– Prosessering av marint slam er problematisk
Marint slam har en høyere salinitet og utgjør dermed en større utfordring, sier Svein Martinsen i Morefish. – Per dags dato finnes det ikke noen gode industrielle løsninger på utnyttelsen, sier han.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Med økende resistensproblemer mot lakselus i sjøfasen, ser stadig flere aktører i oppdrettsnæringen på mulighetene for å produsere større smolt for å lette på lusepresset. I tillegg kan landbasert oppdrett bli et reelt alternativ dersom regjeringen nå følger arbeidsgruppen for landbasert oppdrett sin anbefaling om å gjøre konsesjonene gratis.
En økt produksjon i lukkede anlegg vil bety økt behov for slamhåndtering. Svein Martinsen har fartstid fra Smøla Klekkeri og settefiskanlegg. Her jobbet han mye med problemstillingen knyttet til hva man skal gjøre med slammet. Nå har han, sammen med Halvor Kittelsen startet rådgiviningsselskapet, Morefish. Her har han fortsatt å jobbe med løsninger for slamhåndtering.
Les også: Mange muligheter for fiskeslam
- De løsningene vi jobber med har gått på dette med å behandle slammet på anlegget. Da har vi sett mye på mulighetene for lokale biogassanlegg. Her har vi satt i gang et stort forskningsprogram om hvordan man kan håndtere slammet «on site». Der ser vi både på potensialet i selve materialet, teknologien rundt biogass og distribusjonskostnader dersom man må bygge større sentrale anlegg, forteller Martinsen.
Selv om biogassen får utnyttet en del av slammet, sitter man fremdeles igjen med store volumer uten et klart bruksformål.
- Nå man produserer biogass reduseres ikke volumet så veldig mye. Bare med rundt ti prosent. Da har man en biorest som fremdeles er et kjempestort problem.
- Det krever god infrastuktur og store fabrikker for å ta hånd om dette. De fleste settefiskanleggene ligger ikke spesielt sentralt i dag. Da blir det mye transport og lagring, sier Martinsen.
- En kjemperessurs
Han mener det er vanskelig å få aksept på et kommersielt nivå til å gjøre investeringer til å utnytte slammet fra oppdrettsnæringen.
- Det er en verdi som ikke er validert i kommersiell industri. Den er tatt ut fra FoU-prinsipper. Unntaket er Aquaponics. Her begynner man å få ganske mye driftserfaringer internasjonalt. De produserer tre ganger så mye planter som fisk, men det krever en del energi i form av varme. Det er det som hindrer dette i Norge. Vi har også et par pilotanlegg som er i gang i Norge, men det burde vært flere, sier han.
Martinsen holder fast på at oppdretterne heller burde se på slammet som en ressurs enn som en belastning.
- Det er en kjemperessurs, men det krever at det blir dokumentert i større skala, og at det ikke krever for mye arbeidstimer for å prosessere dette. Det krever et godt distribusjonsnett, logistikk og arbeidsfolk. Spørsmålet er hva som er mest lønnsomt i Norge.
Marint slam
Per i dag er det Danmark som har mest erfaring med landbasert oppdrett. De to største aktørene her, Langsand Laks og Danish Salmon produserer laks til full størrelse med en salinitet på 12 promille. Selv om dette er vesentlig lavere enn sjøvann, utgjør likevel saltet et problem i denne sammenhengen.
- Marint slam reiser en problemstilling, som det enda ikke finnes noen gode industrielle løsninger på. Prosessering av marint slam er problematisk. Da må man gå på fortynningsteknologien for å få ned saliniteten eller utnytte det til biogass.
Martinsen sier han har fulgt med på debatten rundt landbasert oppdrett. Han mener fokus så langt har vært feil.
- Jeg mener det er feil i den debatten å si at produksjonen enten må være i sjøen eller på land. Det vil være en blandet strategi, sier han.
