Problemer med havabbor?

Av Erik Sterud Isteden for å hvile på sine lakselaurbær har oppdrettsnæringen kastet sine øyne på alternative oppdrettsfisk. Kjente og kjære arter som kveite, piggvar, steinbit og torsk, men også en mer eksotisk art som havabbor Dicentrarcus labrax (L.). Havabboren forbindes gjerne med Middelhavets varme bølger, og er da også en av de mest populære oppdrettsartene i dette området. For å ta opp konkurransen med grekere og tyrkere er det landbasert produksjon med utnyttelse av billig varmtvann fra industrien som synes mest aktuelt. Imidlertid utvider havabboren sitt naturlige leveområde stadig lenger nordover og tåler tydeligvis godt de relativt lave vanntemperaturene på våre breddegrader. Kanskje vil klassisk merdedrift kunne være et alternativ i deler av produksjonssyklus. Uansett oppdrettsteknologi vil det rene norske vannet være godt egnet for havabboren, eller er det også her sykdomsfremkallende organismer som vil stikke kjepper i oppdrettshjulet? I denne undersøkelsen er det undersøkt om vill havabbor fra Oslofjorden er bærere av parasitter som også vil kunne skape problemer for oppdrettsfisk. Undersøkelsen 13 havabbor fra 0,5?2,5 kg ble tatt ved stangfiske med sluk og wobbler i indre Oslofjord og oppbevart levende inntil undersøkelse. Fisken ble undersøkt for parasitter både utvendig og innvendig ved hjelp av lupe og mikroskop. Hvis mulig ble antallet parasitter av hver art notert. Parasittene ble så langt det var mulig identifisert til art. Enten som ferske eller etter fiksering og preparering. Noen gjeller med parasitter ble undersøkt ved scanning- elektronmikroskopi (Figur 1,2,3). Resultatene fra undersøkelsen er oppsummert i tabellen. Vurdering av resultatene Alle de encellede parasittartene ble funnet i små antall, men de er alle representanter for familier som kan opptre i store mengder under (u)gunstige forhold. For parasitter som sprer seg direkte fra fisk til fisk er oppdrettsbetingelser med store mengder verter samlet i et beskjedent vannvolum et paradis. Alle kjenner Costia (Icthyobodo), mange kjenner Trichodina, og kanskje har noen hørt om scuticociliater. En representant for sistnevnte gruppe har vært påvist hos norsk piggvar oppdrettet i industrioppvarmet sjøvann. Den ennå ikke artsbestemte ciliaten spiser seg gjennom vertsfisken og har vist en spesiell forkjærlighet for hjernen og annet nervevev. Både yngel og større fisk har blitt angrepet og dødeligheten har vært høy. Nyere spanske forskningsresultater kan tyde på at ciliaten vi snakker om er Philasterides dicentrarchi som opprinnelig ble beskrevet fra nettopp havabbor. Dette er med andre ord en organisme som bør tas på alvor. Den vanligste parasitten i undersøkelsen var haptormarken Diplectanum aequans, som ble funnet i varierende antall på gjellene hos samtlige fisk. Som haptormarker flest er også denne fryktet i oppdrettssammenheng. Der flere parasitter satt tett sammen var gjellene tydelig skadet, og bilder tatt med scanning-elektronmikroskop viste totalt fravær av gjellelameller på slike steder (se bilde 1,2,3). Den dominerende parasittgruppen var ikter. En ubestemt art ble funnet som metacercarier (larvestadium) i fiskens hud à la svartprikksyke (Cryptocotyle lingua). De andre artene ble alle funnet som voksne i fiskens mage og tarm. Iktene er det nok mindre grunn til å frykte i akvakultursammenheng. De har en indirekte livssyklus som medfører at havabboren først blir infisert ved å spise annen fisk (spesielt kutlinger er mellomverter for flere av de påviste iktene), og dette bør det være mulig å unngå. Bendelmarken og de to rundmarkene ble alle funnet som umodne eller larver. Fisken infiseres av disse ved å spise infiserte mellomverter (planktoniske krepsdyr). Anisakis sp. blir kjønnsmoden i sjøpattedyr og finnes unntaksvis i norsk oppdrettsfisk. Den bør heller ikke bli noe problem for oppdrettet havabbor. Den andre rundmarken Hysteriothylacium aduncum og bendelmarken Bothriocephalus sp. har imidlertid et visst skadepotensial. H. aduncum er et problem for yngel av piggvar og kveite som fôres på innsamlet naturlig plankton, og av den grunn er det kanskje ingen grunn til å erstatte den Artemia som vanligvis brukes til havabboryngel med innsamlet stedegen plankton. Når man får opplyst at Bothriocephalus sp. kan opptre i store mengder i villfisk av bl.a. piggvar, og man kjenner til de problemer Eubothrium sp. kan forårsake i lakseoppdrett, er det også grunn til å notere seg Bothriocephalus sp. som et potensielt problem for havabbor. En annen parasitt det er all grunn til å ta alvorlig er Caligus minimus. Som lakselusa (Lepeophtheirus salmonis) og skottelusa (Caligus elongatus) er det for laksen, er «minilusa» blant de største problemene for oppdrettet havabbor (og havkaruss). At den i tillegg sitter inne i fiskens munnhule gjør ikke saken bedre. Biologisk avlusning med leppefisk vil være vanskelig, da munnen til en havabbor nok ikke er det naturligeste sted for en liten bergnebb å lete etter mat. Det som ikke ble funnet Flere arter med innvendige (endoparasittiske) protozoer og myxosporidier har vært funnet i spanske undersøkelser av havabbor fra Middelhavet. Prevalensen (antall infiserte i en populasjon) til flere av disse har imidlertid vært så lav, at det er sannsynlig at man ikke finner dem ved undersøkelse av så få individer som i denne undersøkelsen. Basert på de andre funnene vil det faktisk være overraskende dersom disse parasittene ikke finnes i våre farvann. Arter som Ceratomyxa spp. og Sphaerospora testicularis har et helt klart skadepotensial. Sistnevnte art kan skade de hanlige kjønnsorganer i så stor grad at det nærmer seg kastrering. Sammenlikning mellom villfisk og oppdrettsfisk viser dessverre at oppdrettsforhold kan virke gunstig for disse parasittene. Konklusjon Undersøkelsen har vist at vill havabbor i norske farvann er bærere av en lang rekke parasitter. Fra før er de fleste av disse godt kjent fra middelhavsområdet, der flere av dem volder stor skade på oppdrettshavabbor. Selv om riktige valg av produksjonsmåte og oppdrettsteknologi vil kunne gi reduserte muligheter for infisering av oppdrettshavabbor i Norge, er det all grunn til å være forberedt på å møte mange av de samme parasittproblemene som man sliter med i Middelhavsregionen. Litteratur Liste over bakgrunnslitteratur kan fås ved henvendelse til forfatteren.