned i litteraturen som omhandler problematiske parasitter for oppdrettsfisk verden over. Forskere ved Veterinærinstituttet og Universitetet i Oslo samarbeider om en beskrivelse av denne nye argulusarten. Dersom denne arten kan leve og formere seg på torsk er det all grunn til å ta funnet alvorlig. Parasitter er mer enn fiskedød For den enkelte oppdretter er det kanskje direkte tap i form av fiskedød og redusert tilvekst som bekymrer mest. For fiskeeksportørene er det imidlertid andre ting ved parasittene som gjør dem uønsket. Ordet «parasitt» har nemlig en dårlig klang i mange kunders ører, og mange parasitter har et utseende som ihvertfall ikke en mor vil elske. Trenden både i Norge og ellers i Europa er et økende fokus på matkvalitet. Kravlende mark eller illeluktende parasittbyller på et tysk kjøkkenbord vil garantert få konsumentene til å sette fiskebena i halsen. Det er ikke lenge siden det skapte rabalder i massemedia her hjemme at noe så uskyldig som noen skarve lakselus ble funnet i en fiskedisk i Oslo. Noen parasitter fra fisk kan være farlige for mennesker Selv om vi slipper billig unna her i nord har også vi en gruppe parasitter hos fisk som kan gi sykdom hos mennesker - nemlig kveis. Kveis er fellesbetegnelsen på larver i rundmarkslektene Anisakis og Pseudoterranova. De fleste kjenner disse som hvite til gulbrune mark som ligger kveilet opp i innvoller og muskulatur hos torsk og andre marine fisk (bilde 12). Disse rundmarkene bruker fisk som mellomverter på vei til sitt endelige oppholdssted som voksne, som er i tarmen til sjøpattedyr som hval og sel (bilde 12). Norsk oppdrettsfisk har stort sett vært forskånet fra disse parasittene, selv om det er kjent tilfeller der laks har vært infisert. Det er imidlertid all mulig grunn til å tenke på disse parasittene ved et fremtidig torskeoppdrett. Takket være en økende mengde sel langs norskekysten er det flere steder der kysttorskefisket er ødelagt pga. kveis i fiskens kjøtt og innvoller. Dersom fremtidige europeiske kunder påviser kveis i norsk oppdrettstorsk, vil det etter all sannsynlighet være som å skru av en omsetningsbryter. Kveis er kjent for å kunne gi alvorlig magebesvær dersom man kommer til å spise dem levende. I verste fall kan de perforere tarmen og føre til dødsfall hos den som har spist dem. Det har lenge vært god latin at frysing eller varmebehandling av fisken tar knekken på kveisen. Dette er i og for seg riktig, men i den senere tid har det blitt stadig større fokus på at også en død kveis kan være en farlig kveis. Det har nemlig vist seg at det er mange mennesker som får en allergisk reaksjon ved kontakt med stoffer som finnes i kveisen; død eller levende. I et land som Spania har vissheten om dette ført til at allergisjekk mot Anisakis hører med til standardundersøkelsene ved matallergi. Allergiske reaksjoner kan i verste fall føre til døden for den som rammes. En diagnostisk utfordring Flere parasittgrupper byr på en skikkelig utfordring for sykdomsdiagnostikere. Dette henger sammen med at mange av dem har en lang rekke utviklingsstadier, som i flere tilfeller kan være vanskelige å finne. Dersom man finner dem kan de i tillegg ha få kjennetegn utover å se ut som en uidentifiserbar masse med celler. Spesielt blant de såkalte mikrosporidiene (bilde 14) og myxosporidiene finnes det mange arter som kun lar seg identifisere på basis av sporer, som bare er ett av mange stadier disse parasittene gjennomlever (bilde 15). Hvis slike parasitter er tilstede uten at sporestadiene er ferdig utviklet er det ofte umulig å stille en sikker diagnose. Felles for myxosporidiene og en lang rekke andre parasittgrupper, er at de har ulike vekststadier i opptil tre forskjellige vertsarter, der fisken ikke nødvendigvis er den verten der man finner det stadiet som er lettest å identifisere. En epidemiologisk utfordring For å kunne bekjempe og ikke minst forebygge en parasittinfeksjon er det ofte av største betydning at man vet hvor parasitten kommer fra og hvordan den smitter oppdrettsfisken. Nøkkelen til denne kunnskapen ligger svært ofte i parasittens livssyklus. Kjenner man denne kan man kanskje finne ut hvor man kan sette inn eventuelle nådestøt for å kvitte seg med problemet. Arbeidet med å kartlegge en parasitts naturlige livssyklus kan i mange tilfeller være vanskeligere enn å finne den berømte nåla i høystakken. Faktisk kan bare det å finne selve høystakken være en utfordring stor nok, da mange parasitter har utviklingsstadier i flere helt forskjellige grupper vertsdyr. Med moderne molekylærbiologiske teknikker har man imidlertid fått et godt hjelpemiddel. For flere parasitter har man etter hvert utviklet spesielle identifiseringsmetoder basert på DNA-gjenkjenning. Med slike metoder kan man raskere lete gjennom store materialmengder enn man kan med tradisjonelle lete-med-mikroskop-og-kanskje-finne-metoder. Konklusjon Ved et økende antall sykdomstilfeller hos oppdrettsfisk det siste året har man fått bekreftet, eller har antatt, at infeksjoner med parasitter har vært hele eller en del av den bakenforliggende årsaken. Dette har vært sett både hos laksefisk og marine fisk. De økonomiske tapene har for enkelte anleggs vedkommende vært store. Det er all grunn til å tro at sykdomsutbrudd vil være en del av hverdagen for fremtidens oppdrettere av marin fisk, som det er det for dagens lakseoppdrettere. Det er ikke overraskende hvis parasitter kommer til å spille en av hovedrollene. Fordi direkte tap av fisk og tilvekst koster dyrt, fordi negative reaksjoner i markedet kan ramme omsetningen og fordi man kan komme i konflikt med villfiskinteresser er det all grunn til å ta noen problemer og diskusjoner på forskudd. Fremtidsvisjoner om oppdrett av marine arter har stort sett fokusert på tekniske og fysiologiske problemer og løsninger, og i liten grad vurdert mulige biologiske tapsbomber underveis.