Usikkert fiskemelmarked

Av Sigbjørn Tveterås Høy prisrisiko støtter opp om dem som har påpekt nødvendigheten av økt diversifisering av lakseproduksjonen, med vegetarlaks som et mulig (rimelig) alternativ, og påfølgende økt formidling til forbrukerne om fordelene ved bruk av alternative ingredienser i laksefôret. Både fiskemel- og fiskeoljemarkedet er dekket i denne artikkelen, men førstnevnte er viet mest oppmerksomhet. Et naturlig utgangspunkt er å se på utviklingen som har funnet sted i disse markedene. Endret konsummønster Fiskemel- og fiskeoljeproduksjonen er fordelt på få hender. Peru og Chile står til vanlig for over 50 % av den globale fiskemel- og fiskeoljeproduksjonen. Naturlig nok finner vi de største industrielle fiskeriene langs kysten og havet utenfor disse nasjonene. Dernest følger trioen Danmark, Norge og Island som de nest viktigste produsentene. Den største endringen som har skjedd på produsentsiden er overgangen til å produsere mer høykvalitets mel og oljer. Dette må sees i sammenheng med veksten av den globale oppdrettsnæringen. Fiskemel og fiskeolje er viktige ingredienser i fiskefôr og gjenspeiler på sett og vis hva naturen har tiltenkt karnivore fisk som føde. I så måte er det knapt noen andre råstoff som kan konkurrere med hensyn til egnethet i fiskefôr. Fiskemel brukes først og fremst som proteinkilde i dyre- og fiskefôr og har tradisjonelt sett vært mest benyttet i fôr beregnet på svin og fjørfe. Særlig innholdet av essensielle aminosyrer gjør marine proteiner ettertraktet i disse fôrtypene, hvor undersøkelser har vist at fiskemel øker vekstraten i forhold til alternative ingredienser. I tillegg anses inklusjon av omega 3 fettsyrer i dietten som formålstjenlig både for dyr og menneske. I gjennomsnitt ligger inklusjonsraten rundt 5 %, hvor hoveddelen blir brukt i vekstfôr. Fiskeolje har nærmest vært å anse som et biprodukt fra fiskemelproduksjonen, og var tidligere mest brukt i oljer og fett beregnet for matlaging, som for eksempel margarin. Et annet bruksområde er i malings- og lakkprodukter. I tillegg har en mindre andel blitt brukt til høykvalitets fiskeoljer. Den globale veksten av akvakultur har imidlertid ført til store strukturelle endringer når det gjelder bruken av fiskemel og fiskeolje. Blant annet har akvakultur fortrengt deler av fiskemelforbruket som tradisjonelt sett gikk til fjørfenæringen. Dette skyldes at denne sektorens inntreden i fiskemelmarkedet medførte høyere priser. El Niño i 1997/98 har skutt fart på denne utviklingen. I 1996, et år før El Niño inntraff, brukte fjørfe, svin og akvakultur respektive 56 %, 20 % og 17 % av den globale fiskemelproduksjonen (kilde IFFO). I 2000 var fjørfesektoren sitt forbruk av fiskemel mer enn halvert, mens akvakultur hadde fordoblet sitt eget forbruk som vist i figur 1. Denne utviklingen fortsetter. Tilsvarende utvikling har funnet sted i forbruket av fiskeolje. I 1990 gikk 76 % av fiskeoljen til spiselige olje- og fettprodukter, 16 % til akvakultur og resterende 8 % til industrielle formål. I 2000 var fordelingsnøkkelen 31%, 57 % og 12 %, hvorav det meste som gikk til akvakultur ble konsumert av laks og ørret. Den endrede bruken av fiskemel og fiskeolje er viktig med tanke på den langsiktige utviklingen av prisnivået. Fortsetter trenden vil prisene bli presset videre oppover, noe som har blitt støttet opp om av enkelte prognoser. Imidlertid er det heller tvilsomt om en slik utvikling er realistisk på sikt ettersom erfaring tilsier at slike prognoser generelt sett undervurderer substitusjonseffekten. Ved høyere priser vil man lete etter rimeligere alternativer, og vi ser allerede konturene av økt substitusjon i oppdrettsnæringen, med økt bruk av rapsolje og soyamel, forsøk med