Superbåt til 100 millioner kroner

Av Gustav-Erik Blaalid Rederiet, representert ved skipper Thorbjørn Ervik og bas Bjørvin Ervik, er tydelig stolte over vidunderbåten som de overtok like før jul. Prislappen lød på 100 millioner kroner, noe de to er skjønt enige om at den er verdt. For her er det ikke spart på noe, verken av tekniske finesser eller komfort for mannskapet. Tradisjonsrikt rederi Først båt fikk rederiet Ervik i 1953. En trebåt, tidstypisk for sildefisket på 1950-tallet. Thorbjørn Ervik viser et bilde av båten på feltet, omgitt av tre snurpedoryer. - Den gang var det 30 mann i sving for å få fangsten og nota opp. På nyebåten er vi ni mann, og kapasiteten er 20 ganger så stor, smiler han. Men før rederiet overtok den nye praktskuta i desember i fjor, har de siden 1966 drevet fiske med andre generasjon «Svanaug Elise». Frem til i fjor høst gjorde dette fartøyet nytten. Nå er det den tredje båten i Ervikrederiet som bærer navnet til mor. Distriktsstøtte Nye «Svanaug Elise» er bygget ved Eidsvik Sipsbyggeri i Hardanger og prosjektert av Vik & Sandvik. Utenom skroget som kommer fra Gdansk i Polen, er resten av utstyret norsk. - Å bygge en ringnotbåt av dette formatet er distriktsstøtte av beste sort, mener Thorbjørn Ervik. Han nevner minst 20 leverandører langs kysten som har levert utstyr. -Foruten rederiet som er hjemmehørende på Frøya, kommer Rapp Hydraulikk fra Bodø, innredning fra Bygstad i Sogn, Tenfjord styremaskin, utrustningen ble gjort i Hardanger, og thrustere bygget i Molde, for å nevne noe, sier han. På alle disse plassene er det viktig at lokale arbeidsplasser blir opprettholdt, mener Ervik, og konkluderer selv med at nettopp slike byggeprosjekter er med på å holde liv i distrikts-Norge. Derfor er brødrene Ervik nokså forbannet på offentlige myndigheter i SND-systemet som først lovet 5-10% tilskudd til nybygget, men som senere trakk seg. - Vi mener dette er dårlig gjort overfor næringsdrivende som har en såpass sterk forankring i distriktene, sier de to brødrene fra Frøya. Elektronikkvidunder De som venter å møte maskinisten i skitten kjeledress om bord i «Svanaug Elise», får seg nok en overraskelse. I maskinrommet er det alt annet enn oljeflekker og vanskelig tilgjengelige krinkelkroker. Kontrollrommet minner mest av alt om et kontor med dataskjermer for det meste. Blant annet viser en dataskjerm alle komponentene på hovedmotoren, en Caterpillar på 4.700 hestekrefter. Når noe er galt blinker det røde lys. Maskinisten får også varsel når tiden nærmer seg for vedlikehold og service på de ulike tekniske installasjonene. Hele 22 kilometer ledning og kabler sørger for at praktisk talt alle funksjoner kan styres fra broen. Der har skipperen full kontroll med alt som rører seg på skipet. Nedfelte flatskjermer på rekke og rad sørger for at fisken blir funnet, fisket og fraktet til land på en drivstoffvennlig måte. I tillegg har han god oversikt over hva som skjer på dekket til enhver tid. Et nytt element på «Svanaug Elise» i forhold til søsterskipene «Endre Dyrhaug» og «Talbor», er et karnapp på styrbord side av rorhuset. Dette gir skipperen enda bedre utsikt over og kontroll med hva som skjer på dekket. Komfort Bysse, salong og lugarer minner mer om hotell enn fiskebåt. Når det hele toppes med trimrom er det bare å stoppe i garderoben. Av med skoene, på med tøflene, takk! Sko er forbudt i hele mannskapsseksjonen og i styrehuset. Forholdene blir deretter. Rent, ryddig, og trivelig. Her kan til og med konemor komme om bord uten at det blir huskestue. Nei, det er lenge siden fiskebåt var ensbetydende med vond lukt, kummerlige forhold og dusj en gang i uka.