Gå til innhold
Annonse

– Genetisk innblanding kan se verre ut enn vi har trodd

Erik Sterud. Foto: Norske Lakeelver
Erik Sterud. Foto: Norske Lakeelver

Erik Sterud, fagsjef i Norske lakseelver sier det er vanskelig å komme unna lakselus når man snakker om utfordringer i dagens næring. - Jeg har likevel lyst til å fokusere litt ekstra på rømming, som kanskje er et undervurdert problem, sier Sterud i dagens romjulsintervju.  

Annonse

Fagsjefen feier likevel ikke unna luseproblematikken og viser til at lusen bidrar til enorme kostnader og velferdsutfordringer.

- 2015 ble året da vi virkelig forsto at medikamentell lusebehandling er et blindspor, sier han.

- Der de fleste skjønner at lakselusa også er et problem for oppdrettsfisk om man ikke behandler, fremstår ikke rømming som noe problem for industrien i seg selv. Som økonomisk tapsårsak er rømming neglisjerbar, sammenliknet med annet svinn. Mange forstår heller ikke problemet med innkryssing i villaksstammene. Det er langt fra innlysende at laks kan skade laks om de parrer seg. Gener kan jo heller ikke ses, i motsetning til lakselus, poengterer Sterud.

Han mener næringen må stille spørsmål ved hvorfor forskere ser på rømming og genetisk innblanding som en større trussel mot villaksen enn lakselus.

- Man kan diskutere både tellemetoder og rømmingsinnslaget i elvene opp stolper og ned vegger, og ikke bli enige om det er 2, 4 eller 6 %. Det ubehagelige faktum er imidlertid at vi i flere tiår har slitt med rømmingstall omtrent på nivå med det totale antallet laks som kommer inn til norskekysten. Vi får altså et stadig påfyll av nye oppdrettsfisk inn i elvene, samtidig som avkommet etter disse allerede er en del av bestandene, sier han.

Sterud viser så til at man til nå har sett få studier av genetiske endringer.

- Jeg tror vi alle må forberede oss på at det kan se verre ut enn vi hittil har trodd. Og spørsmålet om hva det egentlig betyr om villaksen blir litt likere oppdrettslaksen, kan vi snu på hodet. Hvem vil i dag ha ren villaks som produksjonsdyr i merdene? Såpass kred må vi gi til avlsforskerne, at vi alle aksepterer at oppdrettslaks og villaks er tilpasset hver sin verden og hverdag, og at vi er svært godt tjent med å holde dem adskilt, konkluderer han.

Han mener årsaken til problemene med lus og rømming, er at den teknologiske utviklingen i matfisk-produksjonen ikke har holdt tritt med produksjonsøkningen.

- Tross nye materialer har den tradisjonelle notbaserte merdteknologien overlevd seg selv. Til det er utvekslingen av patogener med miljøet for stor, og håndteringen av enhetene i forbindelse med eksempelvis lusebehandling gir enorme velferdsutfordringer og setter utstyret på for store prøver. 2015 har vært et år med rømming på det jevne, men med mange smårømminger og nestenuhell i form av rift i not, legger han til.

Vil bedre forståelsen for villaksforvaltning

Fagsjefen ønsker at næringen i fremtiden får en bedre forståelse av villaksforvaltningen. På dette området tar han også en stor dose selvkritikk.

- Dette har vi vært altfor dårlige til å informere om. Det skal vi bli bedre på i året som kommer. Mange tror nemlig at det gjøres lite i elvene, at det er mye å gå på for elvesiden, for å kompensere for økt sjødødelighet som følge av utfordringene, sier han.

- Det er dessverre ikke så mye å hente for de fleste elvenes vedkommende.  Når en elv produserer maksimalt med smolt (basert på tilgjengelig oppvekstareal) kan ikke dette økes. Når det høstbare overskuddet i slike elver er betydelig lavere enn normalt, skyldes det dårligere tilbakevandring etter sjøfasen. Forklaringsnøkkelen ligger altså i de faktorene som påvirker sjøoverlevelsen og ikke antall smolt som vandrer ut av elvene.  Der smolttallene kan økes gjennom biotopforbedrende tiltak, skal dette selvfølgelig tilstrebes. Dessuten må selvfølgelig både kalkingsprosjekter og gyrobekjemping fortsette med uforminsket styrke, legger han til.

Innovasjon og miljøkrav

Sterud er således ikke bare kritisk til næringsvirksomheten og sier han har sett flere lyspunkter i den stedvis alvorlige lusesituasjonen som har vært.