bioproteiner, mel og olje fra krill som noen eksempler. Det er ingen grunn til å tro at denne utviklingen vil avta. Tvert imot ser det ut til at FoU-virksomheten på dette området er et hovedsatsingsområde for de store aktørene i fiskefôrbransjen. Svingningene i fiskemel- og fiskeoljeprisene er i så fall gode argumenter for å fortsette denne FoU-virksomheten. For selv om man får bukt med det stigende prisnivået på fiskemel og fiskeolje er det lite som tilsier at usikkerheten rundt prisene kommer til å avta, ettersom prissvingningene er knyttet til svingningene i de pelagiske fiskeriene. Forholdet mellom fiskemel- og soyamelpriser Tradisjonelt sett har fiskemelmarkedet vært knyttet til markedet for soyamel og andre vegetabilske meltyper siden alle produktene hovedsakelig blir brukt som proteinkilder i dyre- og fiskefôr. Prisene på fiskemel og soyamel har beveget seg parallelt med hverandre, hvor soyamel er prislederen ettersom det produseres betraktelig mer soyamel enn fiskemel. Aktører i fiskemelmarkedet har operert med et likevektsforhold der fiskemelprisen er en plass mellom 2 til 2,5 ganger større enn soyamelprisen når markedene er i balanse. Prispåslaget skyldes overveiende et høyere proteininnhold i fiskemel. Fra figur 2 ser vi at denne tommelfingerregelen ikke er urimelig med tanke på historisk avstand mellom prisene. Fra midten av 1990-tallet, med El Niño og dens effekt på fiskemelproduksjonen, har imidlertid dette prisforholdet svekket seg. Fiskemelprisen avviker sterkt fra soyamelprisen i deler av denne perioden. Ikke bare under El Niño, men også fra høsten 2001 og utover i 2002. Dette kommer enda tydeligere frem i figur 3 som viser forholdet mellom prisene fra 1977 frem til 2002. De blå punktene er fra perioden før 1995, mens de røde er fra 1995 frem til mars 2002. Regelen om at fiskemelpris = 2 x soyamelpris har mindre relevans i lengre perioder etter 1995. Dette må sees i sammenheng med at fiskemel mer og mer etterspørres for sine unike kvaliteter, som essensielle amino- og fettsyrer, hovedsakelig p.g.a. veksten i global akvakultur. En konsekvens av denne utviklingen er at prisrelasjonene til markedene for vegetabilske mel svekkes. Imidlertid vil fiskemelmarkedet fremdeles være nært knyttet til disse markedene når tilgangen på marine råstoff øker på igjen. Med god tilgang på fiskemel vil sektorene med høyest betalingsvillighet, slik som akvakultur, få tilfredsstilt sine behov for fiskemel. Resterende volum representerer et overskuddstilbud i form av at flere svin- og fjørfeprodusenter vil finne det lønnsomt å substituere soyamel med fiskemel, slik at prisen på marine proteiner nok en gang knyttes opp mot soyamelmarkedet. Høye priser betyr store prissvingninger Sånt sett kan vi si at det finnes to prisregimer. Ett med stor tilgang og lav pris hvor prisen beveger seg parallelt med soyamelprisen. Ett annet regime når tilgangen er lav og prisen høy. Sistnevnte regime kjennetegnes av store prissvingninger. Ved høye priser står akvakultur for det meste av etterspørselen, siden de er mer avhengige av fiskemel enn grise- og fjørfesektoren. Med den høye betalingsvilligheten til denne sektoren vil selv små endringer i tilførselen av fiskemel ha store utslag på prisen. Dermed åpnes det opp for store prissvingninger. Man kan nok forvente at dette vil merkes enda bedre når verdensmarkedsprisene på oppdrettslaks og reker er høye. Lagerhold er en faktor som forsterker det skjeve forholdet i prisvariasjonene mellom høye og lave priser. En skulle kanskje tro at fiskemellagre hos produsentene jevner ut forbruket og således stabiliserer prisene. Realiteten er at lagerhold er mest effektivt i å forhindre lave priser og således høyt fiskemelforbruk. Ved lave priser har