Utkast av fisk skal minimeres

Av Lauri Dammert, Nordfiskeri Forrige vinter innkalte Nordisk Ministerråd fiskeri- og redskapsforskere, marinbiologer og andre aktører i bransjen fra hele Norden til et møte om utkastproblematikken. Formålet var å skaffe seg et bilde av omfanget av utkast i de nordiske farvann og å finne måter å redusere problemet på. Rapporten fra møtet er nå tilgjengelig og reiser en rekke forslag for hvordan man skal møte problemet. Disse forslagene spenner fra totalforbud mot utkast av fisk til havs, til en avkorting av selve fiskeriet. Dessuten presenteres en rekke matematiske metoder for beregning av utkastomfang under forskjellige forhold. Utkast skjer i hovedsak av to grunner: ? Fangsten er ulovlig ? i flere land kan man ikke lande fisk som ikke fyller minstemålet eller hvis kvoten er oppfisket. ? Profittoptimering ? oftest som high-grading: Fiskeren kaster ut fisk som gir laveste pris for å få plass til mer profitabel fangst. Det kan være mindre verdifulle arter, eller små individer av en og samme art, som ellers tar plass i kvoten fra sine større artsfeller, og som gir en bedre pris per kilo. Halvparten blir kastet Utkast varierer etter årstiden, arten som fiskes, fangstens generelle størrelse og fiskerens redskaper. Forskjellige beregninger har estimert det globale utkastet til mellom 17,9 millioner tonn og 39,5 millioner tonn. FNs landbruksorganisasjon FAO er i sin siste beregning kommet frem til et globalt utkast på 20 millioner tonn. Dette tilsvarer ca. 25% av den fisken som føres i land. Men dette er et gjennomsnitt. For noen, eller i høysesongen, kan over halvparten av fangsten ende som utkast. Landrapportene (hvor den danske er mest detaljert) gir et bilde av tidvis omfattende utkast av fisk ? alt etter årstid og art kastes fra 0,1 % til over halvparten av fangsten ut igjen. En del av fisken som kastes ut er dog kommersielt uinteressante arter eller fisk som er ødelagt av sel eller avfall. Men, uansett hva grunnen er, kastes det store mengder døde eller døende organismer i havet. Den utkastede biomasse kan lokalt føre til høye konsentrasjoner av næringssalter og under forråtnelse medvirke til minsket oksygeninnhold i bunnvannet. Utkast medfører dessuten vanskeligheter for forvaltningsmyndighetene og biologene med å bedømme hvor stor beskatningen av en bestemt art er: Fisk og skalldyr som kastes blir ikke rapportert som fangst. Dette til tross for at den som regel allerede er død eller dør etter utkast. Derfor kan bestandsberegningene være satt for høyt. Vanskelig å beregne Å beregne utkast er ikke enkelt. Ukast skjer langt til havs og det er sjelden andre vitner enn sjøfugl som i utkast har funnet en ny, rik og lett tilgjengelig matkilde. Både forskere og myndigheter har muligheter for å patruljere fiskefeltene, men de har ikke noen garanti for at fiskerne oppfører seg som de pleier hvis en kontrollør står ved siden av og tar notater. Dette problemet kan blant annet løses ved at alle notater om utkast behandles fortrolig, og Sverige, Finland og Norge har også hatt gode resultater av å plassere observatører på fartøyene. Men observatører koster mange penger, opptil 6000 kroner per døgn. Utkast påvirkes av forhold som hell i fisket, årstid, aktuelle fiskepriser og de redskaper som brukes. Å se alle variasjoner krever at landene skulle plassere observatører på de fleste fiskefartøy, hvilket man har vanskelig for å gjøre av økonomiske grunner. Derfor er det nødvendig å skape matematiske modeller for estimering av utkastomfanget, modeller som bygger på de faktiske observasjoner. Rapporten viser flere modeller som tar utgangspunkt i ett enkelt fartøy, flere fartøy av samme slag, flere forskjellige fartøy osv. Uanmeldte observasjonsbesøk av blant andre Kystvakten foreslås også. Videre kan man sammenligne rapportert fangst med prøvefangst med tilsvarende utstyr i samme område som fangsten stammer fra. Utkast ? forbud eller påbud? De nordiske land har forskjellige regler med hensyn til utkast. Færøyene, Island og Norge har forbudt utkast av