Vill og tam laks har nøyaktig de samme genene

- Fra 1971 til 1974 ble laks samlet inn fra 40 norske elver, og disse danner grunnlaget for mye av dagens oppdrettslaks. Oppdrettslaksen har derfor ingen gener som villaksen ikke har. - Etter avl i 9-10 generasjoner, forekommer genvarianter som favoriserer egenskaper som vekst, sen kjønnsmodning og sykdomsmotstand, i betydelig større grad hos oppdrettlaks enn hos villaks - Oppdrettslaks og villaks er altså forskjellige utfra hvor godt tilpasset de er miljøet de lever, men alle opdrettslaksens gener har sin opprinnelse i villaks, skriver Nofima i en pressemelding.

Vi vet at rømt oppdrettslaks kan krysse seg med villaks. Vi vet også at en mindre andel etterkommere fra rømt oppdrettslaks overlever gjennom en generasjon, enn etterkommere fra villaks. Desto nærere beslektet en laks er oppdrettslaks, desto mindre sannsynlig er det at den vil overleve i naturen. – Det er dette som er naturlig seleksjon, at de dårligst tilpassede individene dør før de får reprodusert seg og gitt opphav til en ny generasjon, sier Celeste Jacq, førsteforfatter på rapporten.

Dette vet vi ikke Det er naturlig at laksestammer endrer genprofil over tid, og det vet vi at de gjør. Men vi vet ikke om det kommer av naturlig seleksjon eller påvirkning fra rømt oppdrettslaks, vannkraftutbygging, sur nedbør eller annet. Små laksestammer vil også være utsatt for tilfeldige genetiske endringer som følge av innavl.

I det hele tatt er det lite vi vet om konsekvensene over tid av at oppdrettslaks og villaks krysser seg: - Hva er det faktiske langsiktige genetiske bidraget fra oppdrettslaks til villaks? - I studier hvor det har vært observert endring i genvariasjon over tid i ville bestander, har det vært funnet endring i noen elver, men langt flere elver opplever ingen endring. Hva kommer disse forskjellene av? - Vi vet ikke om genetisk endring er det samme som skade. Flere har satt likhetstegn mellom endring i genvariasjon i villaksstammer og skade, men det er ikke vitenskapelig belegg for å hevde at villaksen er dårligere egnet til å overleve som en konsekvens av disse endringene.

Antatt forbryter Jacq er opptatt av at forvaltningen må ta høyde for at rømt oppdrettslaks kan være en viktig årsak til genetiske endringer, og at det kan ha negative konsekvenser. Men hun er bekymret for at myter får fotfeste som sannheter. – Feltdata som har vært samlet hittil har vært gode, men de har ikke alltid gitt grunnlag for de konklusjonene som har vært trukket. Man kan sammenligne oppdrettslaksen med en person som har blitt mistenkt og forhåndsdømt i en kriminalsak, fordi den var på feil sted til feil tid. Personen kan godt være skyldig, men det er også godt mulig at den virkelige forbryteren går fri. Forskningens rolle er her å skaffe til veie bevisene, og forholde seg til dem, mener Jacq.

Jacq mener man med dagens teknologi kan få vite svært mye, og forskningen må gå et skritt videre for at vi kan ha en kunnskapsbasert forvaltning av villaksen.

Nofima søker nå sammen med flere forvaltningsinstitutt om midler til forskning på å tallfeste de genetiske effektene av rømt oppdrettslaks på villaks. – Vi trenger å se hele bildet, og en slik samlet innsats kan hjelpe oss til å diskutere videre på felles grunnlag, avslutter Jacq.

Nofima skrev rapporten på oppdrag fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF). Forvaltningsinstituttet NINA fikk samme oppdrag.