- 2015 ble det året der industrien virkelig forsto at små lakselus engang blir store. Fremdeles snakker enkelte om en akuttsituasjon når antallet voksne hunnlus eksploderer, uten å reflektere over at den samme lusa satt på fisken to måneder tidligere. Flertallet synes imidlertid å ha forstått betydningen av tidlig aksjonering, sier han.

Ellers synes han det virker som om innovasjonstakten har tatt seg opp i næringen.

- Nød lærer altså både nakne kvinner og oppdrettere å spinne. Jeg har lyst til å nevne Stingray og deres laserenhet for å skyte lakselus. Nå mener jeg at forebygging alltid vil være bedre enn behandling, og også at luselaseren fremdeles har mye å bevise, men oppfinnernes urokkelige tro og pågangsmot er forbilledlig. Det er så mange kloke hoder, og så mye problemløsende hjernekapasitet i norsk oppdrettsindustri, at redselen for reguleringer og krav synes ubegrunnet. Jeg tror strenge miljøkrav kan være en hovednøkkel for å utløse det innovasjonspotensialet som ligger i industrien, påpeker han.

Tre utfall

Han forbauses stadig over den minoriteten i næringen som forsøker  å nedtone og avskrive lakselusens negative effekt på villfisken.

- Når man ser hvilke utfordringer man har med lakselus og andre patogener i oppdrettsindustrien, bør man tenke på at alt dette kommer fra vill laksefisk i utgangspunktet. Dagens åpne merder gir en svært beskjeden beskyttelse av oppdrettsfisken. Langs kysten har man så introdusert 400 millioner ekstra verter for patogener som normalt er tilpasset noen få millioner ville verter.  Dette medfører et smittepress som er skyhøyt over det villfisken er tilpasset fra naturens side, understreker han.

På bakgrunn av dette viser han til at dagens situasjon kan ha tre mulige utfall.

- Det ene er at lus og andre sykdommer  er positivt for villfisk og har en bestandsøkende effekt. Den andre er at dette ikke  betyr noenting for villfisk og ikke påvirker  bestandene. Det tredje er at ekstra påfyll av patogener fra oppdrettsfisk er negativt for villfisken og har bestandsreduserende effekt. Forskning viser en dominerende sannsynlighetsovervekt for utfall nummer tre, informerer han.  

Hva tror du blir næringens hovedutfordringer i året som kommer?

- Vi har tatt laksen, som andre husdyr, i vår varetekt, og med det påtatt oss moralske og etiske forpliktelser.  Når flere hundre tonn oppdrettsfisk stryker med i én eneste avlusningsprosess, fordi de ikke tåler enten håndteringen, lusemidlene eller kombinasjonen, har man rett og slett et kjempeproblem. Med referanse til pelsdyrindustrien tror jeg man skal innse at dette ikke hadde vært akseptabelt i noen annen husdyrproduksjon.

- Jeg tror oppdrettsindustrien kommer til å merke et økt fokus på dyrevelferd, og jeg tror bruken av rensefisk kan være den utløsende faktoren. Da tenker jeg i første rekke på rognkjeksen.  Som små har disse nemlig det stort sett alle andre fisk mangler, nemlig bambifaktoren, eller Nemofaktoren om man vil. Mange oppfatter disse fiskene som søte. Og søte dyr behandler man godt. Men vi behandler ikke rensefisken godt. Snarere tvert i mot. Det er snakk om et rent forbruk av dyr. Kanskje 20 millioner i året som i menneskenes tjeneste sendes med enveisbillett ned i merdene. Dette er kanskje enda mer betenkelig enn velferden til laksen, fordi det representerer et metaproblem, et problem vi har skaffet oss fordi vi ikke har klart å løse et annet problem.

Veien videre

Han ser for seg at man ved hjelp av ny teknologi og det nye forvaltningsregimet får løst både luseproblemet og rømmingsproblemet.

- Da gjenstår det som virkelig blir en utfordring. Nemlig hva man skal fôre laksen med i fremtiden. Fra naturens side er laksen en topp-predator, men i oppdrett kan den ikke lenger fôres som en topp-predator. Der man har flere tenkelige proteinkilder har man ikke samme valg når det gjelder fett, sier han.

- Livet i havet er en kamp om fett, og dette gjelder også oppdrettslaksen. Vi er nødt til å tilby laksen marint fett fra kilder lenger ned i næringsnettet. Jeg tror man bør gå lengst mulig ned med en gang, og legge store ressurser i industriell storskala produksjon av marine planktonalger, legger han til.

Har du en sak du
vil tipse oss om?

Annonse