de ni viktigste artene. Danmark, Finland og Sverige, som er underlagt felles EU-fiskeripolitikk, har påbud om å kaste ut fisk. Det er behov for å studere effekten av utkast-forbud, men generelt støtter arbeidsgruppen tanken om et totalt forbud mot utkast av fangst. I land med utkastforbud forekommer det likevel utkast i form av high-grading. Den islandske fiskeflåten for eksempel, kaster på lovlig vis torsk under 3,5 kg ut igjen ? denne fisken tar i fiskeres øyne bare plass fra de større individene som gir bedre kilopris på kaien. Denne holdningen aktualiseres ytterligere på Island, hvor kvo-ter handles fritt mellom fiskerne. Prisene er meget høye, og kvoter gis som andre steder i tonn, ikke i antall individer i en bestand. Det er helt enkelt ikke i fiskerens interesse å fangste de minste individene. Kvoter som beregnes i antall fisk har man i de nordiske land kun i forbindelse med laskefiske i Østersjøen. Arbeidsgruppen er dog ikke ute etter å legge hele skylden på fiskerne; det finnes en forståelse for at en del av fiskerne er økonomisk presset, og dermed kan føle seg tvunget til å tenke i ?high-grading? baner. I en ideell verden skulle fiskeren primært få stor fisk i sine garn, fisk som allerede har for-mert seg flere ganger. Men når antallet stor fisk hos en art minker, presses fiskeren til å innrette sine anstrengelser mot stadig mindre individer, så tett på minste tillatte mål som mulig. Og da kommer det naturligvis opp en del ulovlig småfisk som kasseres. Dette skjer også når en årsklasse av en art har nådd minste-målet og dermed inngår i fiskeriet. Da stiger fiskeriinnsatsen mot denne årsklassen kraftig, med økt utkast som direkte følge. Et forbud mot utkast skulle ifølge rapporten kunne motvirke disse tendensene, samtidig som forvaltnings-myndighetene kunne få et mer presist bilde av hvor meget fiskeriet reduserer en bestand. Hva kan gjøres? Rapporten inneholder en rekke forskjellige forslag. Blandt disse er reduksjon av fiskeriinnsatsen. Fiskeforbud av overbeskat-tede arter, eller stengning av visse områder helt eller i perioder. Et område skal kunne stenges for fiskeri f.eks., når antallet undermålere/småfisk i fangsten når opp på et visst nivå, eller hvis bifangsten av andre arter blir for stor. Dette skulle ifølge rapporten kunne gi bestanden mulighet for å vokse i fred. Tanken er, at når antallet større individer er større minsker insitamentet for å fange de små. Redskapsutvikling. I mange år har man, ikke minst i fel-lesnordisk regi, arbeidet med å skape selektive redskaper, for eksempel de meget effektive sorteringsristene i reketrål. Men selektiviteten er allikevel ikke god nok, og redskapene er dår-lige til å sortere mellom artene. Dette arbeidet skal fortsette helst i samarbeide med fiskerinæringen. Holdningsendringer. Fiskeren har store muligheter til å påvirke fangstens sammensetning. Større bevissthet om skadevirkninger ved utkast kan lede til minsket utkast, da fis-kerne naturlig er interesserte i å sikre næringens fremtid. Forbud mot utkast. Det finnes ikke noen undersøkelser over omfang av utkast før og etter utkastforbudet i Norge, Island og Færøyene, men et forbud vil naturligvis medføre mindre utkast. Med et forbud skulle fiskeriforvaltningen få bedre muligheter for at vurdere den faktiske beskatning av artene. En evaluering av de økonomiske konsekvensene av utkast. En doku-mentasjon av tapene ved utkast kunne være med på å påvirke holdningen hos de forskjellige aktører og overfor industrien understrekes behovet for en fornuftig forvaltning av råvaren. Bedre grunndata. Det skal samles mer omfattende lengdedata fra landet fangst for å muliggjøre utviklingen av beregnings-modeller for utkast. TemaNord 2003:537 Report from a Workshop on discarding in Nordic Fisheries. Sprog: Hovedrapport på engelsk, bilag delvis engelsk, dansk, norsk og svensk. Redaktion: Seniorforsker John Willy Valdemarsen, Havforskningsinstituttet, Bergen, Norge. Artikkelen er tidligere publisert Nordfiskeri nr. 23/2003, et informasjonshefte utgitt i regi av Nordisk Råd.