Kvinne i særklasse

La oss bare med en gang gjøre det klart: Fiskeriministerens nye statssekretær er farens datter. Hotelleieren og Høyre-politikeren Jan Johnsen, som omkom i en drukningsulykke under en reise til Costa Rica med energi- og miljøkomiteen for et par år siden. Han drev ulike hoteller rundt om i landet; på Sola, i Karasjok, Telemark og i Hallingdal. Familiens nomadeliv ga Janne en annerledes og lærerik oppvekst, der det å omstille seg til nye omgivelser og mennesker ble en del av livsstilen. Langt mer vanlig enn tradisjonelle familiemiddager om søndagen. Selv betrakter hun Sola Strand Hotel som sitt barndomshjem, og mange av stamgjestene der som gode venner. Ingen autoritetsangst - Det er utrolig hvor mye en nysgjerrig jentunge ser og lærer i slike omgivelser. Jeg vokste opp med voksne, og ble nok tidlig moden. Det var alle slags folk en måtte forholde seg til, og jeg lærte tidlig at det skulle gis like god service til Jørgen Hattemaker som til Kong Salomon. Derfor har jeg aldri hatt ærbødighet og autoritetsangst. Sånn sett er jeg nok veldig uredd. Noen vil si sær. Som tør å være kritisk både til personer og systemet. Vi rogalendinger er jo heller ikke de som står med lua i hånden. Vil vi noe, så ordner vi det selv. Dessuten betrakter jeg meg selv som lite hårsår; den som slenger med leppa, må også tåle å få tilbake. Som politiker kan en ikke overleve uten denne evnen. De fleste mennesker er jo snille, men med årene er jeg blitt mindre naiv. Stoler ikke like lett på folk lenger. Det har vært både en støyt og fem. Og det har blåst kraftig rundt meg til tider. Men jeg vil heller si det jeg mener, og stå oppreist når støyten kommer, enn å bli tannløs. I kretsen rundt Janne bekreftes det at damen ikke går av veien for å ta kontroversielle beslutninger. Og at hun stod langt fremme i køen da selvtillit ble utdelt. - Det er vel snarere noe som er bygget opp gjennom årene, tror hun selv. Fars pike 32-åringen ble tidlig interessert i alt som har med turisme å gjøre. Etter gymnaset begynte hun på Hotellhøyskolen. Ingen bombe for noen, sitt opphav tatt i betraktning. Hun ville spesialisere seg innen reiseliv og tok etter hvert hovedfag. I den forbindelse reiste hun til Florida for å fordype seg i cruiseindustrien. - Et cruise er en destinasjon i miniformat, der gjestene skal tilfredsstilles på alle områder. Det er både komplekst og fascinerende, understreker hun. Vel hjemme igjen begynte hun å engasjere meg med reiselivspolitikk og rammebetingelsene til næringen. Etter det gikk det slag i slag. Mange sier at Janne er faren opp av dage. At han var hennes forbilde og motivatør. Den som ga jentungen smaken både på hotelldriften og politikken. Hennes hyllest til faren var å få kirken til å le under begravelsen. - Far var en spilloppmaker, og for meg var det viktig å fremstille ham som akkurat det ? midt oppi sorgen. Og det er nok riktig at jeg har mye fra ham. Min mor sier jeg er like hissig og forbanna, sier hun. Men poengterer at til tross for at hun har er født med blått blod i årene, er hun ikke så konservativ i ånd og sjel som mange later til å tro. Et eventyr - Men jeg har en blå refleks som sitter i ryggmargen. Min far pleide alltid å si at det er viktig å påvirke og si noe for å få muligheter til å bestemme. Jeg tok ham på ordet, og i all hemmelighet meldte jeg meg inn i Unge Høyre. Ville ha minst mulig oppstuss rundt det, ville ikke være «datteren til Jan» i den sammenhengen også. Jeg har alltid hatt lett for å engasjere meg i ting jeg brenner for, og har derfor fått utfordringer. Kan ikke huske at jeg har sagt nei til noen utfordringer som er kommet. Men jeg vil bli trodd på at jeg aldri har hatt store politiske ambisjoner. Går ikke rundt med en statsråd i magen. Jeg er mer den typen som jobber på det jevne, politikeren som har utholdenhet og utrettelig innsats. I den forbindelse har jeg møtt de sentrale politikerne på ulike arenaer. Folk