FHL holder fast på sporing, og ikke merking
FHL har store forventninger til sitt prosjekt med sporing av rømt oppdrettslaks gjennom geoelementer. Aina Valland sier de opplever en sterk støtte fra næringen og understreker at fysisk merking av oppdrettslaksen vil være svært kostbart.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
I forbindelse med formaliseringen av Miljøfondet, oppfordret også Nærings- og fiskeridepartementet oppdretterne til å gjøre fisken sin sporbar gjennom å merke den, eller ved å finne på en metode som gjør det mulig å spore fisken tilbake til sin rette eier, dersom den skulle rømme.
Dersom dette blir gjort, vil den enkelte oppdretter bli fritatt for medlemsavgiften i Miljøfondet. Denne insentivbaserte løsningen, samt at det rømte hele 127 000 fisk under stormen «Nina» i midten av januar, har igjen vekket til live debatten knyttet til merking og sporing av oppdrettslaks.
Allerede da Miljøfondet ble startet av FHL i 2011, var man klare på at fisken skulle gjøres sporbar. Under punktet «rømming» skriver FHL at de ønsker en ordning som skiller rømt oppdrettslaks fra villaks i elv og som sporer rømt fisk tilbake til ansvarlig bedrift.
Tester sporing
Kritikerne vil hevde at lite har skjedd siden den gang. Det vil ikke direktør næringsutvikling og samfunnskontakt, Aina Valland være med på.
- Det er ikke rett at det ikke har skjedd noe. Vi har tatt initiativ til en rekke utredninger. Basert på disse utredningen er våre medlemmer og styret i FHL klare på at en ønsker å fokusere på sporing tilbake til bedrift og at bruk av fysiske merker ikke er ønskelig, sier hun.
- På bakgrunn av dette har flere bedrifter, med Salmar, Lerøy og Marine Harvest i spissen, gått sammen via FHL for å teste ut sporing via mineraler som finnes i vannet, og som er ulik i ulike vannkilder.
Valland forteller at man i 2014 gikk i gang med et FoU-prosjekt hvor det så langt har blitt samlet inn skjellmateriale fra smolt og fisk fra nær 60 prosent av næringen. Men FHL ser også mot andre løsninger.
- Vi har også dialog med de som tester ut DNA-sporing. Vi synes det er veldig greit at det testes ut to metoder for sporing. Det kan være at man må bruke elementer fra begge deler for å få en totalitet som er best for hele næringen, sier hun.
Kostbart med merking
Europharma har den siste tiden promotert merkemetoden Coded Wire Tag (CWT), som innebærer at en liten metallbit skytes inn i nesebrusken på laksen. Denne biten kan detekteres magnetisk uten å skade fisken, og kan leses av i mikroskop dersom den tas ut.
Valland og FHL er kritisk til slike merkeordninger.
- Det settes ut over 300 millioner smolt hvert år. Det betyr at selv svært lave kostnader per fisk for sporing vil bety store beløp samlet sett for næringen. Et fysisk merke har betydelig høyere kostnader. Det kan være at både havbruksnæringen og villaksinteressene er tjent med at man bruker pengene annerledes, sier hun.
Valland reagerer på at mange aktører utenfor næringen har så sterke meninger om debatten knyttet til merking og sporing av laks.
- Jeg slutter ikke å undre meg over hvor bastante meninger utenforstående har til hvilke løsninger vi bør velge. Det er legitimt at de har meninger om hva som kan være akseptable fotavtrykk fra næringen, men de bør ikke oppnevne seg selv til eksperter på hva som er de riktige løsningene for å oppå akseptabelt fotavtrykk, sier hun.
Sporer etter geoelementer
FHLs sporingskonsept baserer seg på kunnskap omkring fiskens evne til å avsette grunnstoffene som finnes i naturen i sitt eget fiskeskjell. Sporelementene tas opp av fisk over gjellene og fraktes ut til skjellene via blodet og bygges fortløpende inn i skjellene hvor de forblir bundet. Metoden som er under uttesting har imidlertid fått kritikk for at det tar opptil 2-3 måneder før fisken har fått nok sporstoffer i seg etter utsett. Fisk som rømmer i denne fasen vil dermed ikke kunne være sporbar etter sporstoffene.
- Da har man allerede skjellene fra settefiskanleggene, kontrer Valland kjapt.
FHL har lagt opp til at det skal tas prøver av hver av gruppene som skal settes ut fra settefiskanleggene.
- Dersom man leverer til et matfiskanlegg er det ofte en gruppe som settes ut samtidig. Da blir smolten preget med de samme mineralene, sier Valland og understreker at de har sett stor interesse for prosjektet, der nærmere 60 prosent av næringen er med.
Lærer opp fiskere
Sporingsmetoden til FHL har imidlertid en klar mangel sammenliknet med CWT og andre merkemetoder. Mens CWT-merkingen gjør det mulig å bestemme om fisken er en oppdrettslaks eller ikke i elv, ved at man skanner den magnetisk, er dette ikke mulig med sporingsmetoden som FHL legger opp til. Valland forsikrer imidlertid om at man har tenkt på dette også.