produsentene insentiv til å holde igjen deler av produksjonen i håp om fremtidig økte priser (med mindre de har forpliktelser i form av langtidskontrakter som unndrar dem denne muligheten). Slik har lagrene en stabiliserende effekt på prisene ved lave priser. I motsetning har lagrene liten eller ingen betydning under El Niño og andre perioder med lav fiskemelproduksjon. Da er lagrene stort sett ubetydelige, fordi markedet tar unna det som finnes og følgelig får prisene variere fritt. Variable fangster i de industrielle fiskeriene De ovennevnte argumentene betyr at stabiliteten på fiskemelprisene i stor grad avhenger av stabiliteten på fiskemelleveransene. Nå er de industrielle fiskeriene av en slik karakter at det vanskelig lar seg gjøre å få til stabile fiskemelleveranser. Naturlig høy variasjon i bestandene av pelagisk fisk, El Niño og reguleringene av de industrielle fiskeriene med bl.a. fiskeforbud i lengre perioder gir uforutsigbare rammevilkår for fiskemelindustrien, og dertil variabel produksjon. Derfor vil nyheter relatert til de industrielle fiskeriene ha betydelig innvirkning på fiskemelsprisen ettersom de angår den fundamentale markedssituasjonen. Det er liten grunn til å forvente seg noen videre stabilisering av fiskeriene i fremtiden på tross av forbedrete fiskerireguleringer. Naturlig variasjon i bestandene samt El Niño vil sørge for fortsatt svingninger i fangstene. Fiskeolje Knappheten på fiskeolje er enda mer prekær for oppdrettsnæringen enn knappheten på fiskemel. Dette gjenspeiler seg i prisutviklingen på fiskeolje. I figur 4 ser vi fiskeoljeprisen fra 1985 frem til 2002 sammen med prisene for tre vegetabilske oljer: Soyaolje, rapsolje og palmeolje. Noen trekk er verdt å merke seg. For det første er markedene for de vegetabilske oljene nærmere integrert med hverandre enn med fiskeoljemarkedet. Følgelig følger ikke fiskeoljeprisen bevegelsene i prisene til de vegetabilske oljene like tett som de gjør med hverandre. Dette skyldes at fiskeolje har til dels ulike bruksområder sammenlignet med de vegetabilske oljene, og tyder nok på at tilgangen på fiskeolje er viktigere for utviklingen på fiskeoljeprisen enn prisene på de vegetabilske oljene. For det andre har fiskeolje gått fra å være billigere til å bli dyrere enn de vegetabilske oljene. Dette gjenspeiler verdiøkningen som har fulgt den høye anvendelsesgraden i fiskefôr og påfølgende knapphet. For det tredje virker det som svingningene i fiskeoljeprisen er større enn for fiskemel. Dette tyder på større knapphet av fiskeolje enn fiskemel i oppdrettsnæringen i dag, og påfølgende store prisbevegelser ved endret tilgang på fiskeolje. Konsekvenser Høy prisvolatilitet later til å være normalen heller enn unntaket med hensyn til fiskemel og fiskeolje. Dette blir utslagsgivende for lønnsomheten til lakseprodusenter, ettersom de marine råvarene tilhører de største postene blant produksjonskostnadene. Fôrkostnadene står for cirka 50 prosent av de variable kostnadene i lakseoppdrett, og fiskemel og fiskeolje kan utgjøre over halvparten av disse. Det må påpekes at forprodusenter og lakseoppdrettere har allerede gjort et godt stort stykke arbeide med å ta i bruk alternative råvarer. Dette gjelder også med å overkomme problemer med smak og konsistens, fiskehelse og biologi som har vært knyttet til denne bruken. At bruk av alternative råstoffer i fiskefôr fremdeles er et problem viser i så måte at det gjenstår et stykke arbeid på markedssiden. Om man velger å arbeide for økt aksept for vegetarlaks blant konsumenter kan det betyr lavere laksepriser. Kanskje viktigere er det at det åpner for lavere og mer stabile produksjonskostnader, økt produksjonsvolum og økt produktdifferensiering mht hva man fôrer fisken med.