må bli oppmerksom på deg hvis du skal gjøre karriere i Oslo. Så har jeg vel markert meg da, siden Jan Petersen ringte. Og etter hvert Svein Ludvigsen. Drivkraften min er at det jeg holder på med er spennende. Da Petersen ringte, synes jeg livet mitt var fantastisk. Jeg jobbet i et lite selskap og hadde store utviklingsplaner. Det passet egentlig dårlig med den telefonen. Men man sier bare ikke nei når sånne muligheter byr seg. Jeg sa ja, under forutsetning av at jeg fikk reise hjem i helgene. Liker leiligheten min, vennene mine. Det å bestemme over egen tid, og ellers bare gjøre minst mulig. Dessuten liker jeg ikke å bo i Oslo. Mitt nettverk er i Stavanger, og jeg er smertelig klar over at dette eventyret en dag er over. Det er noe som varer en periode, og det er en ferd som er spennende å være med på. Men en dag skal jeg hjem igjen, og da er det viktig å ha et liv å vende tilbake til. Smil og latter Janne betyr «herren har handlet nådig», men navnet kunne likegodt betydd smil. Frøken Johnsen er nemlig viden kjent i Rogaland for sitt vinnende vesen, der smilet og latteren sitter løst. Høy og smittende, rå og tidvis vulgær. Åpen og hjertelig, det er latteren hennes. Vonde tunger vil ha det til at smilet tidvis er påklistret, og at det skjuler seg en søkende jentunge under masken. En som har kommet lett til det, hjulpet frem av det rette familienavnet og mennesker som har løftet henne opp. - Jeg blir alltid forvirret over mennesker som smiler hele tiden og selv på de feile plassene, sier en. Som understreker at han også har sett andre sider av damen; hissigproppen. Den som lar seg emosjonelt rive med i diskusjoner. Men som ivrig snakker Roma midt i mot. Og som tør å ha meninger på tvers av selv garvete rikspolitikere. - Damen kan i alle fall ikke beskyldes for å smiske med partitoppene, sier en annen. Og røper at lederen i Rogaland Høyre opptil flere ganger har lagt seg ut med sentrale toppolitikere i spørsmål der saklighetsnivået ikke har vært det høyeste. En av dem var hennes tidligere sjef, Jan Petersen. - Det har vært noen episoder, ja. Av og til lar jeg engasjementet løpe av med meg. Sier hun selv. Og smiler. Bratt læringskurve - Jeg hadde ikke jobbet særlig med utenrikspolitikk da Petersen ringte meg. Jeg stod i dusjen på et hotellrom i Sverige, og ba om å få en dags betenkningstid. Var livredd for å ta meg vann over hodet. Mange tror at det å være politisk rådgiver er glamorøst. De tar helt feil, det er mye hardt arbeid. Det ble en bratt læringskurve for meg; den gikk faktisk rett til værs og kan vel knapt kalles en kurve. Jeg ble kastet inn i debatter om bomberegn i Afghanistan og WTO-møtet, og måtte lære mye på kort tid. Jobben min ble å koordinere arbeidet mellom partilederen, stortingsgruppen, regjeringsapparatet og partiet. Jeg hadde lite kontakt med utenriksministeren personlig. Som rådgiver har man rang fem, ministeren har rang en. Selv har jeg aldri vært veldig opptatt av slike ting, men jeg har måttet sette meg inn i språket, de uskrevne reglene og kodene i regjeringen. I regjeringssammenheng er det en del en av de uskrevne reglene. Og når alle de internasjonale organisasjonene er forkortet til tre eller fire bokstaver, blir det vanskelig å henge med i svingene. Men etter hvert faller språket og terminologien på plass, sier hun. Og vedgår at læringskurven er like bratt når det gjelder fiskeri- og oppdrettsnæringen. Ingen skjult agenda - Har du overhodet vært på et oppdrettsanlegg? - Klart jeg har det, flere ganger. Som politiker kan du litt om mye, og det arrangeres stadig studieturer for å bli kjent med nye næringer. Fisk har med mat å gjøre, og ligger hjertet mitt nært. Jeg har mye kunnskap om mat, men ikke så mye om maskevidder og fôrkvoter. Fiskeriministeren har imidlertid som ambisjon at Fiskeridepartementet skal bli like mye et departement for mat, som Landbruksdepartementet har vært det. Da vil min kompetanse kunne anvendes