Gå til innhold
Annonse

Norske lakseelver svarer: Hvor skal vi høste villaksen?

Kunnskapsbasert: - Med dagens kunnskap vet vi at det finnes unike bestander av laks i elvene våre og at vi må forvalte disse bestandene slik at uttaket er tilpasset den enkelte bestands bæreevne. Det kan vi gjøre i elv, men ikke i sjø, mener Norske Lakseelver. Illustrasjonsfoto fra Lakselva i Finnmark. Foto: Norske Lakseelver.
Kunnskapsbasert: - Med dagens kunnskap vet vi at det finnes unike bestander av laks i elvene våre og at vi må forvalte disse bestandene slik at uttaket er tilpasset den enkelte bestands bæreevne. Det kan vi gjøre i elv, men ikke i sjø, mener Norske Lakseelver. Illustrasjonsfoto fra Lakselva i Finnmark. Foto: Norske Lakseelver.

Norske Lakseelver svarer sjølaksefisker Knut Haugen på hans kronikk. I den gikk han til angrep på Norske Lakseelver som han mener tar til orde for en avvikling av sjølaksefisket. Vesentlige misforståelser om høsting og forvaltning av villaks, kaller Norske Lakseelver det.

Annonse

Det hele begynte med en pressemelding fra Norske Lakseelver med tittelen “Ingen måtehold i fjordene” der de hevder at “Mens laksefisket i elvene ble redusert med 25 % fra i fjor til i år, økte laksefangstene i sjø med 11 %. At 900 sjølaksefiskere tillates å ta mer laks enn 100 000 elvefiskere er en praksis som ikke kan fortsette”.

Sjølaksefisker Knut Haugen skrev da en kronikk, “Den fantastiske villaksen – for hvem” som vi publiserte her på Kyst.no. Der skrev Haugen “Det er trist å høre og lese hva leder av Norske Lakseelver (NL) greier å få seg til å si, både på tv, i aviser og i radio”.

Nå får han tilsvar fra Norske Lakseelver. Tilsvaret er gjengitt under, og skrevet av Erik Sterud og Pål Mugaas i Norske Lakseelver.

Hvor skal vi høste villaksen?

Sjølaksefisker Knut Haugen kommer med noen påstander om Norske Lakseelver i sin kronikk på Kyst.no. Norske Lakseelver ønsker derfor å oppklare noen vesentlige misforståelser om høsting og forvaltning av villaks.

Den pågående debatten om hvem som skal beskatte villaksen er en sørgelig følge av at mengden villaks som årlig returnerer til norskekysten er halvert de siste 30 år. Dette ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Det samme vitenskapsrådet er klare på at dette ikke skyldes overbeskatning. Forskerne peker på rømt oppdrettslaks, lakselus og vannkraft som de store truslene. Norske Lakseelver jobber derfor for strengere rammevilkår for oppdrettsindustrien og kraftverkene.

Gytebestandsmålet må nås

Norske laksebestander forvaltes i dag etter bestandsspesifikke gytebestandsmål (GBM) for hver enkelt elv. Dette målet sier hvor mye laks som må stå igjen på gyteplassene etter avsluttet fiskesesong for at elva skal produsere sitt maksimale antall smolt (ut ifra tilgang på gyteplasser, oppvekstområder og mattilgang til laksungene). Det som kan høstes, er da differansen mellom innsiget av laks og elvenes gytebestandsmål. Fordi denne differansen blir stadig mindre har vi sett betydelige innskrenkninger av beskatningen de siste årene. Elvene har fått strenge kvoter for sportsfiskerne,  krokgarnfisket i sjøen er avviklet (med unntak for Finnmark), sjølaksefiskettiden med not er innskrenket og garn og notfiske er forbudt i de aller fleste elvene (det siste for øvrig uten kompensasjon til elverettighetshaverne).

Ettersom elvefisket er «sist» i køen til å høste av villaksen, er det her begrensningene blir størst. Oppdrettsindustrien har nå fått lov til å drepe inntil 30% av smolten før bremsene settes på, deretter kommer sjølaksefiskerne og kan høste så mye de klarer i fjordene før det som blir igjen skal fordeles på sportsfiskerne i elvene. Elveeierne må da sørge for fiskeregler som sikrer at gytebestandsmålet nås, og dette gjøres gjennom til dels strenge begrensninger på fangsten i mange elver.

