Kari Johanna Tveit I ein kronikk på Norsk Fiskeoppdrett/Kyst.no tidlegare denne veka stilte Ketil Rykhus som er nasjonal koordinator for havbruksnæringa sitt lakselusprosjekt spørsmål ved i kva grad det er dokumentert at lakselus har ein bestandsregulerande effekt på norske bestandar av villaks, slik Norsk institutt for naturforsking (Nina) og Vitskapleg råd for lakseforvaltning hevdar. Han stiller også spørsmål ved om Nasjonalt råd for lakseforvaltning med si samansetning er eit uavhengig organ.

Norsk institutt for naturforsking og Torbjørn Forset som er leiar i Vitskapleg råd for lakseforvaltning valde å ikkje nytte sjansen til å kommentere Rykhus sine påstandar. Men Erik Sterud i Elveeigarane sin medlemsorganisasjon ønskte derimot å kommentere kronikken. Han meina mellom anna at det Rykhus hevda i sin kronikk er stikk i strid med det Fiskeri- og havbruksnæringas landsforeining (FHL)står for, og omtalar utspelet som ein søknad om å bli sagt opp frå jobben som nasjonal lusekoordinator.

Rykhus på si side meina at Sterud med sin kommentar prøver å bringe debatten ned på eit infantilt saklegheitsnivå. I tillegg ber han igjen om at Norsk institutt for naturforsking og Direktoratet for naturforvaltning legg fram objektiv dokumentasjon på at lakselus har bestandsregulerande effekt.

Les heile kommentaren til Ketil Rykhus nedanfor

Bjørnetjenesten factum est

Det er ikke bare synd, det er også trist at Norske Lakseelver v/Erik Sterud ønsker å forlenge polemikken rundt laks og lus. Ikke bare forlenge, Norske Lakseelver bringer det hele ned på et nytt, nærmest infantilt sakelighetsnivå. Ikke har jeg ønsket, og ikke ønsker jeg å delta i polemikken. Ei heller har jeg noe ønske om å bidra til at debatten holdes på et slikt nivå. Til det er temaet for viktig.

I fare for å gjenta meg selv vil jeg likevel understreke at havbruksnæringen absolutt ikke bestrider lakselusens negative effekter på laksefisk. Det er like fullt i Dagens Næringsliv at Forseth siteres på at han håper «vi fremover kan bruke mer tid og ressurser på løsninger og mindre energi på det faglige grunnlaget for bekymringene.». – Optimale og proporsjonale tiltak har imidlertid lett for å bli bedre når problemets størrelse er kjent. Det er derfor viktig at NINA og Direktoratet for naturforvaltning legger frem dokumentert kunnskap om størrelsen, både absolutt og relativt, på den negative effekten lakselus har for enkeltbestandene av villaks og sjøørret. Det vitenskapelige materialet som ligger til grunn for hver enkelt av disse verdiene må selvfølgelig også legges frem.

Regjeringen skriver i sin strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring at lus på villfisk skal bestemme tiltak i havbruk, og om nødvendig reduksjon i biomassen. Dette må baseres på objektiv og vitenskapelig dokumentasjon. Også her må det i et demokrati være lov til å sette krav til vitenskapelig dokumentasjon. I denne situasjonen har det dessverre blitt nødvendig også å stille spørsmål ved objektiviteten til de som ikke bare ser ut til å ha tiltatt seg retten til å definere objektivitet, men også relativt eneveldig utbasunerer hvem det er som skal ha enerett på den vitenskapelige sannhet.

Det er alltid fare for at et potensielt falsum blir faktum bare det blir gjentatt ofte nok. Den «vedtatte» bestandsregulerende effekten lakselus fra havbruk har på ville bestander av laks og sjøørret er i ferd med å bli et slikt faktum. Når skal myndighetene være seg sitt ansvar bevisst?

Ketil Rykhus

Veterinær og nasjonal koordinator for havbruksnæringens lakselusprosjekt