Erik Slinde: Hva vil skje innen lakseoppdrett i 2013?

redaksjon@kyst.no

I Norsk Fiskeoppdrett nr 1 i år har Erik Slinde en kronikk der han deler sine utanker om forventningene til produksjonsåret 2013. Kronikken er gjengitt under.

"Vi produserer mat til de som kan betale for laksen, og produksjon av laks bidrar ikke til å øke verdens matproduksjon. Det bare omformer mat til annen mat som smaker og ser bedre ut. Kjøttetende dyr, som laks, spiser nemlig mat som vi mennesker også kan spise. Det samme gjelder for fjærkre og gris.

Fôrfaktoren til laksefisk er imidlertid mindre enn for gris og fjærkre, så når vi først skal foredle mat til noe som vi synes er bedre, er laks et godt alternativ. Det er ikke klimaet som er klodens hovedproblem, det er veksten i antall mennesker. Det er bare Kina som har vist vilje til å forstå det problemet.

Siden vi ikke har tenkt å gjøre noe med befolkningstilveksten, kan vi som nasjon i alle fall produsere god sjømat. Vår lakseproduksjon er nå så viktig at i fjor gjorde riksrevisjonen undersøkelse av havbruksforvaltningen, og det ble avholdt høring om uttalelsen i desember. Det kan slås fast at riksrevisjonen har gitt en særdeles god rapport ut fra de forutsetningene som den har, nemlig at rapporten er bygget på kunnskap og informasjon som er tilgjengelig i dagens Norge om vår laksefiskproduksjon. Norsk lakseoppdrett er produksjonsdrevet, og den gjenspeiler nok lite av ordtaket: ”Kunnskap skal styre rike og land”.

Det skal utdeles nye ”grønne konsesjoner”, som er et godt politisk argument i et valgår, hvor et av kriteriene for tildeling skal være innovasjon og kunnskap. Det viktigste for å få tildelt en konsesjon er at en kan løse problemene rømming og lakselus, og flere av konsesjonene skal ha et vesentlig kunnskapsgenererende element i seg.

Hva det er kan være noe uklart, men det må være noe annet enn en forskningskonsesjon. For i våre forskningskonsesjoner produserer vi i dag allerede rundt 100.000 tonn laks, og det er ikke alltid rare forskningen som pågår.

Synsing om gener, og ikke basert på genetisk kunnskap

Riksrevisjonen ble selvfølgelig fortalt om den forferdelige spredningen av gener fra rømt oppdrettslaks, som i dag utgjør en rapportert mengde på ca 0.2 millioner fisk i året. Oppdrettere er ikke etterrettelige, og gode norske laksegener som har vært i merd er farlige.

De ble ikke fortalt om det statlige utvalget som hadde som ansvar å bøte på skadene etter kraftutbyggingen av våre elver ved utsetting av laks. Utvalget endret retningslinjer i 1991, og reduserte produksjonen av utsatt laks fra 14,8 millioner i 1987 til 2.3 millioner. En reduksjon, men likevel langt mer enn antall rømt fisk.

Dette kultiveringsarbeidet sies i dag å ha hatt liten virkning på våre laksebestander, i motsetning til naturlig feilvandring. Denne vurderingen er gjort av ”Vitenskapelig råd for lakseforvaltning”.

Siden jeg en gang var medlem av dette rådet kan det trygt slås fast at dette er synsing om gener, og ikke basert på genetisk kunnskap.

Godt kultiveringsarbeid bør oppmuntres, og dette er i dag grunnlaget for havbeite av for eksempel hummer med tilhørende forvaltning. Et alternativ er at alle havbeitetiltak legges ned med øyeblikkelig virkning?

Ikke lønnsomt å produsere vaksine

Lus er og blir et problem, men det blir nok noen år å vente på en vaksine.

De farmasøytiske selskapene har altfor gode inntekter på avlusningsmidler til at det er lønnsomt å produsere vaksine.

Midlene som er bevilget til å løse dette problemet i Bergensregionen, mangler også troverdighet siden det ikke finnes fermentorer tilgjengelig for produksjon/dyrkning av en første testvaksine.

Med dette for øye er tiltaket å stenge lusa ute, og det kan gjøres med nye lukkede oppdrettskonsepter eller ved bruk av havgående eller nedsenkbare merder.

Men dersom slike konsepter blir aktuelle er Norges konkurransefortrinn truet. Da kan en gjøre oppdrett hvor som helst i verden uten hensyn til gode, naturlige lokalisasjoner slik som norske fjorder.

Dødelighet det største problemet

Det største problemet i norsk oppdrett er uforklart dødelighet på 20 prosent av antall fisk, også av noen bortforklart som ”naturlig dødelighet”.

All dødelighet har en forklaring, og dette tallet er velferdsmessig fullstendig forkastelig. Her kan forvaltningen gjøre en viktig endring i konsesjonskravet, og gjøre kravet om til tildeling av et visst antall fisk pr år.

Da blir det opp til den enkelte driftsenhet å behandle fisken så godt som mulig. Dette vil føre næringen fremover fordi kvalitet vil være en nødvendig forutsetning i alle ledd, både når det gjelder krav til for eksempel smoltkvalitet, fôr eller anlegg.

New Public Management

2013 er spådd som tid for pessimisme. Ikke på grunn av tallet 13, men i vår styringsideologi i form av NPM (New Public Management). NPM gjør at norsk velstand, sterke fagforeninger, kortsiktig politikk, feile ledere, politisk kosmetikk, byråkratisk voluminøst språk og media som fokuserer på bagateller, hindrer at viktige problemer blir tatt opp.

Vi fortsetter som før i en velstandsstat med en for øyeblikket vellykket oppdrettsnæring, hvor vi bortforklarer problemene og fokuserer på produktivitet, basert på tro og håp om at manglende kunnskap ikke ødelegger for norsk oppdrettsnæring – dette året heller.

God nytt produksjonsår!"