Men istedenfor å berømme elveeiere for at det ikke høstes for mye i elvene, har Haugen en lang liste over det han misliker ved Norske Lakseelver og sportsfiske etter laks. Det dreier seg om økonomist gevinst på salg av laksefiske, turisme og reiseliv knyttet til laksefisk, krokfangsten i seg selv og gjenutsetting. Det Haugen unnlater å fortelle leserne på Kyst.no er at selv om rettighetshavere i elv og sjø har de samme fiskerettighetene, så pålegger norsk lov elveeierne langt større plikter. Det mest grunnleggende er at kanskje at rettighetshaverne i elv er pålagt gjennom loven å selge fiskekort til sportsfiskere. Det er grunnlag for tvangsmulkt dersom dette ikke gjøres. Prisen man skal ta er også regulert. Det skal være markedspris – verken mer eller mindre. Det betyr naturlig nok høye priser i elver med attraktivt/tilrettelagt fiske, og lavere priser i elver med mindre attraktivt/tilrettelagt fiske. Videre skal rettighetshaverne være organisert og gjennomføre en rekke tiltak som sjølaksefiskerne slipper. Dette inkluderer oppsyn, regulering av fisket, smitteforebyggende tiltak, kultiveringstiltak og bestandsovervåkning. Dette er tiltak som sjølaksefiskerne nyter godt av i neste runde, ettersom elvene da produserer optimalt antall smolt.

Alle disse påleggene følger av Stortingets og de skiftende regjeringers politikk. Også den ferske firepartiregjeringen vil ha økt satsing på naturbasert reiseliv, tilrettelegging for fiske og friluftsliv, og en villaksforvaltning som leder til oppbygging av det høstbare overskuddet i lakseelvene. Stortinget sa også ved behandling av dyrevernloven at gjenutsetting av laksefisk både er lovlig og ønskelig, da det kan være med på å gjøre norske lakseelver attraktive for utenlandske sportsfiskere.

Haugen fremstiller altså laksefisket i elvene som tvilsom og lummer aktivitet og ikke det det faktisk er – nemlig etterleving av norsk lovverk og gjennomføring av villet politikk.

Hvem bidrar?

Men hvem er det som bidrar til å opprettholde laksebestandene? Staten innkrever den såkalte fiskeravgiften fra alle som skal fiske anadrom laksefisk med stang i elv eller med faststående redskap i sjø (fiske med sportsfiskeredskap i sjø er fritt for alle). I fjor ble det betalt inn 17,7 millioner til fiskefondet. Av dette bidro sjølaksefiskerne med ca. 500 000 kroner, eller 2,8 % om man vil. Spørsmålet er da om det er rimelig at ca. 800 sjølaksefiskere kan fange like mye laks som om lag 10 000 rettighetshavere i elv gjennom utleie av sportsfiske.  Hvorfor skal en gjennomsnittlig sjølaksefisker kunne ta mer enn ti ganger så mye laks som en gjennomsnittlig rettighetshaver i elv? Et godt argument kunne vært at sjølaksefisket er viktig for sjølaksefiskernes og kystens økonomi, men slik er det faktisk ikke. Noe også Haugen kommer inn på. Både privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk er elvefisket av laks av betydelig større verdi. Og om vi holder økonomien utenfor, dreier laksefisket seg først og fremst om livskvalitet, bolyst og naturopplevelser. 800 sjølaksefiskere har vel ikke noe større hevd på disse immaterielle verdiene enn 10 000 rettighetshavere og 100 000 sportsfiskere i elvene? Lykken måles ikke i antall eller kilo laks, verken for elvefiskere eller sjølaksefiskere. Hvorfor skal da en gjennomsnittlig fiskerett i sjø muliggjøre en fangst på 375 kg laks, mens en gjennomsnittlig fiskerett i elv gir en fangst på 35 kg? Haugen tar selv til orde for å sammenlikne rettighetshaver mot rettighetshaver. Da kan vi holde oss til det og ikke sammenlikne sjøfangst og elvefangst.

Om å fange og spise laks

Så til noen påstander som Haugen kommer med. I kronikken hevder han at sjølaksefisket er det mest miljøvennlige fisket etter laks. Hvis C02-utslipp per fanget laks er det eneste målet på miljøvennlighet, er dette muligens riktig. Men, det er definitivt ikke riktig om muligheten til rettet bestandsforvaltning også tas med i regnskapet. Og det må det. Uten et sterkt biologisk mangfold og bevaring av de unike bestandene, vil framtiden se svart ut for alle parter. Kun ved å overvåke elvene vet vi hva den enkelte bestand tåler av beskatning og kan handle deretter. I sjøen er alle laks like.