i full bredde. Å bli statssekretær var en forfremmelse jeg ikke kunne si nei til. Som fiskeriministerens stedfortreder hviler det et større ansvar på meg. Jeg ser frem til å bli mer kjent med næringen, med den røffe kulturen og menneskene som arbeider der, sier hun. Og ber om forståelse for at hun må bruke litt tid på å sette seg inn i den aktuelle dagsorden for bransjen. Statssekretæren omtales av en tidligere kollega som ærlig og direkte. - Poenget er at jeg sier det som det er, og mer er det ikke. Prøver å ikke ha en skjult agenda, der andre blir forvirret og lurer på hva jeg egentlig mener. Men jeg oppfører meg ulikt i ulike roller. Det handler jo om at man har ulik trygghet i de ulike rollene, men jeg føler at jeg stort sett er meg selv. Litt propell til tider. En jente med tusen jern i ilden, og som det tidvis går litt for fort i svingene med. Jeg fungerer absolutt best muntlig ? synes ikke det er kjekt å lese store dokumenthauger i det hele tatt. Når folk spør meg hva jeg vil, sier jeg at jeg vil alt. Det er sant også. Det er så mye spennende å holde på med, så mye som er utviklende og gir vekst. Om det handler om oljen, eller om mat er mindre viktig. Men mat er ekstra spennende, da. Aspektet mat Janne Johnsen tror fiskerinæringen har et stort, uforløst potensial. Nettopp fordi den produserer mat. - Det snakkes mye om kvantum, men jeg er mer opptatt av nisjer. Målet er å bearbeide råstoffet mer og øke inntjeningen. Dessuten synes jeg det er altfor lite fokus på hvor godt sjømatproduktene smaker. Smak er jo et av de viktigste kriteriene når folk handler, og fisk har god smak. Hvor blir det av dette aspektet? Når man leser avisene og hører samfunnsdebattene, virker det som om det bare er landbruket som produserer mat. Vi må ikke glemme at fiskerinæringen også selger mat. Både mat som råvare og innsats til andre matvarer, og som ferdigprodukt. Nå fokuseres det mye på oppdrettstorsk, men hvilken smak får den? Jeg etterlyser et større fokus på dette. Kanskje bør de som produserer fisken i fremtiden jobbe tettere med kokkenæringen, slik at de sammen kan utvikle produktene smaksmessig, sier hun. Ingen atlet Engang i tiden spilte Ludvigsens høyre hånd både fotball og drev med turn. Det er mange år og noen kilo siden. ? Ser det ut som om denne kroppen er bygd for de store atletiske og fysiske fostringene, spør hun lattermildt. Og understreker at det fortsatt hender at hun ramler innom en svettistime på et treningsstudio, men at hun neppe kan kalles sportslig anlagt. - Intensjonene er det ingenting i veien med, men jeg synes det er mest kjekt å gå på tur. Jeg trivdes også godt med å trene småunger i turn da jeg var yngre. Men aller helst liker jeg å reise på hyttetur eller vandre i strandkanten sammen med venner. Jeg gjør lite alene, bruker mye tid med andre mennesker. Liker meg ute i frisk luft, og egentlig ganske eksotisk anlagt ? selv om jeg aldri har gjort så mye ut av det i den retningen. Det er blitt lite ferier, jeg har alltid vært et arbeidsjern. Drevet med valgkamper om sommeren. Drømmen er å reise til Østen, oppdage land som Thailand, Vietnam og Kina. Men jeg fikser ikke å planlegge, så ting skjer ofte veldig spontant rundt meg. Sånn blir det vel med feriereisen også, når jeg får tid til den? Janne smiler, igjen, og tar for seg av den indiske maten. - Fantastisk deilig smak, sier hun. Og legger til at hun synes det er koselig å lage mat. Når hun får ånden over seg. Nattdyr Det sies om Janne Johnsen at hun er et nattdyr som finner på de utroligste ting i nattens ro og mørke. Som å gjøre rent i huset. Eller male om igjen stuen. For tredje gang på kort tid. Hun trenger ikke mye søvn, og er derfor ikke sjelden den siste som forlater lokalet. Riktignok er hun kjent for å være god på å slappe av, men du finner henne ikke med beina rundt hodet i en yogastilling. Det har ikke damen særlig sans for. Derimot trives hun best i verbal tautrekking?