- Skandaløs feilsatsing på havbruksforskning i Norge

Jon Gulbrandsen er en ivrig talsmann for at vi må få ei sterk global utvikling av havbruk, for å kunne skape ei vesentlig økning av matproduksjonen i verden. Han mener at bare havbruk kan bidra til å løse en global matvarekrise, mens fiskeri og landbruk har langt mindre utviklingsmuligheter. Desto mer kritisk er han til det forskningsarbeidet vi i lange tider har bedrevet her til lands, fordi det i praksis har fått null effekt.

Gulbrandsen mener at det "er dokumentert inntil det kjedsommelige at akvakultur er den mest effektive, energiøkonomiske og miljøvennlige måten å øke jordas matproduksjon på". Samtidig mislykkes vi her til lands.

Blir fortiet - Vel har både norsk laksenæring og kinesisk karpeoppdrett vært en betinget suksess, men verdens sjømatunderskudd øker raskt, og forventes å nå 40 millioner tonn om ti år, skriver Gulbrandsen i siste nummer av Morgenbladet. Han viser til at Norge har prøvd å utvikle oppdrettsarter som i denne sammenheng blir lite interessante.

Marinbiologen stiller seg spørsmålet om hva som har gått galt i Norge, og hvorfor en forskningsmessig skandale blir fortiet.

- I fravær av logiske årsaker faller det naturlig å søke svaret i politikken: Antagelig begynte alt dette en gang med et spørsmål fra en eller annen forsker om hva det var fornuftig å gjøre, men siden politikerne ønsker å styre forskningen, ble spørsmålet nedfelt i et forskningsprogram og så overlatt til byråkratene, og der ble det.

Må selge seg - Og fordi politikerne har organisert forskningen slik at forskerne må konkurrere om politisk og økonomisk gunst for å selge sin spisskompetanse i stedet for å samarbeide, har de beste lobbyistene vunnet, og ikke de beste totalløsningene. Slik kan også politikerne trygt si at de satser på havbruksforskning, og få rett, mens problemet er at de satser for lite og på feil steder, skriver Jon Gulbrandsen i sin kronikk i Morgenbladet.

Han ser som et hovedproblem at vitenskap, kapital og politikk kommuniserer for dårlig. Utfordringa er å få til et bedre samarbeid mellom disse kreftene.

Gulbrandsen kommer med et forslag om at en uavhengig vitenskapelig koordinator kan undersøke hvilke tiltak som er mest effektive i forhold til å løse et gitt problem. De beste løsningene kan gis videre til en markedsøkonom som ekskluderer mindre lønnsomme foretak, og så overlates gjenværende ideer til en erfaren internasjonal politiker som prioriterer de områdene som gir høyest uttelling.

Neppe steinbit Hvis en slik metode benyttes til å identifisere nye oppdrettsarter, blir verken kveite eller steinbit særlig interessante, men kanskje heller tunfisk og kråkeboller, samtidig som vi stimulerer til høyere matproduksjon i enkelte utviklingsland, som eksempelvis Haiti.

- Et annet sannsynlig resultat vil være at en del selsomme og evigvarende forskningsprogrammer, slik som optimalisering av fettsyresammensetningen i levendefôr til kveitelarver, vil bli nedprioritert til fordel for mer lovende problemstillinger, slik som tekniske og logistiske løsninger for oppdrett av hurtigvoksende varmtvannsarter i samarbeid med u-land, skriver Gulbrandsen.

Uvillig UD Han har personlige erfaringer fra at Utenriksdepartementet i Norge for tre år siden avfeide forsøk på å få i gang slike prosjekt i Palestina og på Haiti, fordi norsk bistandsarbeid ikke hadde fokus på denslags tiltak.

- Direkte groteskt blir dette når regjeringen sammen med FN ett år senere etterlyser nye ideer, og deretter inviterer hele folket til rådslag og idémyldring, arkiverer ideene, og reiser på befaring til nettopp Haiti. En påfølgende tropp av kjendiser og visesangere gjør neppe heller særlig nytte, annet enn å bidra til det allerede absurde, skriver Jon Gulbrandsen i Morgenbladet.

Han poengterer at matvarekrisen i verden først og fremst er et politisk problem.