Haugen skriver det er mer humant å avlive laks som er fanget i not enn ta den på stang. Hvorfor skal laksen ha en særstilling? Ønsker Haugen å forby sports- og garnfiske på generelt grunnlag? Hva med torsk, sei, ørret, abbor og alle de andre artene som sports- og garnfiskes rundt om i hele Norge? Det er jo et ærlig standpunkt, men neppe i tråd med hva befolkningen mener og heller ikke i tråd med de lange tradisjonene som både sjø- og elvelaksefiskere er en del av.

Haugens påstand om at laks fisket i sjøen gir bedre matkvalitet enn laks fisket i elv finnes det ingen data på. Vi kan være enige i at fisk som nærmer seg gytetiden ikke er den beste matfisken, men gleden av å spise selvfanget fisk oppveier nok dette for mange. Det skal godt gjøres å merke forskjell på fisk fanget de første månedene av sesongen i elv og fisk fanget i havet.

Kan så kun sjøfanget laks gi befolkningen en mulighet til å spise denne fantastiske fisken, slik Haugen hevder? Dette er jo mildt sagt tøv, ettersom det fanges om lag 50/50 laks i elv og i sjø. Halvparten av villaksen som konsumeres i Norge er da selvfanget av sportsfiskere – som tross alt er en del av befolkningen. Et annet poeng er at det oppdrettes laks i Norge i størrelsesforhold 1:2000 av all villaks som fanges. Det er oppdrettslaksen nordmenn spiser. Og det er ikke noe galt i det. Oppdrett av laks kan være en flott matproduksjon – om det gjøres bærekraftig. I dag er det dessverre ikke slik. Oppdrett dreper inntil 80% av den utvandrende smolten noen steder. Det vet Knut Haugen også, men vi har ennå til gode å høre sjølaksefiskerne rette skytset mot den industrien som har hovedskylden for at det blir mindre og mindre villaks å fiske på, både i sjø og elv.

Forvaltning må være kunnskapsbasert

Og dette siste bringer oss til kjernen i konflikten. Villaksen er blitt et knapphetsgode og mange av våre fantastiske bestander er sterkt truet og tåler ikke ukritisk beskatning. Det er hovedgrunnen til at vi i Norske Lakseelver mener at den type beskatning som sjølaksefisket utgjør ikke er fornuftig med dagens ressurssituasjon. Det fiskes på blandede bestander og man risikerer å desimere svake bestander kraftig, sågar kanskje utrydde noen. Det er heller ingen form for gjenutsetting av verdifulle avlsdyr (les store hunner) i sjølaksefisket, noe som praktiseres i mange elver fordi situasjonen har blitt slik at det er en dyd av nødvendighet. En sportsfisker vet stort sett ikke hvilken fisk som biter på kroken, derfor må det nesten bli slik om vi skal forvalte elva på en bærekraftig måte. Og å kalle de nesten 100 000 sportsfiskerne som nyter den fantastiske friluftslivsaktiviteten laksefiske for «adel», faller på sin egen urimelighet. For mindre enn det koster med en ettermiddag i skibakken, en tur på badeland eller sågar en kinotur med tillegg av T-banebillett og popcorn, kan du fiske ett døgn i svært mange norske lakseelver.

Til slutt. I en ideell verden med stort høstbart overskudd av villaks (slik det var i gamle dager), kunne man høste godt både i sjø og elv. Men slik er det ikke lenger. Det ser alle som driver med laksefiske, lakseforvaltning og forskning på problemstillingen. I denne situasjonen hjelper det ikke å vise til tradisjoner tilbake til 1200-tallet. Det var mye vi drev med før i tiden som vi ikke driver med lenger. Eksempelvis er den norske hvalfangsten i Sørishavet heller ikke noe vi driver med lenger. Ikke fordi det er noe galt i å høste hval i seg selv, men fordi vi nesten utryddet bestandene i vår ukritiske jakt på olje, kjøtt og profitt. En moderne artsforvaltning kan ikke basere seg på hevd og tradisjon, den må basere seg på kunnskap. Og med dagens kunnskap vet vi at det finnes unike bestander av laks i elvene våre og at vi må forvalte disse bestandene slik at uttaket er tilpasset den enkelte bestands bæreevne. Det kan vi gjøre i elv, men ikke i sjø.

Les også:
Les også:

Har du en sak du
vil tipse oss om?

Annonse