– Taredyrking ikke helt uten risiko

De store fastsittende marine algene som danner undersjøiske skoger langs norskekysten, vokser fort, krever lite stell og ingen fôring. De er derfor aktuelle for oppdrett. Det er stilt spørsmål er om tarebestandene langs kysten er forskjellig genetisk og tilpasset lokale miljøforhold, slik laksebestandene varierer genetisk mellom elvene. Miljødirektoratet ba spesialister på tare ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen vurdere risikoen ved å sette ut tare ett sted som opprinnelig var hentet inn et annet sted i landet.

Føre var

I rapporten konkluderes det med at vi foreløpig ikke vet nok om hvilke genetiske forskjeller det er mellom de enkelte tarepopulasjonene av samme art langs kysten vår, og om slike forskjeller er et uttrykk for genetiske tilpasninger til de lokale miljøforholdene.

- Forskerne anbefaler derfor at føre var-prinsippet benyttes og at en i størst mulig grad benytter mor-tareplanter fra områder anleggene etableres i. Det er vi enige i, sier seksjonsleder Eva Degré i Miljødirektoratet.

Forskerne viser til at det ikke er gjort genetiske studier av tarepopulasjoner i Nord-Europa. Undersøkelser av tarepopulasjoner i Frankrike og USA viser imidlertid at bestander av en og samme tareart er genetisk forskjellige over relativt korte avstander.

Det vil si at spredningen av gener mellom tarepopulasjoner er begrenset. Populasjoner av tare som var mer enn 10-15 kilometer fra hverandre hadde stor grad av genetiske særtrekk.

Genetiske tilpasninger

- Lav utveksling av gener mellom populasjoner gir grunnlag for at de lokale bestandene i større grad kan utvikle genetiske tilpasninger til de lokale miljøforholdene som følge av naturlig seleksjon. Dette ser vi i stor grad hos de ville laksebestandene, som gjennom generasjoner har utviklet genetiske tilpasninger til miljøforholdene i elva for best mulig overlevelse, forteller Eva Degré.

Vi vet ikke nok om tare har utviklet slike lokale populasjonsgenetiske tilpasninger som kan utviskes hvis oppdrettstare med annen genetikk formerer seg sammen med lokal tare. Eller hvis oppdrettstaren formerer seg i så stort omfang at denne genvarianten overtar de naturlige voksestedene til den lokale taren.

Kan påvirke de naturlige bestandene

- Det er lett å forstå at en fremmed art som kongekrabbe kan gjøre stor skade på økosystemet, ved å fortrenge og utrydde andre arter i samme område. Det er ikke like opplagt at en genetisk variant av en art som settes ut i et område hvor den ikke hører til opprinnelig, kan skade en lokal bestand som er ulik genetisk, sier Eva Degré i Miljødirektoratet.

I et scenario der tareoppdrett blir en stor industri langs kysten, og det benyttes én eller noen få genetiske varianter av de aktuelle tareartene, er det enklere å se at dette kan påvirke de naturlige bestandene av tare.

Naturens forsikring ved endringer

Genetiske variasjoner mellom individer og populasjoner av arter er naturens forsikring for framtidige endringer i miljøet. Hvis det ikke var genetisk variasjon, kunne ikke arter tilpasse seg nye miljøforhold, som klimaendringer.

- Dette er en av grunnene til at man bør være varsom med å sette ut bestander av en art som ikke har genetisk opprinnelse på stedet, hvis det er en fare for at dette kan redusere den totale genetiske variasjonen innen bestanden. sier Eva Degré.

Miljødirektoratet vil informere relevante myndigheter og næringsutøvere om rapporten, og oppfordre de til å ta hensyn til problemstillingen.